Best da det virkelig gjaldt

Lundbys karrierepunktum er slutten på en imponerende rekke prestasjoner i hoppbakken. Og det er slutten på å måtte oppfylle vektkrav som til slutt bidro til å ta bort den motivasjonen som hun følte var nødvendig for å fortsette med skihopp på aller øverste nivå.

Det Maren måtte

«Må du virkelig dette, Maren?», spurte undertegnede forsøksvis retorisk i en kommentar for et drøyt år siden.

Frykten for at comeback-prosjektet til vår beste skihopper ville kunne komme til en for høy pris føltes påtagelig, sett fra den uvitende utsiden. Alle, meg selv naturlig inkludert, fikk kontant svar- der og da, men mest av alt gjennom hva Maren Lundby presterte i det som skulle bli hennes siste sesong som hopper i verdenstoppen.

Tross åpenbare utfordringer med å komme tilbake på hoppteknisk idealvekt, som til info ikke må forveksles med begrepet «idealvekt» på generell basis, gjorde Lundby ting i bakken ingen hadde trodd var mulig etter problemene hun lenge hadde hatt.

Og fortalt om.

Kostnaden av det siste av det siste var åpenbart stor.

Verdien av det for omverdenen heldigvis enda mye større.

For åpenheten til den norske hoppeneren rundt helseproblemer etter mange år med knallhardt vektpress og trening har åpenbart vært viktigere enn det er mulig å måle i stilkarakterer.

Den smertefulle åpenheten

Lundby tok steget ut av skihoppingen og inn i De Store Forbilders verden da hun tok belastningen med å fortelle omverdenen om vektproblemene, i bakkant av deltagelse i Skal vi danse på TV 2. Der hun hadde fått kritikk for ikke å være en seriøs utøver. Uten at noen visste hva slags utfordringer hun egentlig slet med.

Tårene rant da hun i et intervju med NRK høsten 2021 meddelte at hun ikke ville prøve å forsvare OL-gullet fra Pyeongchang den følgende vinteren.

Denne åpenheten ga henne utmerkelser som kanskje hadde en vel så stor verdi som en ny OL-medalje, i form av likestillingspriser, kulturpriser og Peer Gynt-statuett.
Gullet i det første VM i stor bakke vinteren før pausen gjorde henne også til Årets utøver på Idrettsgallaen.

Men mest av alt hadde altså Maren Lundby blitt den som hadde vist unge kvinner, ikke så unge kvinner og menn i alle aldre en sårbarhet veldig få andre idrettsstjerner hadde orket å eksponere i offentligheten.

Likestillingsforkjemperen var også blitt et forbilde på andre områder av livet.
En som snakket om vektpress, kroppsidealer og skadelig slanking.
Og hoppsporten, som fikk eksponert sine åpenbart negative sider, vant på merkelig vis også på Lundbys tapperhet.

Inkludert at det endelig ble innført en såkalt helseattest også for hoppere.

De siste suksesser

Ett drøyt år senere var Maren Lundby altså tilbake i bakken. Den siste sesongen bød på motganger hun aldri tidlig hadde opplevd i bakken. Men også det som kanskje er hennes aller største prestasjoner i en gloriøs karriere.

Sølvet i VM i stor bakke i Planica var nemlig litt naturstridig, etter helseutfordringene hun hadde hatt. Den voksne Maren Lundby klarte å vise egenskaper den yngre og lettere utgaven av henne ville vært stolt av. Inkludert et helt unikt vinnerinstinkt. Lundbys eneste pallplassering individuelt i avskjedssesongen var nemlig denne andreplassen i VM.

Da det gjaldt som mest.

Først blant likekvinner

Maren Lundby ble offisielt historisk som skihopper allerede som 14-åring. Da hadde hun nemlig startnummer 1 i det aller første VM-hopprennet for kvinner noen gang i tsjekkiske Liberec. Den unge totningen ble nummer 22 i rennet. Men historieboka skulle romme atskillig flere sider.

Den siste kom i Vikersund i mars i år. Da var Maren Lundby ledestjernen blant de 15 pionerene som hoppet i det første offisielle skiflygingsrenn for kvinner. En mangeårig kamp mot mannlig kontrollbehov og fordommer var over.

90 år hadde gått etter at Johanne Kolstad måtte reise til USA for å utøve sin sport, fordi kvinner ikke ble tillatt å hoppe i Holmenkollen i redsel for å ødelegge bakkens renommé.

Lundby ble vår første kvinnelige verdensmester i hopp. Hun ble den første olympiske mester. Og hun ble den som vant det første VM-rennet i stor bakke for kvinner, en øvelse hun selv hadde bidratt til å kjempe inn på VM-programmet.

Hun rakk også å ha verdensrekorden i noen minutter på Vikersund, da hun hoppet 212,5 meter.

I neste OL, i 2026, er det for første gang to individuelle hoppøvelser på programmet i bakkene i italienske Val di Fiemme. Dette er, tross skiflygingen, på mange måter den endelige anerkjennelse av kvinnene. For når ikke engang IOC lenger ser noen begrensninger i hva kvinnene skal få delta i, har de bevist den kvalitet og bredde som man tidligere hadde etterlyst. Og ingen menn tør lenger snakke om skihopping som verken skadelig eller upassende for kvinner. I hvert fall ikke høyt.

Andre overtar

Ni dager før den første hoppuka for kvinner sier skihopperen Maren Lundby takk.

Og forteller samtidig om da hun som jente laget sitt eget nyttårshopprenn i hagen hjemme på Toten.

Og det er jo en symbolikk i dette også. «Andre overtar», som nestor Arne Scheie ofte rundet av med fra kommentatorboksen.

Når Maren Lundby har vist hvordan det kan gjøres.

Denne mandagen i desember var også tårene tilbake på pressekonferansen på Gardermoen- men denne gang var de innrammet av et lite smil.
For det var en avklart og tydelig lettet Maren Lundby som fortalte at hun legger opp.

«Jeg gleder meg veldig til tida som kommer», sa hun, før hun takket klubben Kolbu og trenerne Jermund Lunder og Christian Meyer, som flankerte henne på podiet.

«Du er der oppe med Birger Ruud og Bjørn Wirkola»,

sa Clas Brede Bråthen i sin avskjedshilsen til sin stjerne. Og han gjorde det egentlig i ren høflighet. For de to mannlige hopplegendene.

Bråthen er jo sportssjef for en likestilt sport.

For realiteten er at når Maren Lundby legger opp, så gjør hun det som tidenes norske skihopper, uansett kjønn.