Fire hundredeler fra et annet liv

17. oktober 2020: Det er finalen i ungdomsmesterskapet i svømming. Uma Park Bhasin (16) er blant favorittene på 100 meter rygg.

Halvveis i løpet leder svømmeren fra Oslo Idrettslag med 17 knappe hundredeler. Siste 50 går det litt tyngre. I mål er hun 12 hundredeler bak vinneren, Celina Nguyen (15), fra naboklubben Lambertseter.

Uma har tenkt på løpet hver eneste dag siden oktober. At hun tapte gullet med 12 hundredeler, plaget henne noen dager. Beskjeden hun fikk noen uker senere var mye verre.

Mistet miljøet over natten

I starten av november 2020 ble strengere koronatiltak innført. Barne- og ungdomsidretten i Oslo ble satt på vent, mens toppidretten kunne fortsette.

I svømming ble grensen for toppidrett først satt til å være basert på antall treningstimer i uken. Noen dager senere kom kontrameldingen: Grensen ble endret til en objektiv grense på 650 poeng. Poengsystemet er en utregning basert på hvor nærme man er verdensrekorden i ulike øvelser.

Uma hadde 649 poeng i sitt løp i Tromsø i oktober.

19. november fikk hun beskjeden. Den dagen sendte hun melding til treneren og spurte om det var mulig å få trene. Svaret var at det ikke var mulig å få unntak.

Tårene strømmet på. Hun sjekket hvor mye fortere hun måtte ha svømt for å få 650 poeng, og fant ut at hun var fire hundredeler unna. Hun hadde altså ikke trengt å ta gullet i ungdomsmesterskapet engang.

– Da ble jeg veldig lei meg. Jeg trener jo vanligvis med dem som trener nå, de har mer enn 650 poeng. Det var tøft å komme på utetrening dagen etterpå, at jeg ikke kunne trene før skolen, komme hjem og spise og så gå på trening igjen, forklarer Uma.

Over natten forsvant livet hun kjente. Alle rutiner med morgentrening, skole og kveldstreninger forsvant. Det samme gjorde det sosiale miljøet.

Det gjorde det også for Celina. Selv om hun var innenfor toppidretts-grensen, var vennene definert utenfor. Hun måtte velge mellom å trene alene eller å trene andre steder enn i bassenget.

Umas liv: Hjemmeskole og utetrening

Hjemme på jenterommet sitter Uma og følger med på mattetimen via teams. Hun går første året på videregående, og ettersom det har vært rødt nivå, er det blitt mange timer med undervisning via dataen. Hun noterer flittig og sitter konsentrert med kalkulatoren ved siden av seg. Avansert matte undervises via skjermen.

På dørhåndtaket henger badedraktene. Der har de hengt siden november. Hver gang Uma går inn og ut av rommet blir hun minnet på hvilken situasjon hun er i.

– Det tærer jo på psyken å ikke kunne ha en normal hverdag. Vi har ikke hatt lov til å trene som vi pleier, vi får ikke ha sosial kontakt. Over en så lang periode, over 100 dager, syns jeg er dårlig gjort. Det har gått så hardt utover oss over så lang tid, sier den lovende svømmeren.

Mattetimen er over, og dagens første trening skal begynne. Hun går de tre meterne fra rommet sitt og inn i stua. På gulvet ligger treningsmatten med vekter og diverse treningsutstyr. Ved siden av står premieskapet, fylt opp med medaljer, pokaler og diplomer.

Fra dagen med treningsstopp har det blitt mange timer hjemme. Hun har hjemmeskole, trener hjemme og følger rådene om å møte færrest mulig.

– Det er nok kombinasjonen av alt som er det verste. Når plutselig rutinene du har innarbeidet over flere år blir brutt, og du ikke får ha sosial kontakt med de du pleier å ha kontakt med, så blir det veldig rart. Det var det som var det verste, at jeg måtte legge om hele livet mitt i en ubestemt periode. Det var derfor jeg ble så lei meg, sier Uma.

Det har vært en rekke pressekonferanser med nye tiltak siden november. Gang på gang har hun håpet og drømt. Gang på gang er hun blitt skuffet.

– Det er en mekanisme i svømmingen. Det er sånn jeg bearbeider problemer og vanskelige ting. Når jeg ikke får gjort det heller, blir det en ekstra påkjenning at man ikke får svømme, forklarer hun.

– Hvilke vanskelige ting bearbeider du når du svømmer?

