Verdensidrettene og vi

Det meste var enklere før. Også disse diskusjonene. Da kunne vi eksempelvis diskutere om Christian Ruuds femsetter mot legenden Boris Becker i OL i Barcelona i 1992 var et større øyeblikk enn da Vegard Ulvang samme år tok vårt første tremilsgull gjennom tidene. Eller i 2007 diskutere hva som var størst av Suzann Pettersens første seier på LPGA-touren eller de to VM-gullene Ole Einar Bjørndalen tok i skiskyting.

Uenighetene våre her hjemme rundt hva som kan regnes som såkalte verdensidretter føles nesten like gammel som idrettene selv. Etter en helt vanvittig helg for unge, norske utøvere, kan vi sette debatten på pause en bitte liten stund

Eller mer enn noe annet må vi kanskje forberede oss på å omdefinere den en smule.

Ordet verdensidrett er sannsynligvis noe særnorsk, i hvert fall i den forstand vi bruker det. Som er i en smått nedlatende, grensende til kolonialistisk forstand, hvor vi mest av alt prøver å si at jeg skjønner noe du ikke er i nærheten av å klare å ta inn over deg.

Dette som gjør at en hvilken som helst 27. plass i en golfturnering langt borte og midt på natta er noe mye større enn en hvilken som helst bejublet seier av en av våre mange vinterhelter på et skistadion i en landsby et sted i Europa.

Dette har gjort at vi har hatt blaff av diskusjoner rundt hvem som er størst av våre idrettshelter. Om nevnte Suzann Pettersen eller Petter Solberg eller Andreas Thorkildsen eller Cecilia Brækhus eller Alexander Kristoffs prestasjoner kan overgå det vi opplever gjennom vinteren, som er så spesielt for oss. Eller den diskusjonen vi aldri får noen fornuftig ende på: hvor stor Magnus Carlsen er sammenlignet med noen som helst andre, uansett årstid.

Generasjon V

Det har blitt snakket mye de siste måneder og år om vår nye generasjon sportshelter, som vi vel her må kalle Generasjon V, for verdensstjerner. Men lovordene de har blitt til del, har for det meste vært fragmenterte, i den forstand at de gryende verdensstjerner stort sett har blitt hyllet hver for seg.

Helgen som var kom de på fascinerende vis i fokus samtidig. I en sånn grad at vi alle tåler en påminnelse eller tre om alt det vakre vi nordmenn opplevde på få dager.

• Tennisspilleren Casper Ruud (21) hadde settballer mot verdensener Novak Djokovic i en allerede historisk semifinale i ATP-turneringen i Roma og er nå oppe på topp 30 på verdensrankingen.
• Golfspiller Viktor Hovland (23) så lenge ut til å kunne ende i topp 6 i majorturneringen US Open, men endte på en likevel imponerende 13. plass.
• Løperfenomenet Jakob Ingebrigtsen fylte ikke bare 20 i helgen, han vant også kongepokalen for første gang under i NM i Bergen. Der forbløffet også det nye stortalentet Henriette Jæger (17) med to gull.
• Senere på søndagskvelden spilte Martin Ødegaard (21) for første gang fra start i La Liga for sitt Real Madrid, uten å imponere like mye som det landslagskollega Erling Braut Haaland (20) nok en gang gjorde dagen før for sitt Borussia Dortmund i Tyskland.

Fotball, friidrett, golf og tennis. Eller for den del svømming og sandvolleyball. Det er idretter som gir oss følelsen av internasjonal grandeur og ikke minst anerkjennelse. Vi er ikke så vant til sånt her hjemme. Derav den nevnte diskusjon – den om prestasjonene i det som kan inkluderes i sportsgrener som forsvarer betegnelsen «verdensidrett», gjerne satt opp mot de idrettene vi er mest opptatt av her hjemme.

For hvordan rangerer vi en semifinaleplass i en tennisturnering som ikke er av de fire største eller en 6. plass i en golfturnering få av oss egentlig kjenner til opp mot eksempelvis en verdenscupseier i langrenn? Eller en utforseier i Kitzbühel. Eller et VM-gull på skøyter. Eller sju medaljer i ett VM i skiskyting, som Marte Olsbu Røiseland imponerende nok klarte tidligere i år.

Disse diskusjonene har som nevnt skapt uforholdsmessig følelser hos oss. Og nesten bare her. Danskene har ikke vinteridretter og heller ikke begrepet, mens i Sverige har diskusjonen rundt begrepet stort sett vært begrenset til hvilken status man egentlig kan gi innebandy. Svenskene er ikke interessert, til det er de for vant til å hevde seg i, ja, verdensidrettene.

. men noen er mer verdensidretter enn andre

En av tingene vi har sluppet å snakke for mye om, er jo hva som faktisk hva som skal til for å bli definert som en «verdensidrett». Til nå har argumentet vært brukt mest i betydningen «Større enn motparten i diskusjonen forstår».

