Lorentzen var urørlig og suicidal. Så kom vendepunktet

Året er 2010 og Felix Lorentzen ligger i sengen på gutterommet i Sandefjord. Rommet er like bekmørkt som fremtidsutsiktene hans. «Gammelmannssykdommen» han har hatt i fire år er i ferd med å spise opp det siste håpet om et normalt, ungt liv.

Et liv med bevegelse og uten konstante smerter.

For Lorentzen virket dét umulig.

– På det verste er man jo så langt nede man kan være. Da driver man og vurderer om man i det hele tatt skal gidde å fortsette livet, forteller Lorentzen i dag.

Cellegift og medikamenter kan dempe de fysiske smertene, men ikke de psykiske.

Men det finnes en medisin som fungerer for Lorentzen. En medisin som bringer den gamle, livsglade Lorentzen tilbake.

En medisin som ikke kommer i pilleform og som han snart skal oppdage ved en tilfeldighet.

Inspirert av dokumentar

Det er åtte år siden Lorentzen sist var suicidal. Den blonde, solbrune 31-åringen ligger på gulvet på hytta i idylliske Innfjorden i Møre og Romsdal, og sørger for at den rød og blå baseskjermen pakkes korrekt sammen.

Han teller en, to, tre og fire liner før han samler dem slik at de ligger perfekt uten fare for å hekte seg i hverandre.

Når det gjelder forberedelser av utstyr kan man aldri være nøyaktig nok. Det står tross alt om livet ditt.

Mot alle odds er det nemlig vingeflyging som har gitt Felix Lorentzen den livsgleden og det fellesskapet han lenge var foruten.

Det startet med en inspirerende episode av dokumentarserien «Oppdrag Sognefjorden», hvor man følger 12 ekstremsportsutøvere og jakten på nye utfordringer.

Noen år senere hadde Lorentzen 700 fallskjermhopp bak seg, og var klar for det store målet: basehopping med vingedrakt.

Risiko

Han husker det første basehoppet altfor godt. Den intense frykten og gelé-beina som så vidt holdt kroppen hans oppe. Han hadde jo hoppet i fallskjerm mange ganger tidligere, men så er det noe litt annet når du kaster deg utfor et stup bare 150 meter fra bakken.

– Du så hvor du kom til å lage et merke hvis noe skulle gå gærent, sier han.

Det ble ikke noe blodmerke. Ikke den gangen og ikke de 470 basehoppene etterpå heller.

Men for 30 bekjente av ham i «wingsuit-miljøet» gikk det annerledes.

Ti av dem var gode venner av ham.

Derfor forstår han godt at folk er skeptiske til den risikofylte sporten, men han fortsetter fordi han tror det er mulig å drive med sporten på en trygg måte.

– Det verste med sporten er jo å miste venner, men det har ikke vært én ulykke hvor jeg har tenkt: «Fy faen, han der hadde skikkelig uflaks». Det går rett og slett på at man har gjort personlige feil og tatt dumme valg.

«Pissnervøs»

Energibunten fra Sandefjord krabber rundt på det laminatkledde gulvet og dobbeltsjekker at det ikke er slitasje på hverken liner eller utløsermekanismer. Det er nesten som en sjekkliste på et fly, forklarer han. Det tar tid, men det er uunngåelig.

Det er ikke bare utstyret det står på, heller. Forholdene skal også tas høyde for, og denne dagen er ikke værgudene på Lorentzens og kameraten Jokke Sommers side.

På toppen av fjelltoppen Nøsa innser de at vinden er for sterk. Da hjelper det lite med strålende sol, gripende høstfarger og postkort-natur 752 meter over havet.

For Lorentzen ville aldri hoppet om han følte seg utrygg. Om han var usikker på enten utstyret eller forholdene. Men selv når han føler seg trygg på disse tingene, er pulsen skyhøy hver eneste gang han forlater en fjellklippe.

– Folk tror vi ikke er redde når vi står på kanten, men jeg er jo pissnervøs, innrømmer han.

Det handler nemlig ikke om å utfordre døden. Tvert imot. Holdningen er at livet skal leves ett hundre prosent, i håp om å ta igjen det tapte.

Sjokkdiagnosen

Lorentzen var 19 år da han forstod at noe var virkelig galt. Den talentfulle tennisspilleren og vågale skikjøreren sleit med et trøblete kne, og fryktet at han hadde fått jumpers knee.

Plagene skulle vise seg å være langt mer alvorlige enn som så.

– Kneet var nok begynnelsen på gikta. Men det var først da jeg var i Hemsedal og hadde lekt meg i parken på ski at jeg virkelig skjønte at noe var galt, forteller han.

Dagen etter var han nemlig helt ferdig. Han kunne ikke strekke armene opp til hodet. Han trengte hjelp til å sette seg ned og hver eneste celle i kroppen verket.

Hans første tanke var at han hadde falt så mye i den isete bakken dagen før at han var forslått og stiv og støl.

Det som ikke gav mening, var at smertene ikke gikk over. Ikke etter én dag, ikke etter to, ikke etter fem.

Lorentzen ble henvendt til en spesialist, en revmatolog, som kunne bekrefte det som virket helt utenkelig for tenåringen:

Felix Lorentzen hadde kronisk leddgikt.

Vendepunktet

De neste fire årene ble et sant smertehelvete, fysisk, men også psykisk. I tillegg til suicidale tanker og en hverdag preget av sengeligging og null sosial omgang, opplevdes det ekstra ille at sykdommen var «skjult».

