Umulig å vinne VM-gull, men kan han klare det? Selvsagt!

19. september 2018 er en merkedag for Jakob Ingebrigtsen. I dag kan han kjøre opp og få lappen. Om han skulle ønske det, kan han ta en tur innom polet i Sandnes og kjøpe sjampisen han ikke fikk lov til å sprette etter EM-gullene i Berlin fordi han ikke var gammel nok til å nyte alkohol.

Han er 18 år, og kan i teorien slutte å bry seg om for eksempel hva pappa Gjert sier og mener. Han er myndig.

Som idrettsutøver er han naturligvis fortsatt ung, men mer merittert enn de fleste seniorer. I det store bildet er det nesten ingen som vinner to EM-gull i friidrett.

Det skulle ikke være mulig for Jakob Ingebrigtsen, for ingen 17-åring hadde tatt individuelt gull i friidretts-EM før. Men han gjorde det.

Det underbygger noe vi har visst en god stund allerede. Jakob Ingebrigtsen er ikke som de andre, han er tvert imot noe helt for seg selv.

Det har han vist både i ord og handling denne sommeren, og det er rett og slett morsomt å se tilbake på den fenomenale sesongen.

Sølvgutten på stolen

13. juli i år, for øvrig en fredag, og følgelig ikke en dag for å stole på flaksen:

På ei gressplen i skogkanten utenfor et ikke altfor lekkert hotellbygg i Tammerfors i Finland står to stoler. På den ene sitter jeg, som utsendt journalist fra NRK.

På den andre sitter Jakob Ingebrigtsen, som på dette tidspunktet av sitt liv ikke har løpt en eneste 1500-meter i Diamond League og langt mindre stilt til start i noe senior-EM (han var tross alt bare 15 år sist det ble arrangert, da brødrene Filip og Henrik tok henholdsvis gull og bronse i Amsterdam).

Dagen før tok han sølv på 1500-meteren i junior-VM, og han prøver tilsynelatende fortsatt å overbevise både seg selv og andre om at han er fornøyd med det, selv om han ikke akkurat utstråler enorm glede.

– Når du ikke kommer helt på topp, finner du gjerne noen ting du er litt misfornøyd med, men jeg har fått fordøyd den medaljen nå, og jeg er veldig godt fornøyd med dette mesterskapet så langt, sier han.

Forskjellen på gull og sølv

Det er da heller ingen grunn til å være misfornøyd med sølv i junior-VM, snarere tvert imot. Enkelte vil kanskje til og med hevde det er overambisiøst av en norsk løper å tro på noe mer i konkurranse med de beste fra Kenya og Etiopia.

Kanskje er Jakob Ingebrigtsen fornøyd med resultatet, altså sølvet. Nest best i verden under 20 år. Kanskje er det prestasjonen han ikke er hundre prosent fornøyd med. Kanskje ser han at hvis han hadde spilt kortene sine litt annerledes, så kunne han tatt gullet. Han slo tross alt gullvinneren i semifinalen.

Det er i hvert fall åpenbart at inni hodet kverner analysen: Hva kunne vært gjort annerledes for å krysse målstreken først?

Jeg utfordrer ham til å beskrive forskjellen på den subjektive opplevelsen av sølv og gull, som han selv har vunnet i junior-EM tidligere og som brødrene har vunnet i senior-EM.

– Det er veldig langt ifra hverandre, selv om vi står veldig nær hverandre på målstreken og på pallen. Når du ikke står på topp, er det mye – eller ikke nødvendigvis mye, men noe – du kan gjøre annerledes for å komme helt på toppen. Da er det poenget vårt; vi jakter for å bli best mulig. Når vi har noe å strekke oss til, har vi lyst til å gjøre alt vi kan for å ta det neste steget for å få den beste medaljen.

Det som ikke skal være mulig

Intervjuet finner sted midt i junior-VM for Jakob Ingebrigtsen sin del, men gullmuligheten er allerede oppbrukt. Det var 1500-meteren han kunne vinne på en optimal dag.

På 5000-meteren neste dag skal han ikke være i nærheten av de beste. Delvis fordi det er 1500 som er distansen han trener for og delvis fordi motstanden på 5000 er formidabel. Blant dem han møter er Selemon Barega fra Etiopia – den beste 5000-meterløperen i verden i 2018.

– Det skal egentlig ikke være mulig å ta medalje, nei, men selvfølgelig har jeg lyst til å gjøre et bra løp. Kanskje løpe inn til en god tid, kanskje ta en god plassering, sier 17-åringen fra Sandnes.

Det er bare drøyt to måneder siden vi satt der på hver vår stol. Man kan trygt si at det har vært begivenhetsrike måneder.

Dagen etter setter han europeisk juniorrekord på 5000 meter, en distanse han egentlig ikke satser. Det blir bronse i løpet der medalje ikke skulle være mulig, på plassen foran etiopieren som også senere i sesongen befestet sin posisjon som verdens beste på 5000.

