Mistet bestemoren midt i VM: – Jeg måtte grine noen timer

– Jeg måtte grine noen timer, forteller Christiansen til NRK etter stafetten.

Han hadde akkurat kommet ned fra det nest øverste trinnet på seierspallen, da han åpnet seg opp overfor NRK.

Oppladningen til løpet hadde vært tøff etter at han mistet bestemoren to dager før stafetten.

Selv unngikk han strafferunden, men tapte mye tid på standplass og vekslet med Tarjei Bø nesten minuttet bak det som ble verdensmesterne, Frankrike. Til slutt måtte de norske gutta si seg fornøyd med et sølv.

Men alt i alt ble det en opptur for Christiansen som de siste dagene har kjent på mange følelser.

– Det er selvfølgelig veldig trist når sånt skjer, spesielt når man er borte på reise. Både jeg og mamma er her, men samtidig skal man være glad for de årene man får. Hun ble 93 år gammel. Det er ikke alle som er like heldige og får så mange år, sier Christiansen.

– Må takke «mommo»

Han var nær med bestemoren, spesielt i oppveksten, da besteforeldrene stilte opp i en travel hverdag på Geilo.

– Jeg må takke «mommo» og «moffa» som tok vare på meg og Tiril da mamma og pappa jobbet livet av seg på Sport1 på Geilo da vi var unge. Det hadde ikke blitt mye til påske- eller juleferier uten dem, mimrer Christiansen.

Som for de fleste, er det spesielt ett minne som har brent seg fast i hukommelsen fra barndommen med besteforeldrene.

– Det var ganske strikt regime hjemme med leggetid og sånt, så vi var alltid veldig glade da vi kunne være hos «mommo» og «moffa» for da ble det is og «Hotel Cæsar», det var liksom det beste vi kunne få da vi var sju og ni år jeg og Tiril. Det var stor stas med Hotel Cæsar, forteller han med et smil om munnen.

– Litt ment at det skulle skje nå

Derfor gikk det tungt inn på han da han fikk dødsbudskapet i dagene før stafetten.

– Det er veldig, veldig tungt når noen i nær krets går bort. Man blir jo veldig lei seg der og da. Selv om man jo forstår at det er den største delen av livet, forteller Christiansen.

Til tross for at oppladningen til stafetten ble preget av sorg, ser geilingen et lite lyspunkt i det store bildet.

– Jeg er veldig glad for at jeg får med meg begravelsen neste uke. Man skal ikke ta det for gitt slik vi holder på. Den ene uka jeg er hjemme så blir det begravelse. Det var kanskje litt ment at det skulle skje nå, avslutter Christiansen.