Skyggespillene

Det pleide å være så enkelt.

Før ble klubber styrt av lokale skikkelser. De var fans selv. De eide klubbene fordi noen måtte.

For 20 år siden ble de kjøpt opp av kapitalistene, oligarkene og oljestatene. Men én ting endret seg aldri: Eierne satte alltid sin egen klubb foran alt annet.

Nå vokser en ny trend. Stadig flere lag styres ikke lenger av individer, men av globale selskap. Disse eier flere klubber, ofte som brikker i et større spill. Dette skaper flere spørsmål.

Hvordan skal forbundene regulere en verden hvor flere lag har samme eier?

Hva vil folk si om tittelkamper hvor kandidatene i praksis er reservelag for klubber i andre land?

Hva med fansen som mister sine lag til investorgrupper som vil tjene kjappe penger?

Og kan noen stoppe disse eierne?

Del 1: Solskinnshistorien

Det er fire år siden nå at Royale Union Saint-Gilloise våknet opp fra sin koma.

Før var det en klubb med en fortid, uten en fremtid. De hadde vunnet den belgiske toppserien 11 ganger, tredje flest av alle lag, men sist det skjedde var i 1935.

Nå slet de med å holde seg i andredivisjon. De spilte på et falleferdig stadion i Brussel foran et par tusen fans. Treningsanlegget hadde ikke dusjer. Staben besto i stor grad av frivillige.

Union hadde ikke spilt på øverste nivå på 45 år.

Men i mai 2018 ble klubben tatt over av Tony Bloom, en forretningsmann fra England. Bloom eide allerede Brighton, en middels god klubb i Premier League.

Så hva skulle Bloom med et nytt lag? Og hvorfor i belgisk andredivisjon?

Union ble forvandlet. Bloom, en tidligere pokerspiller, eier Starlizard, et selskap som bruker statistikk til å gi råd til gamblere. Det har data på 10.000 spillere verden rundt. Da Bloom tok over Brighton i 2009, brukte han denne informasjonen til å kjøpe ukjente talenter.

Siden det har Brighton klatret fra nivå tre til eliten. Nå skulle Union ut på en lignende reise.

Bloom ga presidentrollen til Alex Muzio, en ansatt fra Starlizard. Muzio så på tallene, lagde en liste med spillere som han ville kjøpe og ga den til lagets trener, Marc Grosjean. Grosjean var sjokkert: Dette var navn han aldri hadde hørt.

Så Grosjean nektet å hente dem. Snart fikk han sparken.

Før hadde Union stort sett kjøpt spillere fra Belgia. Nå hentet de talenter fra ligaer i Tyskland, Serbia og Kasakhstan. Tre kom fra Norge: Anders Kristiansen (Sarpsborg), Sigurd Haugen (Sogndal) og Aron Sigurdarson (Start).

Enda flere kom fra Brighton. Så langt har Union lånt seks spillere derfra, blant dem Percy Tau, en sørafrikansk ving som kom dit den første sesongen.

– Han var på et helt eget nivå, sier Luke James til NRK.

James er Union-supporter og har sesongkort. De neste årene så han laget fly oppover tabellen. I fjor rykket de opp til øverste nivå, hvor de sist hadde vært i 1973.

Da trodde de fleste fans at toppen var nådd.

– Alle ville bare beholde plassen. Men siden vi hadde gjort det såpass bra, trodde noen også at vi kanskje kunne overraske litt til, sier James.

Men ingen forutså at de skulle slåss om tittelen. Denne sesongen kom Union på andreplass.

De var like ved å vinne sitt første seriemesterskap siden 1935.

I belgisk fotball er denne historien del av en større trend. De to øverste ligaene florerer av utenlandske eiere. Dette er ikke unormalt i fotball, men det spesielle er at så mange av dem eier flere enn én klubb.

