Størst av alt er åpenheten

Det virket som om midnattssola gjorde noe med representantene da Ski-Norge samlet seg til ting i Bodø i helgen.

For etter en natt badet i dette unike lyset endret stemningen seg helt i forsamlingen på tingets siste dag.

«Vi trengte ikke sove så mye», sa Tove Moe Dyrhaug, da hun åpnet søndagens forhandlinger. Uten å vite noe om hvor rett hun hadde.

Nå kan midnattssola ha skapt en etterlengtet oppvåkning i en skinasjon, der altfor mange har vært passive tilskuere altfor lenge.

Lørdagslull

Det begynte så fint og kontrollert, sett fra forbundsledelsens side. En hel lørdag gikk med til tingforhandlinger uten annet enn lette krusninger på det påfallende rolige ting-havet i Nordlands hovedstad Bodø.

Selv da høyst kritiske økonomiske prognosene ble presentert meget pent innpakket for delegatene førte det ikke til noen større debatt – rundt noe som er så grunnleggende som norsk skisports fremtid.

For det er intet mindre som faktisk står på spill.

Man merket det bare ikke på tinget, skisportens egen generalforsamling.

Der alle har sin store, demokratiske mulighet til å si fra.

Nå var det bare tyst.

Godt pyntede katastrofetall ble godkjent på stripe, stadig oftere ledsaget av syrlige stikk fra talerstolen i retning media.

Klarest i retorikken var forbundets øverste administrative leder, Arne Baumann, som sa det «var trist å lese om konkursfare på NRK».

Trist er det sikkert.

Men neppe noe han trengte gå lenger enn til egne regnskaper for å bli oppdatert på.

Den krevende konkursfaren

Norges Skiforbund har blitt titanicisert en god stund nå.

Ikke uten grunn.

I uka som var kom det frem at et styremedlem har advart om reell konkursfare.

Generalsekretær Baumann hadde da også gått lenger enn han kanskje ønsket i å bekrefte prognosen.

Selv om han er klok nok til å bruke det noe mer moderate «krevende» i sine orienteringer til Skistyret.

Baumann fortsatte i Bodø med å fortelle om bekymringene blant de 150 ansatte han er ansvarlig for, som ble presentert disse spekulasjoner gjennom media.

Hvilket er veldig lett å ha forståelse for. Ingen liker å lese slikt om sin egen arbeidsgiver, og da særlig gjennom nettaviser.

Og det er åpenbart ikke første gang Baumann tar ansvar for sine ansatte. Tilliten til ledelsen skal ha blitt styrket markant i forbundskontorene på Ullevaal stadion etter at han ble ansatt.

De ansatte hadde ellers bidratt til sparetiltak allerede, fortalte Baumann. Inkludert å droppe et strategiseminar.

Tilførsler og trenering

Men det er, med all respekt, vanskelig å kalle dette annet enn avledning.

For skiforbundets eget kontrollutvalg hadde allerede i sin årsrapport kraftig kritisert åpenheten til skistyret.

Alt av møteprotokoller blir holdt tilbake fra offentliggjøring i overdrevent lang tid, uten annen grunn enn at styret mente man måtte diskutere innholdet i protokolltilførsler.

«Og så om det er noen som har kritisert oss for å legge ut typ protokolla litt for seint, så handle det om at det ikke er enighet om det», sa skipresident Tove Moe Dyrhaug.

Som nettopp er grunnen til at slike tilførsler kommer. Man er ikke og blir ikke enige. Det er derfor dette også skal med i protokollene. Og deles med offentligheten.

Inntil fem måneder på å komme til enighet om formuleringer av protokolltilførsler fremstår, med all respekt igjen, kun som forsøk på ren uthaling. Enten for å skjule opposisjon innad i styret eller å matte den ut.

Slikt gir også tid og mulighet for nettopp lekkasjer. Eller reaksjoner fra kontrollutvalget.
Men heller ikke dette var nok til å vekke tinget.

Tross en åpenbar, men lavmælt bekymring i kretsene for fremtiden til prosjektet med skiklubbutviklere, som mange mener er helt vesentlig for rekruttering til sporten i fremtiden.

Tillit til Trondheim

Og ingen reagerte i særlig grad da Oslo skikrets ønsket en risikovurdering av forbundets prestisjearrangement, VM i Trondheim 2025.

Man vil heller snakke om hvordan man skal dele overskuddet. I en felles forvisning om at de budsjetterte 220000 billettene uansett blir solgt.

Regnskapene ble vedtatt. Med mer enn 10 millioner i underskudd. Og en egenkapital langt under de vedtatte minimum. Men prognosene så tross alt bedre ut.

