Fotballimperiet som vil erobre verden

I februar 2006 holdt en katalansk forretningsmann ved navn Ferran Soriano en presentasjon ved Birkbeck universitet i London om fotballens fremtid.

De fleste i salen visste at Soriano var skarp. Han hadde bygget et suksessfullt konsulentfirma i 20-årene og styrte nå finansene til Barcelona, et av verdens beste fotballag.

Men ingen var helt forberedt på hva Soriano kom til å presentere.

Soriano sa at lokale fotballklubber burde kopiere strategien til Walt Disney.

– Jeg tenkte bare: «Wow, hva er det denne fyren sier?». Det var noe helt annet enn hva folk i fotball sa på den tiden, sier professor Simon Chadwick til NRK.

Chadwick, som var ansvarlig for at Soriano kom til Birkbeck, er nå professor i sportsvirksomhet ved University of Salford og har jobbet med en rekke europeiske toppklubber. Han har fortsatt Sorianos presentasjon.

– Den kunne gått inn på hvilken som helst forretningsskole i verden, sier Chadwick.

Soriano sa i sin presentasjon at toppklubbenes globale popularitet var i ferd med å fly i taket. Barcelona hadde ikke bare fans i Catalonia, men i Kina, India, USA og Brasil.

Om en fotballklubb klarte å utnytte denne populariteten, sa Soriano, kunne den bli et globalt underholdningsselskap med enorm inntekt og innflytelse.

Hvordan? Ved å skape et nettverk av assosierte franchiser. Liksom Walt Disney eide Toy Story, Løvenes Konge og Mikke Mus, ville Soriano at en klubb skulle eie flere mindre klubber, hver med sitt eget publikum og egne merkevarer.

Soriano ville gjør denne visjonen til virkelighet i Barcelona. Men der måtte han overtale klubbens 140.000 medlemmer, som er forankret i lagets lokale identitet.

Da Soriano hadde lagt frem sitt visjon, hadde folk i Barcelona spurt ham om han var gal.

I dag jobber ikke Soriano for Barcelona. Han jobber for Manchester City, en av Englands største klubber, hvor han i mer enn syv år har fått ressursene til å utvikle sin idé.

Resultatet er i ferd med å bli et globalt nettverk av klubber og interesser uten sidestykke.

Det er imidlertid et problematisk spørsmål ved Sorianos prosjekt. I 2006 var meningen med idéen å øke den globale innflytelsen til en fotballklubb.

Men hva om klubben det er snakk om brukes som verktøy av en kontroversiell stat?

Sportsvasking

I 2008 ble Manchester City solgt til Sjeik Mansour bin Zayed Al Nahyan, et medlem av kongefamilien av Abu Dhabi, det mektigste blant de syv arabiske emiratene.

Rikinger hadde tatt over klubber før. I 2003 hadde Roman Abramovitsj kjøpt Chelsea, før Glazer-familien slo kloa i Manchester United og Stan Kroenke tok kontroll over Arsenal.

Men disse var oligarker og forretningsmenn. Aldri før hadde en toppklubb blitt eid av en stat.

Abu Dhabi har seks prosent av verdens oljereserver. I flere tiår har de investert pengene i ulike bransjer for å ikke være totalt avhengige av olje. De har også bygget store prosjekter i sitt eget land, hvor innbyggerne slipper å betale skatt.

Men Abu Dhabi har ikke noe demokrati. Ifølge John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty Norge, tillater regimet minimalt med ytringsfrihet. De kaster opprørere i fengsel. De bryr seg lite om likestilling. De er involvert i krigen i Jemen.

Omtrent 85 prosent av landets arbeidere er hentet fra andre land, som Bangladesh, India, Pakistan og Filippinene. Disse sliter ofte i 40 varmegrader dagen lang, sover i skitne leirer og betales mindre enn de blir lovet. Flere nektes retur til hjemlandet om de vil bort.

Sharan Burrow, president i International Trade Union Confederation, har kalt situasjonen «moderne slaveri».

Dette er dårlig PR for Abu Dhabi. Så regimet har prøvd å endre inntrykket verden har av emiratene. De har investert i turisme og opprettet flyselskapet Etihad Airways, for å gjøre Abu Dhabi mer åpent og tilgjengelig.

Og de har investert i sport, et begrep som kalles «sportsvasking».

– Målet er å bygge et image som tar bort den internasjonale oppmerksomheten rundt de styggere sidene av regimet, sier Egenæs til NRK.

I 2009 arrangerte Abu Dhabi sitt første Formel-1 Grand Prix. De arrangerte Special Olympics i 2019. De har lyst til å arrangere sommer-OL.

Men verdens mest populære sport er fotball.

Og hva er da bedre enn å eie en av verdens beste klubber?

Dukket ikke opp

City var ikke en av verdens beste klubber da Sjeik Mansour kjøpte den i 2008. Men med Mansours penger kjøpte de en rekke toppspillere og vant serien fire år senere.

På overflaten kunne det se ut som Mansour hadde kjøpt City som en hobby. Det var langt fra sannheten.

