Tre norske løpere kommer ned trappen på et av de større hotellene i Eldoret klokken 08.00.
Den trøtteste av dem er Sindre Buraas. Han har ikke gjort mye annet enn å få på seg treningstøyet denne morgenen. Selv om nattesøvnen fortsatt ser ut til å henge igjen i kroppen er han klar for dagens første treningsøkt.
Er det én som er Norges svar på en kenyaner, så er det 24-åringen fra Hurdal. Han har de samme tynne beina, løper fortere enn de fleste og har tilbrakt 60 uker i Kenya de siste fem årene.
– Jeg har vært her 20 ganger på 5 år. Dette er det tredje oppholdet i år, forteller han.
Buraas er Norges beste langdistanseløper på herresiden, og har tatt konsekvensen av at han vil bli en av verdens beste.
Derfor legger han de hardeste treningsukene i året til området rundt Iten og Eldoret. Nå er han her sammen med Kristine Eikrem Engeset og Sondre Nordstad Moen.
Vil slå den norske rekorden
To av Norges beste løpere som deler den samme drømmen, og er villige til å ofre det meste for å løpe fort.
I lobbyen sitter trener Frank Evertsen allerede og venter. Han kan mer om kenyansk løpekultur enn noen annen nordmann.
Et forskningsprosjekt på kenyanske løpere lokket ham hit i 1990. Siden har han vært her jevnlig. Det lengste oppholdet var på ett år. Da bodde han sammen med hele familien i Eldoret.
Buraas har invitert meg med på en treningstur, så jeg følger med den norske delegasjonen ut hotelldøra. Evertsen slenger seg i en bil kjørt av en kenyansk hjelper. Vi andre legger løpende i vei gjennom hotellporten og ut i morgenrushet.
– Jeg trener i Kenya på grunn av høyden, varmen og treningsforholdene, forteller Buraas, og trekker fram bare en times tidsforskjell som en viktig reisefordel.
I fjor tok han et stort steg da han både perset med 12 sekunder (13.15) og kvalifiserte seg for VM-finalen på 5000-meter. Nå jakter han norgesrekorden til Marius Bakken.
– Rekorder er til for å slås, sier Buraas og mener det.
Han vil selvsagt ikke love noen rekord, men han lover å gjøre alt som står i sin makt for å klare det de neste årene. Drømmen er å løpe under 13.00.
Flinke til å hvile
Når det gjelder hundre prosent satsing på å løpe fortest fra A til B, er kenyanerne et forbilde.
De fleste er så dedikerte som det er mulig å være, med full støtte fra omgivelsene og familien.
Det er lite annet enn trening, mat og hvile som blir prioritert. Også når det gjelder å ta det med ro mellom øktene er de i særklasse. De spiser, sover, drikker te og ligger henslengt og prater med venner.
I forhold til vestlige land er det få forstyrrelser. Kenyanske løpere kommer stort sett fra fattige landsbyer, og flytter fra familien og inn til byen for å satse løping.
Gode løpere bor på treningscamper organisert av managere, trenere og utstyrsfabrikanter. Der får de mat, en seng og litt løpsutstyr. Målet er å komme i god nok form til at man blir plukket ut av managerne til løp i utlandet.
Det er først da det er mulig å tjene store penger. Gjør man det for dårlig blir man byttet ut med en av de mange hundre som ønsker en plass i treningscampen. Da må man leie et krypinn å satse på egenhånd.
– For kenyanerne er løping business. Det er en jobb. For 99 prosent så er motivasjonen penger. Er det du et talent blir du anbefalt å satse av lærere, foreldre og søsken, forklarer Evertsen.
Kjeder seg
Både han og Buraas skulle nok sett at flere var villig til å satse for fullt på løping i Norge.
Flere vestlige løpere synes det er for kjedelig mellom øktene i Kenya til å ligge der på samling. Slike tanker har Buraas ingen planer om å gi etter for. I stedet har han tatt etter det kenyanske fokuset på hvile. I går sov han fire timer mellom øktene.
