Det var mot West Ham i fjor at Mesut Özil spilte en av sine mest karakteristiske pasninger. Arsenal-playmakeren hadde produsert avleveringer i verdensklasse i en årrekke, men få av dem sa like mye om ham selv som denne.
Det var ingen god pasning. Faktisk ble den latterliggjort.
Özil hadde ballen på sølvfat alene i boksen, omtrent 10 meter unna mål. Ingen forsvarsspillere var i posisjon til å blokkere skuddet.
På stadion, i pubene og foran TV-skjermene tenkte alle det samme: «SKYT!!»
Men Özil så noe annet. En av verdens mest intelligente og begavede spillere valgte heller å chippe en løs pasning på tvers mot Theo Walcott, før angrepet ble skuslet bort.
Det var til å klø seg i hodet av. Hvorfor gikk han ikke for mål?
Umulig å lese
Det spørsmålet blir bare vanskeligere å besvare når man vet at Özil har ferdighetene til å finne nettet regelmessig.
Han scorer som han vil på trening, ifølge Arsenal-sjef Arsène Wenger. Franskmannen, som kjenner Özil bedre enn de fleste, mener at han besitter de samme kvalitetene som de beste avslutterne: Han tar lure løp, er teknisk briljant og beholder roen foran mål.
Arsenals keepere sier at Özil nærmest er umulig å lese, fordi ingen vet hvor han kommer til å plassere ballen.
Özil har altså egenskapene. Det er bare det at han ikke bruker dem.
Den perfekte pasningen
Det virker faktisk nesten som Özil har automatisert en prosess hvor valget litt for ofte faller på å finne en medspiller.
I etterkant av West Ham-kampen kom det frem flere spøker om dette på internett. En av dem viste hva mennesker ser – med piler mot mål – og hva Özil ser: En uforklarlig pasning til en lagkamerat i dårligere posisjon.
Det er kanskje ikke rart at Özil aldri har scoret mer enn ni ligamål i én og samme sesong.
– Man ønsker at fyren som spiller bak spissen scorer mål av og til. Noen ganger er han for besatt av å spille den perfekte pasningen, når han heller kunne skutt, sa Wenger i 2014.
Men Özil gjør ikke dette med vilje; han er bare slik. Spørsmålet er hvorfor.
Maskinen og kunstneren
For å finne et slags svar, er det verdt å gå tilbake til Özils barndom.
Han vokste opp i et arbeiderklassestrøk i industribyen Gelsenkirchen, hvor han spilte mot gutter som var opp til seks år eldre. De møttes etter skolen på en bane som ble kalt «apeburet», grunnet de høye gjerdene som forhindret at ballen gikk ut av spill.
Som liten hadde han et idol: Zinédine Zidane.
Zidane var en virtuos av en playmaker, med teknikk, balanse og en evne til å se pasninger ingen andre så. Men han var aldri en utpreget målscorer. Faktisk scoret han aldri mer enn ni mål i én sesong for verken Juventus eller Real Madrid.
Om dagens Real Madrid-stjerne, Cristiano Ronaldo, er en effektiv maskin som smeller ballen i mål, var Zidane mer som en kunstner.
Det er nok ikke helt tilfeldig at det samme kan sies om Özil.
En kameleon i Madrid
Disse kunstene har ikke alltid blitt ansett som en del av et problem. Da Özil var i Real Madrid, mellom 2010 og 2013, var han en perfekt motvekt til Ronaldo.
Arbeidsfordelingen var enkel: Özil skapte sjansene, Ronaldo hamret dem i mål.
På de tre årene sto Özil bak utrolige 47 målgivende kun i La Liga. Avisen Marca kalte ham «Nemo» grunnet overblikket og de karakteristiske øynene. Én kommentator sammenlignet ham med en kameleon, for måten han så muligheter i kroken av øyet.
Perioden forsterket instinktet om å sentre i stedet for å skyte. Real Madrid fyrte av omtrent 19 skudd per kamp, men Özil hadde et personlig snitt på ett per kamp. Det er ekstremt lavt.
Og slike ting tar tid å omprogrammere.
Bakvendtland
Så da Özil først fant formen i Arsenal forrige sesong, etter to ustabile år i London, var det ikke unaturlig at sluttproduktet ble 19 målgivende i ligaen.
Det var kun én bak Premier League-rekorden til Thierry Henry fra 2002/03.
Men mål var det lite av. Selv i flytsonen scoret Özil kun seks ganger.
Det er først denne sesongen at ting har endret seg. Onsdag scoret han et av sesongens flotteste mål, mot Ludogorets, da han lobbet ballen over keeper, fintet bort to spillere og la ballen rolig i nettet. Det var hans fjerde mål på fire mesterligakamper.
I ligaen har har allerede tre mål, men kun én målgivende. Et eller annet har skjedd.
Sánchez-faktoren
Taktikk har spilt en rolle. Alexis Sánchez, som egentlig er venstre kant, har spilt som en slags tilbaketrukken spiss i stedet for Olivier Giroud så langt denne sesongen. Når Sánchez kommer dypt i banen, etterlater det rom som Özil kan utnytte.
Denne dynamikken lar Özil ta flere farlige løp inn i boksen. Tallene sier at Sánchez faktisk skyter mindre nå som spiss enn han gjorde som ving.
Og Özil? Han har økt antallet skudd per 90. minutt fra 1,4 til 2,0.
Det er hans høyeste snitt siden han spilte for Werder Bremen i Bundesliga i 2009/10.
Ny mentalitet
I tillegg har Özil foretatt et mentalt skifte. Wenger, som lenge har prøvd å overbevise ham om at han kan bli en effektiv målscorer, ser endelig ut til å ha lykkes.
– Han var mer opptatt av å se rundt seg og gi ballen til andre. Nå skjønner han at han kan kombinere disse egenskapene med å avslutte selv, sier Wenger.
Uheldigvis for Wenger har Özil innsett dette akkurat nå som partene har begynt kontraktsforhandlinger. Det blir ikke billig, og Özils forhandlingsposisjon vil bare styrkes for hvert mål.
Men Wenger betaler nok gjerne prisen om det betyr flere mål og poeng. Spesielt nå som kalenderen viser november, en måned hvor Arsenal ofte har slitt. Det første tegnet på om laget kan snu trenden, kommer i dag i London-derbyet mot Tottenham.
Og skulle Özil få en stor sjanse, blir «West Ham-pasningen» neppe å se igjen.