Alle i salen nikket forståelsesfullt. Også da Baumann understreket at «ressursallokering er en diskusjon som kommer til å følge oss inn i fremtiden».

Skistyret og forbundsledelsen pustet sannsynligvis lettet ut. Økonomien var ventet å skape debatt, men gjorde det i virkeligheten ikke.

Nå var det klart for festmiddag.

Men også midnattssol.

Det store søndagsskiftet

To personer skulle bli helt sentrale denne søndagen i Bodø.

Hege Mortensen, som avtroppende leder av etisk komité, og Karianne Løken fra Oslo skikrets.

Begge talte endelig, der andre altfor lenge hadde tiet.

Men det begynte med noe annet og egentlig ganske oppsiktsvekkende.

Skistyremedlem Anne Cathrine Enstad gikk nemlig på talerstolen og trakk styrets lovforslag om å fjerne «åpenhet» som en av grunnverdiene til forbundet.

En slik endring, om enn kosmetisk, ville hatt en ha stor symbolsk verdi. Og skapt reaksjoner man ikke ville ha.

Den lyse natten hadde åpenbart skapt ny klarhet, også i styret som aldri deler sine protokoller.

Men beslutningen ga langt fra den forsonende effekten man nok hadde trodd.

I stedet kom et stemningsskift ingen hadde forutsett.

Plutselig sto delegatene i kø for å fremføre kritiske innlegg fra talerstolen.

Misnøye med valgkomiteen

Ikke minst til valgkomiteens arbeid.

Mye fokus hadde i forkant vært på at den åpenbare ressursen Vegard Ulvang ikke hadde fått tillit som ny leder av langrennskomiteen.

Torbjørn Skogstad, ble i stedet foretrukket, selv om han allerede har sittet i 10 år. Om enn åpenbart kompetent, er han også oppfattet som en av skipresidentens nærmeste i systemet.

Men det var andre innstillinger som var prinsipielt atskillig mer problematiske.

To av de avtroppende styremedlemmene var nemlig foreslått som nye ledere av henholdsvis etisk komité og lovutvalget (LPU), eller «tingets øyne og ører opp mot hva som skjer i Skistyret», som det så presist ble fremstilt fra talerstolen.

Altså de to viktigste organene når det gjelder å kontrollere at styrets vedtak oppfyller forbundets etiske og lovbestemte krav.

Om det naturligvis står valgkomiteen fritt å innstille hvem de enn mener er best egnet til de forskjellige verv, blinket her alle varsellampene ildrødt.

Selv medlemmer av lovutvalget, LPU, holdt innlegg hvor de ba om at den sittende leder, Andreas Ekker, som valgkomiteen ville skifte ut til fordel for Erik Bruun, fikk fortsette.

Slikt er oppsiktsvekkende. Men dét var også det åpenbare ønsket om å bytte ut en styrekritisk komiteleder mot hans vilje.

Ekker ble fremmet som motkandidat i benkeforslag.

Og vant avstemningen mot det avtroppende styremedlem Bruun med knusende 71–17.

Plutselig ble også valgkomiteens innstilling til leder av etisk komité nedstemt til fordel for nevnte Karianne Løken, som allerede hadde holdt et engasjert innlegg med etterlysning av åpenhet rundt forbundets reelle økonomiske situasjon og styrets arbeid med å løse utfordringene.

«Jeg er skamfull for at vi ikke har tatt de vanskelige diskusjonene før», sa Karianne Løken.

Veien sørover

Det hele endte, ironisk nok, i at valgkomiteens leder ble byttet ut – etter enda et benkeforslag.

Midnattssolas stråler hadde åpenbart vekket en rettferdighetssøkende ånd som mange lenge har savnet i Skiforbundet.

Og som man nå håper kan inspirere til endring i tida som kommer.

Generalsekretær Baumann hadde ellers startet ellers lørdagen med å hylle de inspirerende omgivelsene i Molde. Skitinget foregikk altså i Bodø. Baumann unnskyldte seg raskt – til latter fra salen.

Det trengte han ikke.

Er man ansvarlig for fremtiden til Norges Skiforbund er det faktisk lov å drømme seg bort – til byen der alt, uansett tilstand, fremstår som rosenrødt.

Skitinget 2024 ble da også avsluttet med at den gjenvalgte skipresident Dyrhaug ba tinget om fullmakt til å få bestemme vertsby for neste ting.

Det fikk hun.

Det eneste vi kan være sikre på, er at vi skal sørover.

Lengst mulig bort fra midnattssola.