– Det er jo ikke så mye som skjer her, så det kan selvsagt bli litt kjedelig. Men jeg har en god venn i PCen. Der har jeg TV-serier jeg kan kose meg med, forklarer hurdølingen.
Han synes det er letter å skyve unna alt annet her enn hjemme.
Etter 10 minutters fellesoppvarming er vi kommet opp på et platå utenfor byen. Den lille løpetroppen deles i to her. Nordstad Moen og Eikrem Engeset skal kjøre intervaller. 45 sekunders drag med 15 sekunders pause.
Det er mine slitne bein glad for å slippe. Derfor passer det bra at Buraas bare skal løpe 10-12 kilometer rolig. Så vi fortsetter bare bortover den flate grusveien, mens de to andre spretter forbi oss på det første intervalldraget.
Selv om Buraas er Nordens nest beste 5000-metersløper gjennom alle tider, så er jeg ikke nervøs for å trene med ham.
Jeg vet han løper rolig på de lette turene. Som en jeger sparer han på kreftene til det virkelig gjelder.
Har trent med Kenyas beste
I løpet av de mange treningsleirene Buraas har vært her, har han trent med flere av Kenyas beste menn. Navnene på toppløpere kommer i fleng om man spør. Han har sett hva de gjør i praksis.
– Vi gjør det ikke så veldig ofte. Men innimellom gjør vi det for at han skal få presset seg litt og fordi han skal få se at han klarer å følge dem ganske greit. Det er bra for hodet, forklarer Evertsen.
Kenyanerne er klar over at det er hvite europeere som er gode. Svært mange toppløpere fra en rekke nasjoner legger sesongforberedelsene hit. Det gjør også en del mosjonister etter hvert. Folk som i likhet med meg selv er nysgjerrige på løpekulturen.
På treningscampen vi bor møter vi alt fra en olympisk mester på 1500 meter, Taoufik Makhloufi, til folk som løper 5 kilometer på litt under 25 minutter. De fleste ligger nivåmessig et sted midt i mellom. Derfor hender det at kenyanerne undervurderer motstanden på trening.
– Det er ikke alle her som følger så godt med. Og jeg har ikke vært på så høyt nivå så lenge, så det hender at man blir undervurdert. Da er det deilig å være med i en gruppe og føle seg som kanskje den sterkeste, sier Buraas.
Kenyanerne vil helst sette gjestene litt på plass, men det er ikke alltid det går forteller en lokal løper.
– Det er mange som er blitt for ivrige og så sprenger de seg selv i stedet, ler han.
Den rolige økten Buraas tar meg med på er ukomplisert. Vi løper i jevn fart innover platået og snur etter 5,5 kilometer.
Underveis viser Buraas meg hvor de kjører sine faste intervaller. Oppmålte strekker hvor de kan sammenligne seg med tider de har prestert på tidligere samlinger gjennom flere år.
Laktatverdier, puls og tid er notert ned av Evertsen. Sammenligningsgrunnlaget er stort. I kartoteket finnes tallene til Marius Bakken og kenyanere treneren har hatt med seg. Toppløpere med tider bedre enn noen nordmann har vært i nærheten av.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Trener på følelse
Etter sju kilometer kommer bilen med Evertsen hengende ut av vinduet opp på siden av oss. De blir enig om at Buraas skal ta en laktatprøve. Et stikk i fingeren senere viser svaret at melkesyrenivået i blodet er så lavt som det skal.
Det stemmer med følelsen han har. Det skinner gjennom at gårsdagens form ikke var helt optimal. Derfor er en planlagt hardøkt erstattet med en lett tur med en løpende journalist. Men nå er godfølelsen tilbake.
– Kenyanerne trener mye på følelse. De beste er flinke til å lytte til kroppen, forklarer Evertsen.
Det tas få laktatprøver i Kenya. Pulsklokker har jeg sett lite av. Evertsen forteller at de trener ut i fra hvordan de føler seg. Noe flere vestlige løpere bør lære av.