Etterpå sier Jakob Ingebrigtsen noe vi bare kan legge oss på minnet. Selv om hans objektive analyse før løpet var at medalje skulle være umulig, var det aldri i hans egne tanker at det ikke skulle bli medalje:

– Jeg har alltid tro før start. Det kan hende jeg er dum og litt arrogant, men hvis jeg ikke har troen på meg sjøl, har jeg ikke noe her å gjøre, da er det bare å reise hjem.

Fjerde best i verden

Neste gang Jakob Ingebrigtsen dukker opp med startnummer, er i Monaco 20. juli. Når han først skal debutere på 1500 meter i Diamond League, kan han jo like gjerne gjøre det i det mest prestisjefylte stevnet av alle, der personlige og nasjonale rekorder hagler, og der alle de beste i verden er med.

Han viser «de voksne» en viss respekt og holder seg bak i feltet – til bjella går for siste runde. I siste sving løper han sikksakk forbi konkurrentene.

Timothy Cheruiyot fra Kenya setter årsbeste i verden med 3.28,41. Regjerende verdensmester Elijah Manangoi, også han fra Kenya, blir nummer to på 3.29,64. Så følger Filip Ingebrigtsen, bronsevinneren fra VM i fjor, på ny norsk rekord, 3.30,01.

Og så på fjerdeplass, nærmest ut av intet; Jakob Ingebrigtsen. 3.31,18 betyr en ny europeisk juniorrekord og den fjerde beste 1500-metertiden i verden i 2018.

Så kommer EM i Berlin, og vi trenger ikke dvele veldig lenge ved noe alle uansett husker. På 1500-meteren blir Jakob Ingebrigtsen tidenes yngste europamester i friidrett, uansett øvelse. Så tar han gullet på 5000 også, i total utklassingsstil.

Som avslutning på sesongen løper han inn til en tredjeplass i kontinentalcupen i Ostrava, etter to uker med halsbetennelse, bare for å understreke hvilket nivå han nå hører hjemme på.

– Nå har jeg fått et ekstremt stort gjennombrudd inn i toppen i verden, konstaterer han selv.

En vinners innstilling

Før mesterskapene startet i sommer påsto Gjert Ingebrigtsen at det var vanskeligere å ta gull i junior-VM enn i senior-EM, og det fikk han jo rett i.

Gjert Ingebrigtsen har for øvrig ganske ofte rett når han vurderer sine sønners muligheter. Han vet hva som møter dem. Derfor skal vi selvsagt lytte til ham også når han i framtida advarer om at det ikke akkurat er lett å vinne 1500-metere når alle de beste i verden er med, tross alt har ingen nordmann noen gang klart det.

Det kommer han helt sikkert til å gjøre mange ganger fram mot neste års VM i Doha, som for øvrig går så sent på året at Jakob Ingebrigtsen faktisk rekker å ha bursdag en gang til før den tid.

Samtidig vet vi nå, fordi han selv har sagt det, at Jakob Ingebrigtsen alltid stiller til start med en indre tro på å vinne. Det naturligvis ikke fordi han er dum eller arrogant, men tvert imot fordi han har en unik selvinnsikt og en vinners innstilling. Han vet hva han har gjort på trening, og han vet hva han er god for.

Derfor vet han selvfølgelig også at selv om han får ut det maksimale av hva han er god for – fysisk og taktisk – så er det ikke sikkert han vinner når han møter alle de beste i verden.

Det umulige er mulig

Så kan vi jo spørre oss:

Vil Jakob Ingebrigtsen være favoritt i VM neste år?

Nesten helt sikkert ikke.

Vil han være familien Ingebrigtsens sterkeste kort i VM neste år?

Neppe, for det vil mest sannsynlig Filip Ingebrigtsen være.

Det vi vet, er at Jakob Ingebrigtsen hver eneste dag det kommende året vil tenke på hva som skal til for å bli verdensmester i Doha, og hver eneste dag vil gjøre det han mener optimaliserer sjansene for VM-gull.

– Det er litt den mentaliteten vi har. Uansett hvor gode vi er, om det er VM-bronse eller EM-gull, så vet vi at vi kan bli bedre, og da er det kun det som gjelder, sa han etter sesongslutt i Ostrava.

Og hvis han først kommer seg til VM og så til finalen, vil han stå på start med gull i blikket, fordi enhver annen innstilling vil være meningsløs i hans hode.

Så når Jakob Ingebrigtsen selv bare ser muligheter, er det kanskje like greit at vi alle slutter å snakke om hva som egentlig ikke går an?

Ja, det kan argumenteres for at en 19-åring fra Norge umulig kan vinne VM-gull på 1500-meter, for noe sånt har jo aldri vært i nærheten av å skje.

Men kan Jakob Ingebrigtsen klare det?

Selvsagt!