Ble nervøs da dronningen kom

Fra boken Magiske Øyeblikk av Arve Fuglum/CappelenDamm

Hør: "Finkens" finalomgang

”Å fytte rakker,n, så varmt!

Unni Anisdahl venter på annen omgang. Sola steiker, og det er umulig å bli sittende inne i kommentatorboksen i ventetiden. Den er som et drivhus. Og det er ikke noe særlig bedre ute for en kommentator som har glemt solfaktor og som allerede ser ut som en kokt hummer med fregner.

Finn Christian ”Finken” Jagge har nettopp kjørt en av tidenes råeste slalåm-omganger under OL i Albertville i 1992, og duoen Anisdahl og den gamle toppalpinisten Paul Arne Skajem har kjørt radioshow av en annen verden. Og nå, i den utrolig lange pausen mellom første og annen omgang, nesten tre timer, har de forskjellige måter å fordrive tiden på. Nuppen, som Skajem kalles, tar alltid med seg skiene og sørger for å være i eller ved løypa. Unni holder seg unna ski og slalåm-støvler, og prøver å få noe ut av trenere og ledere. Det fungerer dårlig denne gangen. Alle er treige som tomsekker, og hun får ikke noe fornuftig ut av noen av dem. Nervøs er hun ikke. Ikke på sine egne vegne, og faktisk heller ikke på vegne av Finken.

Det er lenge siden hun var nervøs foran en sending. Hun innrømmer at hun var det i starten av alpinkommentatorkarrieren. Hun kunne ingenting om alpint. Null og niks. Men hun kunne temmelig mye om radio og fikk med seg Nuppen, som kunne og kan alt om alpint. Likefullt var hun ikke mye trygg på seg selv de første gangene. Men skitt au, det er vel ikke så mange andre som kan så mye heller, hadde hun tenkt til trøst for seg selv. Og nå, etter noen år hvor hun hadde plaget vettet av både Skajem, Ole Christian Furuseth, Atle Skårdal og andre utøvere, har hun etter hvert begynt å få litt greie på hva dette dreier seg om. Hun trenger ikke Å tenke seg like mye om når Nuppen prater om hårnålsving eller innerski.

Hun minnes med gru sin aller første alpintur. Til Salt Lake City i 1989. De pratet og kommenterte for harde livet, og hun syntes det hadde gått ganske bra. Men ingen hjemme hadde hørt et ord. Lyden hadde aldri kommet lenger fram enn til en eller annen telefonsentral i Utah. Ferden videre gikk til Waterville Valley, hvor de satt inne i en utrangert skolebuss og kommenterte ut av et sidevindu.

Turen toppet seg da de kom fram til Mount St. Anne i Quebec i Canada. Det var sÅ iskaldt i boksen at de måtte skrape is fra vinduene mellom hver løper. I pausen ble hun beordret ned i en varmestue av Nuppen, som påsto hun ville ha frosset i hjel i motsatt fall. Det fungerte greit til hun skulle tilbake i boksen, som lå nærmere start enn mål. Shuttle-bussen fraktet henne til der den skrivende presse satt. Det verken sjåføren eller Anisdahl tenkte på, var at radioboksene var et helt annet sted. Hun hadde virret rundt i feil retning helt til hun fikk stoppet en bil som slapp henne av i nærheten av dit hun skulle. Det vil si, hun hadde øyekontakt med boksen og Nuppen. Problemet var at hun var på den andre siden av løypa, og sendinga var i gang. For å komme dit hun skulle uten å måtte gå nye to kilometer, måtte hun over løypa!

Hun kastet seg i det, og pilte over traseen som en røyskatt, akkurat i tide til å ikke bli påkjørt av den siste prøvekjøreren. Hun kom tilbake til boksen, men en 200-meterspurt i 2000 meters høyde setter sine spor. Og da Arne Porsum, som satt i studio hjemme, skjønte at hun var på plass, fikk hun ordet umiddelbart. Pust og pes. Hun kunne jo omtrent ikke prate! Men det hadde da gått på et vis.

Dette tenker hun på der hun kryper inn i en liten skygge og venter utålmodig på at finaleomgangen skal starte. Jagge leder altså med over ett og et halvt sekund på Alberto Tomba. Noe som er fullt mulig å tape hvis han gjør en grov feil eller to. Det skal imidlertid godt gjøres, med den formen Finken nå tydeligvis er i.

Tilbake i boksen, og finaleomgangen nærmer seg. Da kommer beskjeden: Dronning Sonja er på plass!

Plutselig blir hun nervøs! Herregud! Finken! Tenk om du ikke klarer det, nå når til og med dronninga er her! Og ikke bare det, Haakon og Märtha Louise også, får hun beskjed om. Kanskje kong Harald også? Kjære, kjære Finken, tenker hun. Nå må du klare det, nå som hele kongefamilien er her!

Siden Jagge leder etter første omgang, starter han sist i andre. Tomba kjører en meget bra annenomgang, og det er Finkens tur. Nå skal det avgjøres. Det beveger seg i magen til Anisdahl. Ååååh, kom igjen nå Finken, vær så snill! Husk, dronninga og greier….!

Mellomtid. Han har tapt nesten ett sekund av forspranget. Hjertet hennes holder på å stoppe. ”Kjære, kjære Finken, kjør fort, fort, FORT” tenker hun mens tunger og lepper går som stempler i en motor med høyt turtall. Hun beskriver hver sving, hver bevegelse, stemmen ligger på et nivå som den bare kan gjøre når det står om OL-gull. Helt på grensa til å briste. Både hun og Finken nærmer seg mål. Går det? Holder det? Hun ser Jagge foran seg fra kommentatorboksen idet han er ferdig med den siste porten. Hun skotter ned på monitoren hvor hun ser det samme, pluss klokka.

Som stopper i tide!

Hun skriker. Nuppen skriker. Jagge skriker. Alle skriker, både i Albertville og i Norge, der mange har skrudd ned tv-lyden for å høre på Unni og Nuppen i radio. De som bare hører på radio, har ”sett” løpet like godt. Langs norske bil-veier står det mange biler, der sjåførene ikke har greid å kombinere slalåmrenn og trafikksikkerhet.

Det blir mye skriking i radio denne dagen, den nest siste med konkurranser i dette OL. All lyden fører til øresus for Anisdahl i flere dager etterpå. Men det er verdt det. Gull i slalåm i et OL, mens dronninga så på…