Mange har det så trygt og godt at de har glemt hvordan de skal kjenne etter. Det handler om å utnytte gode dager og ikke presse for hardt på dårlige dager. Den norske trenerens erfaring er at de aller beste treffer veldig bra på intensitetsstyringen når han har testet dem under hardøkter.
Han forteller imidlertid at kunnskapen om treningslære og fysiologi generelt sett ikke er den beste. Der har vestlige land en fordel de kan utnytte. Med bedre struktur og løpstaktikk er det mulig å konkurrere med kenyanerne. Spesielt i mesterskap.
Resten av løpeturen går med til å diskutere Kenya og trening. Sindre deler gjerne av sin kunnskap uansett hvor dumme spørsmål han får. Jeg benytter selvsagt anledningen til å få noen treningstips og noen historier fra tidligere Kenya-opphold.
Eksepsjonell løpsøkonomi
Tiden går fort når man har det moro. Etter noen hundre meter får vi følge av en barneflokk som synes det er gøy å teste farta vår.
De bråstopper ved første trafikkerte vei. Tre minutter senere står vi utenfor hotellet igjen. De 55 minuttene gikk fort. Nå venter litt tøy og bøy, og så en kjapp dusj.
En halv time senere møtes det norske teamet til en lang samlet frokost. Humøret er godt etter en vellykket økt for alle de tre løperne.
Buraas følte seg bedre enn dagen før, og de andre to har gjennomført intervalløkta etter planen. Akkurat passe hard til at de er klar for mer trening med god kvalitet i dagene som kommer.
Tre timer etter at de stod opp er de klar for senga på rommet igjen. Nå skal de gjøre minst mulig fram til neste økt klokken 5. Slik går dagene i Kenya.
Jeg blir sittende på bassengkanten og prate med Evertsen. Han kan enormt mye etter sine 24 år med jevnlige besøk. Det er fascinerende å høre han fortelle.
For en del år siden var et dansk forskningsteam i Kenya og jaget hemmeligheten bak den kenyanske løpesuksessen. De forsket på høydefordeler, maksimalt oksygenopptak, aktivitet fra barnsben av, musklenes sammensetning, treningspåvirkning og mye mer.
Det de fant ut var at løpsøkonomien var eksepsjonell.
Best på grunn av tynne legger?
Årsaken mente de var kenyanerne hadde så tynne legger sammenlignet med danske løpere. Spesielt langt nede på leggen. Dette ga en effektiv pendel og bedre løpsøkonomi. Her kan du se dokumentaren. Det handler altså om en genetisk fordel i form av kroppsbygning.
Jeg har sett rundt meg på trening her. Det er ingen tvil om at leggene er utrolig tynne. Da jeg sammenlignet leggene mine med leggene til 800-mannen Lomo begynte han å le av meg.
Jeg spør Evertsen hva han mener om danskenes teori.
– Det er klart du finner forskjeller når du sammenligner folk som kommer rett ut fra McDonalds med topptrente løpere her, sier han litt sarkastisk om danskenes funn.
Han legger ikke skjul på at han mener at kenyanerne ikke har noen stor genetisk fordel. Tvert i mot mener han at det finnes like mange med riktig kroppstype og talent for løping i andre land, inkludert Norge.
Det er bare det at de aldri finner det ut. Her prøver alle med et visst talent seg. Det kan redde livet deres.
Evertsen er enig med Buraas; bak suksessen til kenyanerne er hardt arbeid og mye hvile to viktige faktorer.
P.S! For de som lurer på hva mitt reisefølge Anders gjorde i dag, så løp han en tur alene fra campen vi bor på.
Underveis ble han vitne til at 10 barn jaget et hjortelignende dyr med en machete og stein. Han innrømmer at den opplevelsen kom litt uventet på. Hvordan jakten endte vites ikke sikkert, men teorien er at dyret kom seg unna.