– Alle tror egentlig du bare går rundt og later som. Den ene dagen var jeg fin, mens den neste begynte jeg å gråte av å trykke inn en heisknapp fordi smertene ble så intense. Det er vanskelig for andre å sette seg inn i, fordi smertene ikke er konstante, forklarer han.

Det aller verste var likevel alle drømmene som gikk i grus.

Noe av det første han tenkte etter at han fikk diagnosen var at «nå kan jeg ikke bli pilot, slik som pappa».

Det var en drøm han hadde hatt så lenge han kunne huske. Nå var det en drøm som aldri kom til å oppfylles.

Men som 23-åring kom vendepunktet.

For første gang på mange år klarte han å være med på familiens tradisjonelle rypejakt i Finnmark. Med kamuflasjefarget turtøy i sylskarp høstluft gav han kroppen en sjanse.

Den første dagen klarte han å gå i en kilometer før den sluttet å fungere og han måtte gå tilbake til hytta. Den neste dagen klarte han to kilometer. Deretter fire, så åtte, så ti. Den siste dagen i Finnmark gikk han 30 kilometer uten problemer.

– Jeg skjønte ingenting! Jeg hadde jo vært fire år i smerter uansett hva slags fysisk aktivitet jeg hadde vært i.

Med en kropp som plutselig spilte på lag igjen, bestemte Lorentzen seg for å oppsøke spesialisten som hadde diagnostisert ham.

Revmatologen fortalte at når man gjør noe som er så lystbetont og som gir deg så mye energi at alt stress bare forsvinner, så begynner hjernen å produsere en høyere dose av dopamin og endorfiner, kroppens naturlige smertestillende. Det vil igjen dempe betennelsen i leddene.

– Hvorfor i pokker har du ikke fortalt meg dette før? Jeg har jo ligget og vært suicidal i fire år og trodd at alle drømmene mine har vært over, gjenforteller Lorentzen.

– Mister fokus på smerte

Sykdomsutviklingen til Felix Lorentzen er ikke unik, selv om han nok er en av ytterst få mennesker med leddgikt som driver med ekstremsporten vingeflyging.

Sporten fungerer som medisin for Lorentzen.

Når han er på vingeflygingsturer med kamerater bruker han nesten aldri betennelsesdempende medikamenter eller smertestillende. Er han på jobb eller har en «normal» hverdag, blir pillene derimot mange.

– Det henger på greip, forteller Guro Løvik Goll, revmatolog på Diakonhjemmet Sykehus i Oslo.

Hun er ikke overrasket over fremgangen hans.

Selv om leddgiktpasienter så sent som på nittitallet ble oppfordret til å holde sofaen og unngå enhver form for fysisk aktivitet, er det helt snudd på hodet nå.

– Det å drive med noe lystbetont, som du bare koser deg med, det gjør smerteopplevelsen mindre. Det vet vi. Det kan like gjerne være å dra på symøte som å hoppe utfor et stup. Da mister man fokus på smerte og sykdom, forklarer Goll.

Generalsekretær i Norsk Revmatikerforbund, Tone Granaas, er også opptatt av at pasienter med revmatisme holder seg i fysisk god form.

– Det er vel ikke å anbefale for alle å kaste seg utfor fjellveggene, men det er utrolig viktig for den som lever med en revmatisk diagnose at man finner måter å være gode helseministre i eget liv på, påpeker hun.

Granaas understreker imidlertid at en som lever med en autoimmun sykdom lever med store endringer i sykdomsbildet.

– Man kan være sengeliggende og den neste måneden for eksempel delta i et idrettsarrangement.

– Nummer én er å holde seg i bevegelse. Er man sengeliggende kan man for eksempel gjøre øvelser i sengen med strikk. Mestrer man mer, har det å komme opp i høy puls vist seg å være veldig effektivt for flere av de revmatiske sykdommene, forteller Granaas.

– Oppnådd drømmen

Og det er nettopp bevegelse som har vært Felix' vei ut av sykesengen og tilbake til livet.

I dag bruker 31-åringen så mye tid og ressurser han kan på vingeflyging og utenlandsturer. Store deler av vinteren trener han i USA, sommeren går med til eventer rundt om i verden og i fjor deltok han også i VM i Kina.

Kombinasjonen av å føle tilhørighet og adrenalinkicket ved å fly nedover bratte fjellsider, gjør at kroppen føles bedre for hver dag.

– Jeg innså vel etter hvert at leddgikten var det beste som noensinne hadde skjedd meg, fordi fokuset på hvordan jeg ville leve og hvem jeg ville være ble mye større, sier han.

Håpet er å kunne leve av vingeflygingen en dag, men enn så lenge er det kun en ulønnet hobby. Derfor er han nødt til å ta vakter på et omsorgs- og avlastingssenter for å tjene penger.

Sistnevnte er ikke drømmejobben. Den store drømmen var jo å følge i farens fotspor og bli pilot. Men legen hadde tidlig sagt at med hans kroniske sykdom, måtte han utvide horisonten sin, noe Lorentzen tolket som at «pilot kunne han bare drite i».

– Men nå er jeg jo på en måte min egen pilot, så sånn sett har jeg oppnådd drømmen.

Med ny kunnskap og en energi han ikke hadde kjent på siden tenårene, ble Lorentzens liv snudd på hodet. Igjen. Denne gangen skulle han gripe enhver mulighet og jakte opplevelser som satte sykdommen til side.

Han fant sin plass i vingeflyging-miljøet med en gruppe likesinnede mennesker som han i dag omtaler som «familie».