Eneren som trodde hun ikke var god nok

Det er først den siste tiden Gro Hammerseng-Edin har innsett at det er én ting hun angrer litt på. Hun skulle ha vært stoltere.

Alle seierne, alle gullmedaljene og disse svære pokalene hun har løftet. Hun har aldri tillatt det å synke inn. Ikke før nå, nå som det hele snart er over.

– Det var alltid neste kamp, neste mål. Ikke hvile på prestasjonene. I karrieren har jeg ikke tillatt meg å tenke så mye over ting, sier hun, der hun sitter i fløyelssofaen inne på favorittkafeen i Larvik med en smoothie i hånden.

Etterpå skal hun ut og kjøpe avskjedsgaver til lagvenninnene. De skal hun dele ut etter søndagens sluttspillfinale mot Vipers. Det blir Hammerseng-Edins siste håndballkamp. Der slutter en idrettskarriere som ble omtrent så vellykket som en idrettskarriere kan bli.

Det er alt dette som har fått Hammerseng-Edin til å tenke:

– Jeg skulle ønske jeg var bedre til å være stolt underveis. Men kanskje har det vært en nøkkel til suksess også? Jeg har aldri tatt noe for gitt, sier hun.

Denne uken har 37-åringen derimot tatt seg tid til å tenke over absolutt alt.

– Nå er det så mye jeg gjør for siste gang. I går var det den siste bussturen med laget. Jeg har hatt min siste trening i hallen. Jeg tenker veldig over alle disse tingene. Det er vemodig, men fint også.

Trodde ikke hun var god nok

Det er ikke så lett å sette ord på Hammerseng-Edins karriere og alt hun har vært for norsk håndball.

Hun har vunnet det meste man kan vinne både med klubb og landslag, vært kaptein og leder, blitt kåret til verdens beste håndballspiller, vært med på å bygge opp det som skulle bli norsk håndballs gullalder. Gro Hammerseng-Edin er et navn som kommer til å bli husket.

Sånn sett er det litt merkelig å høre henne snakke om sitt første møte med landslaget.

Det er faktisk slik at Hammerseng-Edin, som endte opp som en av tidenes håndballspillere, ikke hadde særlig med ambisjoner.

Hun trodde nemlig ikke hun var spesielt god. Ikke en gang da hun fikk sin første a-landslagsinnkallelse som 20-åring.

– Den første landskampen min er bare komisk å tenke på. Å bare løpe rundt og plutselig ha en landslagsdrakt, og du føler bare det er sånn... «finn én feil», her er jeg, sier hun og ler.

Man kan se spor av denne usikkerheten i et av NRKs første intervju med henne. Det ble gjort nettopp i forbindelse med at hun var tatt ut på landslaget.

Det var en hakket mer sjenert 20-åring som møtte oss da:

– Jeg følte ikke at jeg var god nok til å være der. Men jeg oppdaget at man kan jo kanskje bli det. Heldigvis tenkte jeg at fader, kanskje jeg skal jobbe litt hardere og se om det går, forteller Hammerseng-Edin.

Det lønnet seg greit, for det tok ikke mange år før hun var den kanskje viktigste brikken i et norsk landslag som håvet inn medaljer. Med Hammerseng-Edin som kaptein fremsto Norge i perioder helt uslåelige.

Man skulle kanskje tro at usikkerheten hennes forsvant med all suksessen, men det gjorde den ikke. Og dét er hun opptatt av å få fortalt til dagens unge idrettsutøvere.

– Det er viktig for meg å formidle at det der med at du kjenner på den usikkerheten, at du blir så skuffet at du har lyst å gråte, at du har lyst til å gi opp... Disse tingene fortsetter selv om du er 35 år og landslagsspiller. Det er det tøffeste med å være idrettsutøver. Så handler det om å lære seg å håndtere det.

Totalt har Hammerseng-Edin vært med på å vinne fire gull og tre sølv med landslaget, før hun i 2013 bestemte seg for å kun satse på klubbhåndball. Med Larvik har hun spilt tre mesterligafinaler, og seieren kom i 2011.

– Jeg blir nesten litt satt ut selv når jeg begynner å tenke gjennom hvor mye jeg har fått være med på. Jeg blir rørt, og på en måte stolt også, sier hun.

Hammerseng-Edin liker ikke å skryte, men hun er selvsagt klar over at hun har oppnådd mye.

– Jeg fikk være med på et norsk landslag som vant mye, og jeg har fått syv år med vinnerkulturen i Larvik. I Ikast kom jeg som bare en liten jente fra Gjøvik og inn på et stjernegalleri, og jeg måtte liksom bygge meg oppover der. Det er en karriere som har gitt meg mye mer enn jeg turte å drømme om.

Vil hjelpe andre homofile

Men Hammerseng-Edin har ikke bare markert seg som håndballspiller.

I mange år vegret hun seg for å ytre seg offentlig om annet enn idretten, og hun ville helst verne om privatlivet.

