Fra boken Magiske Øyeblikk av Arve Fuglum/CappelenDamm
Hør:
OL har vært strålende på mange måter. Østerrikerne kan å arrangere vinteridrett, spesielt alpint og hopp. Moro for dem, selvfølgelig, at Franz Klammer slo til i utforrennet. Og moro for oss, at skøyteløperne har gjort det så bra. Gull til Stensen og Storholt. Sølvet til Jørn Didriksen på 1000 meter var jo en bombe, men positivt i aller høyeste grad. For ikke å snakke om Lisbeth Korsmos bronse på 3000 meter! Jo, Porsum hadde hatt nok å melde hjem om der nede fra isen i Innsbruck.
Verre har det vært for Bjørge Lillelien og hans folk her oppe i Seefeldt hvor de norske langrennsløperne har prøvd å kopiere resultatene fra Sapporo fire år før. Det har ikke gått bra. Regelrett dårlig har det gått. Oddvar Brå har som vanlig vært småsjuk, Formo har ikke levd opp til sine forventninger, og veteranene er tydeligvis på hell. Riktignok ble det sølv på stafetten, men det hadde vel aldri blitt så bra om ikke Sovjet og Beljajev hadde ødelagt skibindinga på den første etappen.
Det er derfor med små forhåpninger Bjørge Lillelien og Håkon Brusveen gjør seg klare til det siste løpet under disse lekene: 50-kilometer. I lett snødrev forsvinner Brusveen ut mellom trærne med ryggsekken sin, som er tyngre enn vanlig denne gangen. For første gang stiller Radiosportens levende meldepost med trådløst utstyr, noe som vil si at de lange ledningers tid er forbi. Der teknikerne tidligere kablet ut voldsomme mengder med ledning for at Brusveen kunne få kontakt med Lillelien, har teknikken nå kommet så langt at det holder med en radiosender med stor antenne.
En spesialprodusert ryggsekk sørger for at han slipper å bære den på skulderen og kan flytte seg lettere underveis. Det vil si, lettere og lettere…! Senderen veier 15 kilo, så han merker det i ryggen når sendingene er over. Og i dag skal han jo stå der ute en stund. Uten de helt store norske resultatene frykter både han og de andre nordmennene.
Men det skal nå gås først, er Bjørge og Håkon enige om. Uten å vite på dette tidspunktet at 14. februar 1976 skal markere nok et skille i Bjørge Lilleliens kommentatorkarriere.
Ivar Formo har i hvert fall bestemt seg for å gjøre et skikkelig forsøk. Vanligvis går han ut som en strikkmotor og lar det stå til, og så holder det fram til 40 kiloåmeter, før for eksempel lagkameraten Oddvar Brå henter ham inn igjen. Det skjer ikke i dag. For det første er Brå på ingen måte i form lenger, for det andre kommer Formo til å holde helt til må denne gangen.
Halvveis i løpet begynner Lillelien og Brusveen å forstå at dette kanskje blir en norsk dag likevel. På skøytebanen skal Sten Stensen seinere i dag forsøke å ta sitt andre gull, denne gangen på 10 000 meter. Det vil ikke være noen stor overåraskelse om det skulle skje, men at Formo nå kjemper om gullet på femmila er noe annet. Lillelien blir mer og mer overbevist om at dette kan gå, ettersom Brusveen fra den ene passeringen etter den andre melder om en Oslo-gutt som ikke viser svakhetstegn. Ivar Formo fra Ski- og Fotballklubben Lyn. Skal han vise at det ikke bare er tømmerhoggere fra Hedmark eller småbrukere fra Trøndelag som kan gå lange løp når det gjelder som mest?
Mens Bjørge Lillelien i kommentatorboksen på stadion skrur stemmen oppover i intensitet, står Brusveen med bankende hjerte ute i løypa etter å ha sett Formo passere for siste gang. Nå er han nesten sikker på at Formo klarer dette. Han går ikke på noen sprekk i dag. Det blir gull!
På skistadion venter Lillelien med lengsel og smerte på at Formo skal dukke opp i snøværet der borte i skogbrynet. For en dag. For en dag! tenker han mens han holder kontroll med klokka og skuer bortover sletta. Endelig en oppreising både for norsk skisport og for landslagstrener Oddmund Jensen, som har fått mye kritikk under dette OL på grunn av de svake norske resultatene. Men nå blir det GULL på fem-mila! Da kan det nesten være det samme med alt det andre. femmila. Distansen over alle distanser.
”Kommer på toppen av bakken, og Ivar Formo går fram mot gullmedaljen!!!”
Formo, med sin hjemmestrikkede lue og lett foroverbøyde diagonal-gang kommer mot mål
Lillelien har et vell av opparbeidet entusiasme som har ligget nesten urørt gjennom et langt mesterskap. Nå kommer alt sammen på en gang.
”Himmel og hav!! Ivar Formo i mål, på gullmedalje!!” Han kan endelig slå seg løs i kommentatorboksen, for det kommer mer: ”Ingen makt i VERDEN kan slå ham! Saken er klar!!”
Inni hodet til Lillelien er det ingen tanker nå, bare språkinstinkter og ordspill som ligger lagret. Ikke ett ord er skrevet ned på papir. Fortsettelsen er helt naturlig her og nå: Saken er BIFF!”, og etter det er det bare fortsette… ”Saken er KARBONADE! Saken er ERTESUPPE!”
Sier Bjørge Lillelien og gjør det klart for evig og alltid at Ivar Formos gull i 1976 står i Det norske kjøkkens tegn. Med disse tre rettene. Det kommer ikke mer. Det får holde. Verken får-i-kål eller lapskaus, som ettertidens folkemunne vil ha det til. Formos gull er beseglet.
Med ertesuppe.