– Det kan være skole eller at jeg ikke får reise ut. Jeg har bare kjernefamilien i Norge, resten er i India eller Sør-Korea. Jeg får jo ikke møtt dem heller. Men det er noe man ikke tenker på når man svømmer.

Isteden bruker hun kveldene med trappeløp sammen med svømmegruppa. I dag står 16 runder opp 230 trappetrinn på programmet. Jogging, løping, hopping og hinking. Opp og ned, opp og ned i minusgradene. Svømmebassenget ligger bare noen hundre meter unna, men der får de ikke være.

For trener Nils Uno Davidsen har det vært en tøff tid for å holde humøret og motivasjonen til svømmerne oppe.

– Det har vært mange som har savnet vannet. Det å komme tilbake til normalen. Det er ikke det samme å løpe for en svømmer. Man jobber mentalt med dem og passer på at hvis humøret er OK, og tålmodigheten er der, så klarer vi noen uker til, sier Davidsen.

Celinas liv: Alene på trening med eldre svømmere

Celina Nguyen var 12 hundredeler raskere enn Uma i finalen i oktober. Det var Celinas beste tid noen gang, og hun var dermed akkurat innenfor toppidrettsgrensen. Det var ikke venninnene.

Dermed måtte hun ta et valg: Skulle hun trene med de eldre guttene i klubben eller skulle hun trene med venninnene utendørs?

Hun fant en måte å gjøre litt av begge deler på, men motivasjonen for svømming forsvant raskt.

– Jeg syns det har vært ganske tøft. Jeg tenkte at det var bedre for min mentale helse å være med folk enn å komme på trening bare for å svømme når jeg ikke hadde lyst til å svømme i det hele tatt, forteller Celina.

Musikken dundrer ut i svømmehallen på Holmlia bad. 20 svømmere bruker fredagskvelden sin inne i hallen.

Latteren sitter løst. Det smiles, tulles og lekes under oppvarmingen. Få dager tidligere ble det åpnet for at de som går på ungdomsskolen også kan trene som normalt, toppidrettsutøver eller ikke. Celinas sosiale miljø kom tilbake.

– Motivasjonen er ganske bra nå. Det føles som om alt er ganske normalt igjen nå, smiler hun.

Hun er fornøyd med valget hun tok, at hun heller trente med venninnene enn å svømme. Samtidig har hun kjent på den dårlige samvittigheten. Mange savnet å svømme, men fikk ikke lov. Celina fikk lov, men savnet vennene sine.

– Men jeg syns jeg tok et godt valg. Jeg tror ikke jeg hadde fortsatt på svømming hvis jeg hadde vært her helt alene. Det handler om å være med venner også, ikke bare å svømme. Det å være med venner er egentlig viktigere enn selve svømmingen.

– Skulle ønske jeg var 40 eller fire år

Begge de to unge svømmerne skjønner at grensen for toppidrett må settes et sted. Samtidig har de begge kjent på kroppen hvordan en pandemi påvirker ungdomstiden. Fravær av sosialt miljø, fravær av fellesskap og fravær av fysisk utfoldelse er blant det man har følt på.

– Jeg skulle ønske jeg var 40 eller 4 år gammel i en pandemi, ikke 16. Det syns jeg er veldig vanskelig. Jeg går glipp av de årene jeg skal være sosial og kan få mer ut av utviklingen man har i den alderen her, både i idrett og generelt, sier Uma.

Idrettsforbundet har lenge påpekt at de frykter frafall og konsekvensene av nedstengingen av barne- og ungdomsidretten. Nå er de blitt hørt. Torsdag forrige uke åpnet Oslo for trening for ungdom under 20 år. Tirsdag åpner også ungdomsidretten i resten av landet.

– Det er en veldig krevende situasjon, og en bekymringsfull situasjon for alle barn og unge som ikke får være i aktivitet. Det er forhåpentligvis bare noen måneder igjen nå til vi ser lyset i enden av tunnelen. Da gleder jeg meg til å se en idrettsaktivitet i full blomst, sier idrettspresident Berit Kjøll.

For å være idrettsungdom under en pandemi har ikke bare vært lett.

– Jeg startet 2021 med helt andre rutiner enn jeg hadde sett for meg at 2021 skulle være. Og nå er vi i februar allerede. Det er veldig annerledes alt sammen. De fire hundredelene kunne gjort en stor forskjell på hvordan jeg føler meg i hverdagen, sier Uma.

• NB! Artikkelforfatteren har tidligere vært svømmetrener i Oslo Idrettslag svømming, klubben Uma Park Bhasin svømmer for.