Sjeik Mansour har aldri drevet City selv. Han er halvbroren til Khalifa bin Zayed Al Nahyan, som styrer regimet i Abu Dhabi, og selv om han teknisk sett eier City privat, tilhører klubben i praksis staten.

Så langt har Mansour vært på én City-kamp i løpet av sine 11 år som eier.

Mannen som faktisk driver City, er en av de skarpeste hodene i Abu Dhabi. Khaldoon al-Mubarak er ikke bare Citys styreformann, men en av regimets fremste politisk rådgivere.

Når Al-Mubarak ikke er på plass for å se City slå sine rivaler, møter han ledere som Vladimir Putin og Donald Trump.

Al-Mubarak er også daglig leder for Mubadala, selskapet som investerer regimets oljepenger, med et globalt portefølje som har en verdi på mer enn 2,5 billioner kroner.

City drives altså av en av nøkkelfigurene bak Abu Dhabis finansielle strategi og utenrikspolitikk.

For Al-Mubarak ga det lite mening om City kun var populære i Manchester. De måtte bli populære globalt. De trengte en plan som kunne spre Citys innflytelse til alle verdens hjørner.

Og den perfekte mannen for det var Ferran Soriano.

Soriano hadde forlatt Barcelona i 2008, og hadde siden drevet flyselskapet Spanair. I 2012 overtalte City ham til å bli klubbens daglige leder. Soriano begynte å jobbe i City 1. september det året.

To dager senere dro han til New York for å starte en ny fotballklubb.

Jakten på den nye Messi

Stiftelsen av New York City var det første steget mot Sorianos visjon. Den nye klubben ble satt under eierskap av City Football Group (CFG), et selskap eid av Sjeik Mansour.

Det er CFG som er Sorianos og Al-Mubaraks store prosjekt.

New York City var CFGs første franchise. Toppligaen i USA har ikke nedrykk, som i Europa, og hvem som helst med nok penger kan opprette et lag og bli med. CFG solgte 20 prosent av klubben til baseballaget New York Yankees, som lot laget spille hjemmekamper på Yankee Stadium.

New York City fikk lyseblå drakter, som City. Og med det var Soriano i gang.

De neste årene utvidet CFG sitt nettverk. I 2014 kjøpte de den australske toppklubben Melbourne Heart og døpte den Melbourne City.

Så investerte CFG i aksjer i japanske Yokohama F Marinos.

I april 2017 tok CFG over Atlético Torque, en klubb i andredivisjon i Uruguay. I august samme år kjøpte de aksjer i Girona, i andredivisjon i Spania.

CFG hadde nå interesser i Europa, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Australia og Asia.

Kjøpene har gitt CFG et enormt speidernettverk, forankret i viktige nasjoner. Japan har den sterkeste fotballkulturen i Asia, Uruguay produserer talenter på løpende bånd, og Spania har vært verdens fremste fotballnasjon de siste 15 årene.

Chadwick sier at nettverket øker sjansene for at det er CFG som finner den nye Lionel Messi. Verdensrekorden for salgsverdien av en fotballspiller er 2,2 milliarder kroner.

Om City er først til talentene, kan de spare enorme summer.

Men også spillerne som ikke når toppklassen, kan dra inn penger.

Lampard mot Chelsea

Aaron Mooy var Melbournes midtbanestjerne i 2014. CFG mente han var god nok til å spille i Premier League, så City kjøpte ham for rundt fire millioner kroner i 2016.

Men Mooy var ikke god nok for City. Han ble lånt ut til Huddersfield, i engelsk andredivisjon, hvor han spilte så bra at laget rykket opp ett år senere.

Deretter kjøpte Huddersfield ham for 100 millioner kroner.

Denne sirkulasjonen av spillere mellom CFGs klubber kan også fungere på motsatt vis. Om City har et umodent talent som trenger spilletid, kan de sende ham til et av CFGs lag, før de kaller ham tilbake noen år senere.

Mange toppklubber låner sine talenter ut til mindre lag. Men det er nesten bare City som har direkte kontroll over klubbene de låner talentene til.

Ta for eksempel den spanske venstrebacken Angliño, som var i Citys akademi da Soriano ble ansatt. Siden det har Angeliño vært på utlån i fire klubber, blant dem New York City og Girona. Nå er han en del av Citys A-lag.

Disse talentene, kombinert med ressursene til CFG, gir de mindre lagene store fordeler i sine ligaer. Både Torque og Girona hadde rykket opp ett år etter at CFG tok kontroll.

Også trenere kan sendes mellom lagene. New York Citys andre trener var Patrick Vieira, som både hadde spilt for City og jobbet i akademiet. Vieira ble erstattet med Domènec Torrent, som var assistenten til Pep Guardiola på Citys A-lag.

Slik gir Sorianos mesterplan CFG enorm fleksibilitet.

Selv rutinerte spillere kan «selges» og «kjøpes» internt i nettverket. I 2014 ble det annonsert at Frank Lampard skulle forlate Chelsea, hvor han var blitt en legende, for å spille i New York City. Lampard var 36 år og etter alt å dømme ferdig i Europa.