La oss ta noen flere eksempler fra Belgias toppdivisjon:

• O.H. Leuven er eid av King Power, det thailandske selskapet som styrer Leicester i Premier League.
• K.V. Oostende styres av Pacific Media Group, som har aksjer i seks andre lag i Europa.
• Amerikanske 777 kjøpte Standard Liège i mars. De styrer allerede Genoa (Italia) og Vasco da Gama (Brasil), og sitter på 15 prosent av aksjene i Sevilla (Spania).
• K.A.S. Eupen eies av Qatars Aspire Academy, som produserer spillere til Qatars landslag. De har i praksis samme eiere som franske Paris Saint-Germain.
• K.V. Kortrijk eies av Vincent Tan, den malaysiske forretningsmannen som var Ole Gunnar Solskjærs sjef i walisiske Cardiff.

Dette er kun i toppligaen. I andredivisjon har lag hatt investorer fra Sør-Korea, Egypt, Kina, Tyskland og Russland. Ofte styres tittelkampene i Belgia av krefter utenfor belgisk fotball.

Ligaene har blitt et skyggespill hvor de som trekker i trådene, anser lagene som brikker i et større nettverk.

– Det har blitt en slags stedfortrederkrig mellom klubbeiere fra andre markeder, sier A.J Swoboda til NRK.

Swoboda jobber for konsulentfirmaet Twenty First Group og gir råd til investorer i fotball. Han har mye å gjøre for tiden. I 2017 var det ifølge UEFA minst 26 klubber i de europeiske toppdivisjonene som hadde en eier med to eller flere klubber.

I 2021 fant organisasjonen Play The Game ut at 60 selskap eide to klubber eller mer, og at dette inkluderte 156 klubber globalt. Denne modellen blir stadig mer populær.

Men hvorfor? Hva er konsekvensene for sporten – og for oss som ser på?

Og hvorfor i alle dager er så mange interessert i Belgia?

Del 2: Talentfabrikkene

Swoboda mener han har mange av svarene. Om man ser på selskapene som eksisterte for 20 år siden, sier han, har mange av dem forduftet. Innen økonomi og teknologi endrer markedet seg hele tiden.

I fotballen har vi de samme klubbene nå som før.

– Så folk forstår at fotballklubber er robuste investeringsobjekter, sier Swoboda.

Han fortsetter:

– Jeg tror også at eiere forstår at lag er underholdning. Hva enn som trekker til seg et publikum, kan generere penger. Og så er den kommersielle utnyttelsen av klubber i Europa mye lavere enn for eksempel i USA.

Dette har vært planen til den amerikanske Glazer-familien, som har gjort Manchester United til en pengemaskin ved hjelp av draktsalg og sponsoravtaler. Men United hevder å ha mer enn én milliard fans globalt.

Hvordan tjener man penger på Union Saint-Gilloise, som spiller foran noen få tusen tilskuere?

– Jeg tenker at dette er uttrykk for en industrialisering av fotballen, sier Hallgeir Gammelsæter til NRK.

Han er professor ved Høgskolen i Molde og har studert og skrevet om eierskap i internasjonal klubbfotball. Han mener eiere kjøper lag som Union først og fremst for å utvikle talenter.

De største lagene i Europa, sier han, svir av formuer på spillerkjøp. Disse spillerne handles ofte dyrt fra mindre lag i land som Sveits, Frankrike og Belgia.

– Disse lagene tjener faktisk bra med penger på spillersalg, sier Gammelsæter.

– Så da tenker jeg at de store klubbene vil kjøpe seg inn i dette sjiktet, da blant annet for å tjene penger på spillersalg, og for å plassere noen av sine egne spillere der, slik at disse kan hentes tilbake uten at de må betale milliarder.

Altså: I stedet for å betale formuer for spillere som andre lag har utviklet, tar storklubbene over de mindre klubbene og utvikler dem selv.

Muzio hevder at Bloom kjøpte Union for å vinne en tittel. Men det er ingen tvil om at Union kan levere talenter til Brighton i fremtiden.

Prakteksempelet på dette er Red Bull. Selskapet bak energidrikken kjøpte i 2005 østerrikske SV Austria Salzburg, endret fargene og ga den navnet RB Salzburg. Dette er klubben Erling Braut Haaland herjet i før han dro til Dortmund.

