«Hva i all verden driver de med, som gjør dem så fantastisk gode?»

Post-kort fra Kenya, 8. april: Dette er min jakt på hemmeligheten bak det kenyanske løpeunderet. For å få svar må jeg oppsøke kenyanerne der de trener og bor, langs støvete grusveier på den kenyanske landsbygda.

En vekkerklokke som setter i gang spetakkelet sitt klokken 04.30 er normalt ikke noe jeg setter pris på. Men denne dagen er jeg lys våken etter få sekunder. Jeg er kjapt på beina for å fikse et par småting.

De siste treningsklærne henger på stativet og er betydelig tørrere enn kvelden før. GPS-klokken er ferdigladet. For 73. og siste gang sjekker jeg at kamera, PC og pass er med. Så er jeg klar for den kanskje mest spesielle jobbreisen jeg har gjort.

Turen går til Kenya.

Nærmere bestemt den lille byen Iten ved Great Rift Valley. Det er en reise til løpernes Mekka, Kenyas Morgedal. Vi snakker om en pilgrimsreise med løpesko på beina.

På løpende bånd

For det er i dette område de bor og trener, verdens beste langdistanseløpere. Verdenstjerner har kommet på løpende bånd. Den kenyanske landsbygda har vært en løperfabrikk av aller ypperste merke i 50 år. Fra Kip Keinos suksess i OL i 1968 og fram til i dag, så har kenyanerne vunnet de store titlene, satt verdensrekorder og dominert gateløp verden over.

Det er nettopp derfor jeg sitter på Gardermoen og trykker i meg en tørr, overpriset baguett med entusiasme. Jeg har virkelig sett fram til denne reisen.

Første etappe er til Amsterdam. Deretter en åtte timer lang flytur videre til Nairobi. Så venter en kort innenriksflygning, før kilometer på kilometer med røde grus- og jordveier venter. Der ligger løperstjernene i hopetall og forbereder seg til sesongen.

Genuint nysgjerrig

Jeg har lenge hatt en dragning mot Kenya og dette området en times flytur nordvest for Nairobi. I lang tid har jeg hatt følelsen av at alle som jobber med løping må oppleve den kenyanske løpekulturen på nært hold. Dette er jeg genuint nysgjerrig på.

For hva i all verden er det de driver med der nede som gjør dem så fantastisk gode? Er det høyden, genene, maten, treningen, kulturen, løpeteknikken, innstillingen til livet, treningsmoralen, de tynne beina eller treningsforholdene?

Tallene er i alle fall klare:

• 60 av de 100 beste herretidene på maraton gjennom tidene er satt av en kenyaner.
• I fjor var det 35 kenyanske herrer på listen over de 60 beste maratontidene i verden.
• Blant de 42 beste maratontidene for herrer var bare Kenya og Etiopia representert.
• Beste ikke afrikanske maratonløper i fjor var japanske Kazuhiro Maeda på 51.-plass.
• Beste europeer var franske Abraham Kiprotich på 75.plass. Han er opprinnelig fra Kenya.
• På kvinnesiden var det i 2013 12 kenyanere topp 20.
• Gjennom alle tider, 10 kilometer gateløp menn: Kenya har 12 av de 13 beste tidene.
• Gjennom alle tider, halvmaraton menn: 25 av 30 beste er kenyanere.
• Gjennom alle tider, halvmaraton kvinner: 16 av 20 beste er fra Kenya.

Det er ingen tvil om at i en idrett som kan bedrives i samtlige land i verden, så kommer en stor del av verdenseliten fra et område i Kenya. Hvorfor er det sånn?

Legger man til at flere kenyanere har representert andre nasjoner med suksess, og at veldig mange av verdens beste løpere fra andre nasjoner drar til Kenya for å trene, så blir mønsteret enda klarere.

Det må være noe helt spesielt med denne løpekulturen.

Notismat

Flyturen fra Oslo til Amsterdam går med på å lese sportssidene i norske aviser. De er i all hovedsak fylt opp med fotballsaker fra gårsdagens serierunde. I tillegg får Aleksander Kristoff sin velfortjente spalteplass etter Ronde van Vlaanderen. At verdensrekordholder på 5000 og 10 000 meter, Kenenisa Bekele, debuterte på maraton i Paris med løyperekord, blir nevnt i notisform.

Selv om løpsbølgen har festet grepet i Norge på mosjonsnivå, er det ikke fordi langdistanseløp er veldig populært i mediene. Det er heller ikke fordi nordmenn har topputøvere som plukker internasjonale medaljer å se opp til. Jeg har på følelsen av at jeg skal et sted hvor løping betyr noe helt annet enn hjemme.

