For disse damene er forstuede fingre «irriterende småskader»

– Det er helt tilfeldig at jeg begynte med rugby. Første gang jeg så det, tenkte jeg «for en brutal og idiotisk idrett», sier Elisabeth Berentzen lattermildt til NRK.no.

Denne helgen har den norske landslagsveteranen spilt rugby-EM for Norge. Det norske laget tok seg til finale. Der endte det med tap mot Finland, men plasseringen var likevel nok til å løfte de norske rugbykvinnene et hakk på EM-stigen.

Det betyr at Norge spiller i nest høyeste divisjon ved neste EM.

«Brutalt og idiotisk»

At Berentzen skulle ende opp som rugbyspiller var en fjern tanke da hun studerte i Australia i 1994.

Skolevenninner ville ha henne til å begynne med rugby fordi hun som fotballspiller var et godt rugbyemne. Berentzens svar var at rugby skulle hun aldri begynne med.

Det forandret seg fort da hun så en hel kamp etter å ha blitt forklart reglene.

– Like etter skulle universitetet stille med rugbylag i universitets-turneringen, og de lurte på om noen fra fotballaget ville stille. Åtte av oss ble med, så vi stilte med to rugbyspillere og resten fotballspillere på laget. Etter det ble jeg hekta. Det ble mer og mer rugby, og mindre og mindre fotball, forteller Berentsen.

Og etter en fotballsklitakling som ødela kneet for en sesong, var rugby det eneste som var igjen.

Visste ikke hva rugby var

Kari Fykse Lie (23) har så langt en adskillig kortere karriere enn Berentzen. 23-åringen spilte sine første landskamper i helgen - bare få måneder etter at hun forsøkte seg i idretten for første gang.

– Jeg ble oppringt av en rugbytrener i Bergen, som spurte om jeg ville prøve rugby. Jeg ble litt satt ut. Jeg hadde nesten ikke hørt om det før, og visste ikke at det var rugby i Norge en gang, forteller Lie til NRK.no.

Telefonsamtalen fant sted i september. Uka etter dro hun på trening. Da var det ingen vei tilbake - og fotballskoene ble lagt på hylla.

– Fotballtreneren ville ikke helt godta at jeg drev med begge deler. Da valgte jeg rugby. Jeg har spilt fotball på toppnivå i Norge og Danmark i seks år, og følte jeg hadde fått litt nok av det. Jeg hadde lyst til å prøve noe nytt, forteller 23-åringen som har vært i landslagstroppen på aldersbestemte fotballag.

Spiller med smerte

Det hjelper å være godt trent for å bli rugbyspiller, men det fysiske er ikke altavgjørende.

– Du må være litt mentalt tøff. Man må ikke være fysisk sterk og stor, men det gjelder å være litt uredd, sier Berentzen.

– Gjør man det riktig, er det faktisk ikke vondt. Men man kjenner det dagen derpå. Da er det en del blåmerker, sier Berentzen og ler litt igjen, før hun fortsetter:

– I rugby er det en del forstuede fingre, men det er bare irriterende småskader. I rugby er det ikke skader en gang. Man bare putter ting på plass, teiper og fortsetter. Det er ikke noe som ikke kan teipes.

Sju måneder ut i sin rugbykarriere har også Lie fått kjenne på musklene fra en rekke motspillere.

– Du må tåle å få litt blåmerker. Når du spiller er du forberedt på juling og tenker ikke over det. Da har man adrenalin og glemmer om man får vondt. Det er først dagen etter at du kjenner at du har vondt, sier hun.

Må stole på hele laget

Likevel trives Lie godt på rugbybanen. Hun føler seg godt mottatt i det lille rugbymiljøet i Norge med omtrent 250 kvinnelige spillere som er landslagsaktuelle.

23-åringen mener at på et rugbylag må alle bidra i større grad enn for eksempel på et fotballag.

– Man er mer avhengig av at alle spiller bra. På et rugbylag trenger man store, sterke spillere, men samtidig også de som har mer fart og løper fort. Alle bidrar både i forsvar og angrep, sier hun.

Hun får støtte av landslagskaptein Cathinka Walberg.

– Rugby er en kontaktsport for lag, og man er avhengig av støtte fra medspillerne sine. Spilleren som har ballen kan takles av hvem som helst, og må kunne stole på at resten av laget er der for å hjelpe til, sier Walberg til NRK.no og fortsetter:

– Det at man går ut i kampen sammen fører til veldig godt samhold i laget. Den personen som scorer sist, er nødvendigvis ikke den som får æren. Hele laget har gjort arbeidet sammen for å komme seg til scoringen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Landslagsveteran Berentzen har drevet med mye forskjellig idrett, men i rugby har hun funnet sitt rette element.

– Jeg er en litt rastløs person, men i rugby finner jeg roen. Det blir aldri kjedelig. Det er alltid en utfordring og noe nytt å lære, sier spilleren med over ti års landslagserfaring.

Mål om OL i Rio

Tidligere hadde Norge et 15-mannslag i rugby. Etter hvert reduserte man til sjuerlandslag for på den måte å kunne bygge opp idretten i et land der rugby får lite spalteplass i avisene.

– Der hadde vi en bedre sjanse til å bygge opp et lag og gjøre det bra. Med et 15-mannslag må man dra med 20 spillere. Det blir for vanskelig og for dyrt for de fleste klubber, sier Berentzen.

Nå drømmes det om OL i Rio. Første steg på veien ble tatt med opprykket i helgens turnering, forteller landslagskaptein Walberg.

– Skal vi kvalifisere oss til OL, krever det at vi blir topp to i neste års EM. Der er det tøffere motstand, så det krever satsing og midler for å få til satsingen. Kommer vi ikke dit, er det også muligheter for OL-deltagelse i 2020 hvor flere lag vil få delta, sier landslagskapteinen.

Selv om det er sju år til, tror kapteinen flere av spillerne fra helgens EM-tropp kan være med også der.

– I helgen hadde vi med flere spillere som er født på 1970-tallet, men de fleste er født på slutten av 80-tallet. Elisabeth ble kåret til vårt beste spiller i turneringen. Det betyr at man kan spille på et høyt nivå selv om man er 37 år. Rugby krever mye spilleforståelse, så mye rutine er bare positivt, sier Walberg.