I 2009 tok Red Bull over en klubb i tysk fjerdedivisjon og kalte den RB Leipzig. Nå er de to lagene del av et imperium som strekker seg over Brasil, Ghana, USA og Vietnam.

I tillegg har Red Bull et slags reservelag i østerrisk andredivisjon kalt FC Liefering.

Dette har skapt et nettverk hvor spillere selges og lånes på tvers av klubbene. Om Red Bull har et talent, kan han få erfaring i Liefering. Når han er klar, kan han vokse i Salzburg. Og så kan han ende opp i Leipzig.

De siste syv årene har 16 spillere gått fra Salzburg til Leipzig, enten permanent eller på lån.

– Spillerutvikling og spillersalg har blitt en nøkkel i denne bransjen. De med muskler vil derfor prøve å optimalisere hvert enkelt ledd, fra akademispillere til toppspillere, sier Gammelsæter.

Denne idéen er ikke ny. Engelske lag har lenge samarbeidet med mindre lag om å låne sine spillere dit og kjøpe talenter tilbake. Chelsea har lånt et hav av talenter til nederlandske Vitesse. Martin Ødegaard blomstret der på lån fra Real Madrid i 2018/19-sesongen.

Men aldri før har så mange eiere kjøpt disse sekundære lagene. Aldri før har så få eid så mange klubber på én gang.

Og det er i Belgia de fleste vil eie noe.

Dette er ikke tilfeldig. Grunnet Brexit kan ikke engelske lag kjøpe spillere fra Europa som er under 18 år. Det er også tøft å skaffe arbeidstillatelse til unge spillere fra land utenfor EU.

Men i Belgia er det ingen hindringer. Der må kun åtte av A-lagenes 25 registrerte spillere være utviklet i Belgia. Så Muzio kan i teorien fylle Union med talenter fra Afrika og Sør-Amerika som ikke kan dra til Brighton ennå.

Når disse blir gamle og gode nok, kan de flyttes videre til England.

Dette er grunnen til at mange anser talentutvikling som grunn nummer én til at eiere har flere klubber.

Swoboda er imidlertid ikke helt enig.

– Motivene bak en slik modell er ikke like enkle som folk skal ha det til. Det finnes mange grunner som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Del 3: Blekkspruten

Da Sjeik Mansour kjøpte Manchester City i 2008, trodde mange at han kun var en riking fra Midtøsten som ville ha det gøy. Det var feil.

City har blitt eid av Abu Dhabis kongefamilie i 14 år. De har vunnet et hav av titler, en suksess som har bidratt til å lede oppmerksomhet bort fra kritikken mot De forente arabiske emirater og brudd på menneskerettigheter.

Hovedsponsoren er Etihad Airways, et av Emiratenes to statlige flyselskap. Klubben har blitt et politisk redskap for Emiratene.

Men kongefamilien eier ikke kun City. Laget er del av City Football Group (CFG), et selskap som over det siste tiåret har bygget fotballens største imperium.

CFG er enten eier av eller medeier i 10 lag. Disse er fra England, Spania, Uruguay, Frankrike, Australia, Japan, USA, Kina, India …

… og selvsagt, Belgia.

CFG er som en blekksprut, med hodet i Manchester og tentakler i alle verdens hjørner.

Dette har finansielle fordeler. Om en sponsor kommer til CFG, kan de tilby muligheter på fem kontinenter. Talentutvikling er en annen del: CFG har flyttet en rekke trenere og spillere mellom sine lag.

– Men ser du på landene de investerer i, er ikke disse typiske steder som produserer talenter, sier Swoboda, og peker spesielt på Kina, USA og India.

I stedet, sier Swoboda, er målet å bygge en global merkevare.

– Og en god måte å gjøre det på, er å ha bror- og søsterklubber i de største markedene i verden.

Idéen er at fans av Mumbai City i India også skal støtte Manchester City i England. CFG har byttet både navn og drakter på noen av lagene: New York City, Mumbai City, Melbourne City, Montevideo City Torque.

Det hjelper spesielt om lagene vinner. Fire av CFGs lag tok ligatitler i fjor: Manchester City, Melbourne City, Mumbai City og New York City.

