– Hæ, skal jeg ikke stå på ski lenger?

Som junior var hun verdens beste fartsløper. I en alder av 26 år sitter hun og snakker med NRK om livet etter alpinkarrieren. Det startet offisielt 20. april, da beskjeden kom at hun gir opp et nytt comeback.

Skaden hun pådro seg i et utforrenn 9. januar skulle vise seg å bli den siste – av mange.

Det er vanskelig for Lotte Smiseth Sejersted å sette ord på det.

Et par ganger mister hun tråden. Og det er helt på tampen av intervjuet – når hun selv tror hun har kommet helt ut av det – Sejersted sier det aller best:

– Hæ, skal jeg ikke stå på ski lenger? Det er kjemperart. For det er det jeg har gjort så lenge jeg kan huske ...

Hode, skulder, kne – og tommel

Som ung hadde hun grunn til å drømme om det aller største.

Hun fikk med seg en sjetteplass fra OL-utforen i Sotsji. De tre sesongene etterpå har alle blitt spolert av skader.

Slik lister hun opp skaderekka, fra nåtid og bakover:

– Operert leddbånd og menisk i fjor, opererte korsbånd og menisk tidligere i fjor. Året før der hadde jeg en hjernerystelse som gjorde at jeg mistet hele sesongen. Så har det vært operert skulder, en hånd som brakk, så en tommel. Det er mindre skader, men man blir sliten av å ha noe hvert år, erkjenner.

Frykten: En ny skade

Nå tør hun rett og slett ikke risikere mer.

– Jeg har den frykten for å skade meg igjen. Da føler jeg ikke det er riktig å fortsette, for jeg føler min styrke har vært at jeg alltid har gitt hundre prosent og bare ikke tenkt noe på konsekvens. Nå tror jeg det hadde vært vanskelig, og da føler jeg ikke at jeg hadde fått ut potensialet mitt, sier hun.

Sejersted vil rett og slett ha knær å gå på resten av livet. Da må hun også innfinne seg med at de største drømmene brast.

– Må prøve å godta

Det er ikke lett, men hun jobber med saken.

– Det er det som nesten er det kjipeste. Jeg har alltid vært så sta på at jeg skal nå målene mine. Jeg har jobbet så lenge for dette, så må jeg gi meg.

– Selvfølgelig skulle jeg gjerne fått uttelling for jobben jeg har lagt ned, men jeg må bare prøve å godta at det er bra nok at jeg har prøvd så godt jeg kan, sier Lotte Smiseth Sejersted.