Ventetiden på storflyplassen Schipol utenfor Amsterdam er på tre timer, men går greit. Som halvt nederlandsk, så føler jeg meg litt mer hjemme her enn på andre flyplasser. Jeg synes det er artig å veksle noen nederlandske gloser med medarbeideren i en kiosk eller flypersonalet. Allikevel føles det på tide når boardingen starter.

Mitt reisefølge er Anders. En løpsmosjonist i sin beste alder som jeg har lokket med på pilgrimsreise. Vi møttes i ungdomsårene da vi begge var orienteringsløpere og konkurrerte om seirene rundt om i landet. Etter det mistet vi både form og kontakten, før vi møttes igjen for et par år siden da begge desperat prøvde å gjøre noe med et oksygenopptak i fritt fall på grusveiene i Nordmarka. De siste årene har det blitt en del fellesøkter og reiser på ulike mosjonsløp.

I kø med de beste

På vei inn på flyet som skal ta oss til Nairobi slår jeg en dårlig spøk til Anders om at ikke alle kenyanere løper like fort, etter å ha kastet et blikk forover i køen. Men ikke før jeg har sagt det, dukker det opp en gruppe mennesker som virker svært lette på foten. Vi havner rett bak dem i køen inn på flyet da to køer blir til en.

Det er ingen tvil om at denne gjengen er kenyanske løpere på vei tilbake til hjemlandet etter å ha løpt i Europa. Jeg tar kontakt med han som står nærmest:

– Har du vært og løpt et maraton?

– Ja, jeg har løpt i Milano.

– Hvordan gikk det med deg?

– Jeg ble nummer 5.

– Var det han som vant, spør jeg og peker på en som står med en blomsterbukett to meter foran oss.

– Nei, han vant et annet maraton. (Lienz). Vinneren i Milano står lenger bak. Han løp på 2.08.53. (Ingen nordmann har løpt under 2.10).

– Og hva løp du på?

– 2.15. Det var veldig dårlig. Det var ganske varmt, mange krappe svinger og vanskelig brostein, forklarer han svært misfornøyd. (2.15 er fortsatt fortere enn noen nordmann gjorde i 2013)

– Hva er din personlige rekord?

– 2.08, forklarer løperen, som lå an til å slå den rekorden halvveis i Milano (Jeg måtte google), før han forklarer at nå blir neste løp i september, uten at han vet hvor. Han må trene først.

Det var ingen tvil om at vi er på vei inn på riktig fly.

Jeg har ingen illusjoner om at jeg skal finne noen eksakte svar og forklaringer på hvorfor Kenya er den beste løperfabrikken verdens har sett. For jeg er langt fra den første som stiller spørsmålet. Det er forsket på blod, høydeeffekt, gener, muskelfibre, oksygenopptak og løpsøkonomi. Det er skrevet bøker og artikler.

Noe mystisk

Utenlandske løpere, trenere og agenter har bodd der i uker, måneder og år. De har snappet opp det de har likt og fortalt det videre. Jeg føler allikevel det er noe litt mystisk over disse tynne og elegante, men veldig forsiktig og sjenerte, kenyanske løperne jeg har møtt på friidrettsstevner og sett på TV.

Derfor vil jeg ned og oppleve løpskulturen i område rundt Iten selv. Jeg vil snakke med folk, observere samfunnet, trene med de lokale, vurdere holdningene og treningsmetodene og møte norske toppløpere på treningssamling. Alt for å gjøre meg opp min egen mening om det som skjer på løpsfronten i Kenya.

Det er aldri feil å gå ut av et fly etter åtte timer i et forholdsvis trangt sete. En lang dag er blitt til kveld. Mobilen skrur automatisk klokka en time fremover når vi skritter ned flytrappa i mørket. For første gang setter jeg føttene på afrikansk jord.

En time senere er vi gjennom visumkjøp, bagasjeleveranse og toll. En taxi tar oss til et hotell ikke langt fra flyplassen i Nairobi. Sikkerhetskontrollen ved ankomst er omfattende. En vakt går med speil så han kan titte under hele bilen.

Hotellvakten sjekker all håndbagasje nøye før vi går gjennom en metalldetektor. Om ikke annet, så minner det meg om at vi ikke er hjemme. Nå bør jeg i alle fall sove trygt og godt i natt. Og det kan jeg trenge. Allerede fem og en halv time etter dette er skrevet, blir vi hentet i resepsjonen. Siste etappe av ferden mot Iten og løpernes Mekka venter.

Jeg vil dele mine opplevelser her på nrk.no de neste 8 dagene, samt på twitter og instagram (@NRKPost). På sosiale medier og i kommentarfeltet under tar jeg gjerne i mot spørsmål og kommentarer angående min reise.