Treneren bak New Yorks triumf var norske Ronny Deila.

Disse investeringene koster: CFG tapte 151 millioner pund i 2020/21-sesongen. Men når du finansieres av Emiratene, som har verdens fjerde største oljefond, er ikke penger målet.

– Basert på hva de prøver å oppnå, syntes jeg det de gjør er veldig smart, sier Swoboda.

Noen eiere vil ha talenter. Noen vil bygge merkevare.

Hva med de som kun vil tjene penger?

Del 4: Investoren

Paul Conway er en travel mann. I 2016 var han en av investorene som tok over den franske klubben Nice. Snart kom Nice på tredjeplass, før Conway solgte den med fortjeneste i 2019.

Siden har Conway prøvd å kopiere suksessen med andre lag. Mange andre lag.

Gjennom selskapet Pacific Media Group eier han Barnsley (England), Den Bosch (Nederland), Esbjerg (Danmark), FC Thun (Sveits), Nancy (Frankrike) og Oostende (Belgia). Han har også aksjer i Kaiserslautern (Tyskland).

Hva ønsker han å oppnå med alt dette?

Conway er bankmann og investor. Som Bloom bruker han statistikk for å kjøpe undervurderte spillere. Swoboda sier at Conway kun ønsker å ta over klubber som er underpriset. Han har ingen global merkevare han skal markedsføre. Han sitter ikke på noe oljefond.

– Pacific vil kun ha valuta for pengene, både når det kommer til klubber og spillere. Paul bryr seg ikke om å utvikle det kommersielle, eller å lage en Netflix-serie om sine lag, sier Swoboda.

Conway eier heller ingen klubb som bruker mye penger på spillere. Målet er å bygge laget opp over tid via smarte kjøp. Går alt etter planen, vil klubben øke i verdi.

– Vi kan begynne å kaste penger rundt forbi, men det er ikke slik vi gjør ting, sa Conway til Inside World Football etter oppkjøpet av Den Bosch.

Så langt har lagene i denne saken prestert bedre med nye eiere. Starlizard løftet Union med ekspertise og erfaring. Red Bull pøste ressurser inn i sine klubber, mens kongefamilien i Abu Dhabi pumpet oljepenger inn i CFG.

Conway vil at klubbene kun skal bruke pengene de generer selv. Dette øker risikoen for tap. Barnsley nådde playoffen om opprykk til Premier League i fjor, men i år kom de sist.

Det samme gjorde Nancy i fransk andredivisjon. Esbjerg kom nest sist i dansk andredivisjon.

Denne sesongen har altså tre av Conways lag rykket ned.

Så fansen har blitt sinte. Både i Nancy og Barnsley har supportere protestert mot Conways ledelse. De har stiftet en allianse som krever detaljerte planer for hvordan Conway skal ta lagene ut av krisen.

I tillegg har ligaene i Belgia og Frankrike etterforsket spilleroverganger mellom Oostende og Nancy, som begge er eid av Conway. I fjor sommer hentet Nancy to spillere gratis fra Oostende.

Samtidig gikk fem spillere på lån fra Oostende til Nancy.

Men Conway har ingen planer om å stoppe. Han vil ha flere klubber og samlet nylig 75 millioner dollar fra investorer.

Det vil dukke opp flere som ham de neste årene.

Del 5: Oksehodet

– Generelt er det noe anti-kompetitivt med det hele, sier Ed Hawkins.

Han har skrevet om kampfiksing, menneskehandel og korrupsjon, og jobber for I Trust Sport, et konsulentselskap som jobber for å styrke driften av internasjonal sport.

Hawkins er bekymret over at så få eiere styrer så mye.

– Det negative veier tyngre enn det positive. Det positivet er nesten kun i favør av eierne, og det negative rammer nesten kun selve sporten.

Han har en liste med mulige konsekvenser som følge av disse eierskapene. Den inkluderer hvitvasking, skattesnusk og kampfiksing.

Han gir et eksempel hvor en eier har to lag, og hvor det ene laget selger en spiller til det andre. Om prisen oppgis uten at pengene faktisk blir overført, kan det være hvitvasking.