Men plutselig innså City at de trengte en midtbanespiller. Før Lampard hadde sparket en ball for New York City, ble han lånt til City, hvor han var nødt til å spille mot Chelsea.

Lampard scoret attpåtil i Citys hjemmekamp mot Chelsea, et mål som fort kunne kostet Chelsea ligatittelen som de til slutt vant samme sesong.

De sportslige mulighetene med nettverket er altså mange. City har nå vunnet to ligatitler på rad, og vant alle de fire engelske titlene forrige sesong.

Men det er ikke bare pokaler som er målet. Soriano vil gjøre City til et underholdningsprodukt.

Al-Mubarak vil bruke City til å hjelpe Abu Dhabi.

De siste årene har CFG inngått flere avtaler som har fremmet disse interessene.

Selfie med Xi Jinping

I oktober 2015 var Kinas president Xi Jinping på statsbesøk i Storbritannia. Før han dro hjem, var han innom Manchester City, hvor han ble med på en «selfie» med Storbritannias daværende statsminister David Cameron og Citys stjernespiss Sergio Agüero.

To måneder senere solgte CFG 13 prosent av sine aksjer til China Media Capital, en investorgruppe som rapporteres å ha lenker til den kinesiske staten.

City har siden etablert fotballskoler i Kina, hvor Jinping investerer enormt i fotball. I februar i år kjøpte CFG i en ny klubb, Sichuan Jiuniu, i Kinas tredjedivisjon. De kjøpte den i samarbeid med China Media Capital.

– Vi har stor tro på fotballens fremtid i Kina, sa Soriano ifølge The Guardian.

I juli annonserte Etihad Airways så at de hadde økt kapasiteten på sine ruter fra Abu Dhabi til Chengdu, hvor Sichuan Jiuniu holder til, og Beijing.

I august dro Manchester City på sesongoppkjøring til Kina.

Mange europeiske topplag har interesser i Asia for å øke sine kommersielle inntekter, men ikke på samme nivå som City. Chadwick mener at Al-Mubarak bruker City som et redskap for å styrke forholdet mellom Abu Dhabi og Kina.

Men det er ikke bare Kina. I slutten av november kjøpte CFG en ny klubb: Mumbai City, i India.

Samme måned hadde Bloomberg rapportert at Etihad Airways planla å starte et nytt flyselskap med Air Arabia som kom til å operere mellom India og Abu Dhabi.

– Det er nesten som City Football Group brukes som et verktøy for utenrikspolitikk og diplomati, sier Chadwick.

Chadwick får støtte fra Egenæs om at Abu Dhabi bruker City som et politisk verktøy.

– Det er ikke sportslig suksess som er hovedpoenget med dette, sier Egenæs.

Silver Lake

Omtrent samtidig som CFG kjøpte Mumbai City, kom de med en annen nyhet: De hadde solgt 10 prosent av sine aksjer til det amerikanske medieselskapet Silver Lake.

Avtalen verdsatte CFG til 43 milliarder kroner, og dermed City til 38 milliarder kroner, noe som gjør den til en av verdens mest verdifulle klubber.

Avtalen ga CFG en mektig mediepartner med et stort knippe underholdningsprodukter. Da Soriano holdt sin presentasjon i 2006, visste han at fotballklubber var et slikt produkt: De byr på kamper, stjerner, kjendiser og drama.

– Hva City gjør med Silver Lake, er å skape innhold som fint kan bli del av et global underholdningsprodukt som leveres via sosiale medier og digitale plattformer, sier Chadwick.

Samme dag som avtalen ble annonsert, skrev sportsreporteren Matt Slater en sak på nettsiden The Athletic hvor han analyserte avtalen.

– Det Silver Lake har kjøpt, er fotballens Disney, skrev Slater.

Hva er planen videre for CFG? Chadwick tror at Abu Dhabi forventer å tjene penger på City, på lik linje med sine andre investeringer. Mansour har investert mer enn 17 milliarder kroner i klubben, men den har gått i overskudd de siste fem årene.

– Jeg forventer mer av det samme, bare mye større. Med stor vekt på penger, og med Abu Dhabi som mottakeren for pengene, ikke City, sier Chadwick.

Utviklingen av City som underholdning vil neppe stoppe. For Abu Dhabi er Walt Disney en ideell modell for å lede oppmerksomheten bort fra brudd på menneskerettigheter. Egenæs tviler på at fotballfans flest tenker stort på regimets gjerninger.

– Jeg kan ikke tenke meg at folk flest har et aktivt forhold til det, sier Egenæs.

Det vil i så fall bety at «sportsvasking» fungerer.

– Jeg er overbevist om at de som driver med det, tror at det fungerer. Og da er det god grunn til å tro at det faktisk gjør det, sier Egenæs.

Kilder: AeroTime, Amnesty International, BBC, Bloomberg, City Football Group, Gulf Business, The Athletic, The Billionaires’ Club (skrevet av James Montague), The Club (skrevet av Joshua Robinson og Jonathan Clegg), The Guardian, The Financial Times.