Dette har gjort at langrenn taper for alpint som taper for ishockey som taper for svømming som taper for friidrett som taper for golf som taper for tennis- og til slutt taper alle for fotball.

Kriteriene for hva som er verdens største sporter er ikke definert noe sted.

Man kan snakke om utbredelse i antall land, som bordtennis-sporten liker å gjøre.

Eller man kan snakke om antall utøvere, som gjør cricket og landhockey større enn vi kan forestille oss.

Og så kan man lage oppstillinger som er satt sammen av interesse, tilgjengelighet, mediedekning, antall utøvere, antall nasjoner og verdensdeler.

Slik sett kommer nettstedet Sportsshow eksempelvis opp med hele 15 forskjellige kriterier de legger til grunn når de skal vurdere sportenes innbyrdes rangering på verdensbasis.

Skal vi sammenfatte noen av de hyppigst anførte kriterier, så krever det av en verdensidrett at den dels er en av de største sportene, og dels at den utøves og ikke minst er tilgjengelig i et visst omfang i store deler av verden.

Som da inkluderer tennis, golf, basketball, friidrett, cricket og turn – men ikke nødvendigvis bueskyting og baseball. Selv om det er veldig stort der det først er populært.

Det alle er enige om, er altså at fotball er størst. Og at ingen vinteridretter ennå er i nærheten av å nå opp.

Nærmest er ishockey. Med enorm popularitet i Russland og Øst-Europa kombinert med hele det amerikanske kontinent og en økende interesse i Asia, begynner det å bli en anselig utbredelse. Men derfra til å kalle det en verdensidrett, er det fortsatt litt igjen. Skal vi snakke om hvor stor Mats Zuccarello er, vil vi heller fortelle hvor mye større hockeyen er enn de andre vintersportene.

Disse typer diskusjoner kjenner ingen årstidslojalitet, kun en vagt definert hakkeorden.

Derfor vil de fortsette å bølge mellom årstider- og også internt. Om et allroundgull til Sverre Lunde Pedersen slår enda et til Therese Johaug. Eller om hopp er større enn skiskyting.

Nye stjerner, nye diskusjoner

Nå begynner imidlertid en ny tidsalder også her i Norge. Den, der vi skal begynne å diskutere verdensidrettene opp mot hverandre. Hva er størst av en topp 4 i en tennisturnering på nest høyeste prestisjenivå og en topp 15 i en golfturnering på det aller høyeste?

Eller hvordan skal vi nå rangere de enkelte mål Hegerberg og Haaland leker inn i Frankrike og Tyskland eller utsøkte finesser Ødegaard utfører i den spanske hovedstad opp mot å svømme inn til VM-medalje på langbane?

Våre nye, unge stjerner gir oss et helt nytt arsenal av mulige diskusjoner hvis de fortsetter å utvikle sitt enorme potensial.

For diskusjonene kommer.

Også der de har vært hele tiden- der nasjonalidretter møter den store verden.

Hvis man spør hvorfor vi skal vurdere slik, er det fordi vi vil. Det er fordi dette indirekte griper inn i det alt av sport dreier seg om, nemlig å rangere, å vinne og å simpelthen være best.

Mellom sporter- eller internt i dem.

Som diskusjonene som mer eller mindre med intensjon dukket opp rundt våre unge friidrettsstjerner allerede under VM i friidrett i London i 2017:

Hva er størst av en medalje på en 1500 meter mot et gull på en hekkeøvelse?

Som denne helgen fikk en lokal forlengelse, etter at juryen i NM i Bergen ga kongepokalen til Jakob Ingebrigtsen i stedet for Karsten Warholm, som mange trodde ville få den, ut fra normale kriterier. Men juryen tok sin egen analyse. Som vi alle skal fortsette å gjøre.

Vern om vinterheltene

Særlig nå når vinteren nærmer seg. Og vi igjen ønsker å verne om våre helters storhet.

For kan man bruke det mot Therese Johaug, Marte Olsbu Røiseland, Johannes Høsflot Klæbo eller Johannes Thingnes Bø at deres idretter ikke er store nok på verdensbasis, når de vinner nesten alt som er mulig å vinne i idretten de faktisk utfører?

Når de nå skal vurderes opp mot en generasjon nye, funklende stjerner som inneholder Ruud, Haaland, Ødegaard, Hovland, Ingebrigtsen og snart Jæger.

Og da savner dere umiddelbart navn som Mol, Sørum, Henrik Christiansen og nevnte Karsten Warholm.

Men i denne sammenheng blir de som veteraner å regne, i en alder av 23 og 24 år, Sørum og Warholm endog 24,5. Halvtårsdager teller jo fortsatt, må vite, i de aldersgruppene vi snakker om her.