Det endret seg brått den gangen TV 2s håndballkommentator Harald Bredeli trodde han ikke var på lufta, men i stedet omtalte Hammerseng-Edin som «den flotteste lesba på Toten» på direkten.

Landslagskapteinen ble kastet ut av skapet. I ettertid syntes hun det var greit, da slapp hun å gjøre det selv. Men det skulle forandre henne.

Fra å ikke ha et særlig ønske om å dele, skjønte hun etter hvert at det fantes mange som ikke bare ønsket, men også trengte å høre det hun hadde å si.

– Det har vært en blandet opplevelse å føle på at media har lyst å lage saker på legning. Jeg lurte på hva som var så big deal. Hvorfor skulle jeg snakke i et intervju eller på et debattprogram om det?, sier hun spørrende, før hun fortsetter:

– Men et sted på veien har jeg funnet ut at jeg har vært heldig, for jeg har ikke følt på skammen eller at det har vært vanskelig. Men det er det veldig mange mennesker som har. Derfor har jeg funnet ut at jeg snakker gjerne om det. Noen ganger er det sikkert i overkant mye fokus på det, men det er verdt det hvis jeg kan hjelpe noen, sier hun alvorlig.

Dette har med årene blitt en hjertesak for henne, noe som også resulterte i at hun og kona Anja Hammerseng-Edin ga ut en bok om prosessen da de fikk sønnen Mio (5).

Stadig møter ekteparet på folk som vil takke dem for åpenheten.

– Jeg tror vi har en tendens til å tro at vi har kommet lengre enn vi har i Norge. Mange tror at her er det så åpent og lett å være homofil. Men det er det ikke. Jeg kjenner så mange som enten har et familiemedlem eller noen bekjente som synes det er så enormt vanskelig. Så derfor fortsetter jeg å prate om det.

Politisk engasjert

Det samme engasjementet vil hun ta med seg videre når hun nå må finne en ny karriere. Akkurat hva det skal bli, er hun ikke sikker på ennå. Men det blir neppe noe håndballrelatert, sier hun, i alle fall ikke med det første.

Hun er i gang med både et hemmelig bokprosjekt og planlegging av foredrag, og snart skal hun delta i «Mesternes Mester» på NRK. Kanskje blir det litt jobbing for TV 2 som håndballekspert også.

Stemmen skal hun uansett fortsette å bruke.

– Jeg har funnet ut at jeg er enormt engasjert i mye mer enn sport. Jeg er veldig, veldig engasjert i dette med å få kvinner til å tørre å ta roller som tradisjonelt kanskje er mannstunge. Jeg er feminist, i mye større grad enn jeg var klar over. Det har jeg skjønt etter hvert. Jeg er politisk engasjert og opptatt av menneskerettigheter, og har masse ideer om å holde foredrag, sier Hammerseng-Edin.

Ville ikke la kroppen bestemme

Men først må hun gjøre håndballkarrieren helt ferdig. Den vil hun helst avslutte med et siste gull. Larvik ligger under med ett mål før sluttspillfinalen mot Vipers, men det er jo ingenting i håndball.

– Det er veldig viktig for meg å avslutte på en god måte. Jeg er en elendig taper. Men det er også en kamp jeg skal nyte, og ikke gjøre til noe annet enn det den er. En håndballkamp, sier hun.

Hammerseng-Edin har fylt 37 år, og man kan forestille seg at over to tiår med brutale taklinger og utallige harde landinger merkes på kroppen.

Det er i alle fall det vi tenker da vi legger merke til at hun halter litt idet hun går ut av kafeen for å starte gavejakten. Men det er ikke så farlig, får vi beskjed om.

– Altså, jeg kjenner på kroppen at jeg har... brukt den godt, sier Hammerseng-Edin og gliser.

Hun forteller at noe av det hun er mest stolt av, er nettopp at hun har greid å fortsette å spille så lenge. De aller fleste håndballspillere må gi seg før henne. Mange ufrivillig, på grunn av skader eller at de ikke lenger henger med.

For Hammerseng-Edin var det et mål at hun, og ikke kroppen, skulle bestemme når karrieren var over.

– Noen ganger når jeg våkner må jeg liksom gå meg litt i gang. Men jeg må si at slik kunne det være da jeg var 24 år også. Det er hverdagen som toppidrettsutøver. Men jeg føler fortsatt det skal være mulig å spille fotball med sønnen min og dra på joggeturer i årene som kommer, forklarer hun.

Noe som taler for det samme, er at denne sesongen har hun spilt alle kamper, og som regel hele kampen. Hun tåler det fortsatt.

Det sier også litt om hvor viktig hun fortsatt er på banen.

– Er du helt sikker på at du vil legge opp?

– Jeg er helt sikker på at det er riktig. Jeg har alltid hatt en tanke om at jeg vil gi meg mens jeg fortsatt henger med, gi meg litt med stil. Det var rart å si det høyt, men det kjennes helt rett. Det er skummelt, men også spennende. Alt på en gang.