Faren for kampfiksing øker også når én eier styrer to lag i samme turnering. I 2017 måtte UEFA granske reglene da Leipzig og Salzburg nådde Mesterligaen. De bestemte at de to lagene kunne spille mot hverandre.

I Europaligaen i 2018 møttes de to lagene i kamp.

Men slike kamper er ikke ideelle, og Hawkins mener UEFA må ta tak i dette og lage nye regler. Eierskapene påvirker også rivalene: I teorien kan et lag i Belgia bli styrket over natta ved at eieren flytter storspillere dit fra andre lag.

Alt blir mer komplisert når så mange lag henger sammen, når interessene er så mange og komplekse.

– En sånn idrett må reguleres på en måte som gjør at folk har tillit til det som skjer, at det er fair play. Og hvis vi får flere eierskap som er tvilsomme, eller der eierne er ukjente, så er det en utvikling som mange i fotballen trolig vil reagere mot, sier Gammelsæter.

– Får det stor utbredelse, kan tilliten til fotballen bli enda mer svekket.

Protester mot eiere er ikke nytt. Fans over hele Tyskland har langet ut mot Red Bull, som de mener bruker sporten som et kommersielt verktøy. Leipzig har spilt foran bannere som sa, «Slakt oksene». Lagbussen har blitt steinet.

Da de møtte Dynamo Dresden i 2016, hev Dynamo-fansen et oksehode ned fra tribunen.

Men fansen av lagene som vinner, som Manchester City, klager ikke. Nå eies Newcastle av Saudi-Arabia, en stat som lenge er blitt kritisert for å bryte menneskerettigheter. Enkelte fans har kledd seg ut som sjeiker på kampene.

– Fans har akseptert veldig mye allerede, som for eksempel i Newcastle, der den reelle eieren driver krig i Jemen. Så fansen er ikke alltid veldig moralsk og forutsigbar, sier Gammelsæter.

Men ikke alle tar imot nye eiere. Nylig kom det frem av CFG ville kjøpe NAC Breda, et lag i Nederland. I mars møtte en gruppe NAC-fans opp utenfor Citys stadion med et banner som sa: «Hold dere utenfor vårt territorium. NAC er ikke en City Group-historie».

– Dette kan bli den mørkeste dagen i NACs historie, skrev fangruppen Breda Loco’s.

De sa at de ikke ville bli et leketøy for en sjeik.

– Dette går mot alt det vi står for og vil skade klubbens identitet.

Fansen drev også kampanjer på sosiale medier. Og ved denne anledningen fikk de det som de ville. Klubbens aksjonærer sa til slutt nei til oppkjøpet.

Gammelsæter frykter imidlertid at kontroversielle eierskap kan få fans til å gå lei.

– Dere journalister fokuserer mye på protester, men en ting vi ikke vet så mye om, er de som bare forlater fotballen uten å si ifra. De som slutter å gå på kamp, kjøpe abonnement og se på TV. Typisk nok ønsker ikke selskapene å oppgi slike tall, sier han.

Swoboda spår at antallet investorer vil øke og at klubbenes verdi vil stige. Han tror dette vil bli drevet av folk som investerer i små andeler av lagene, uten å kreve full kontroll.

Hawkins tror selskap vil eie klubber i et hierarki. Alle vil ha én liten klubb, en mellomstor og en stor, slik at talentene kan flyttes gradvis oppover.

I et slikt hierarki vil Belgia være mellomstasjonen og en klubb i Premier League endestasjonen.

– Jeg tror det blir helt normalt for hvert lag i ligaer som Premier League, La Liga og Bundesliga å ha tre-fire andre klubber, sier Hawkins.

Enkelte fans vil feire dette, som supporterne til Royale Union Saint-Gilloise.

Andre vil rase, som fansen til Barnsley og Nancy.

Og så er det kanskje noen som finner seg en annen sport.

• Kilder: Football Benchmark, Football Insider, Get French Football News, Goal, Inside World Football, Play the Game, The Athletic, The Daily Mail, The Guardian, The New York Times, The Times, Transfermarkt, World Soccer.