Må du virkelig dette, Maren?

Nå er hun tilbake i verdenscupen, hun som har bidratt mer og sterkere til åpenhet rundt den ekstremt sensitive vektproblematikken i idretten enn noen andre.

Maren Lundby er den som til slutt klarte og orket å sette ord på hvilken kamp hun har vært gjennom for å presse seg så langt ned i vekt at hun er i stand til å vinne medaljer i internasjonale mesterskap i hopp.

Og ikke minst hvor mye det har kostet – psykisk, men også fysisk, som har gjort den kontinuerlige slankeprosessen enda mer krevende.

Når det normale ikke er nok

Hun gikk opp et tosifret antall kg fra hun ble tidenes første verdensmester blant kvinnene i stor bakke i Oberstdorf i mars 2021 til hun sto frem med problemene i et intervju med NRK sju måneder senere.

I mellomtiden hadde hun vist frem det som kanskje var den egentlige normalversjon av seg selv (24) i Skal vi danse på TV 2.

Men normalitet er ikke nødvendigvis godt nok i toppidretten.

Og danseren Maren Lundby ble kritisert for å være uprofesjonell av langrennsløper Emil Iversen.

Det såret åpenbart den olympiske mester i hopp.

For veldig få, Iversen åpenbart ikke inkludert, visste hva som egentlig lå bak.

Desto sterkere ble det da Maren Lundby fortalte.

Hun som få dager senere danset på TV til «Smilet i ditt eget speil» hadde stort sett bare tårer å tilby omverdenen da hun åpnet seg om slankepresset i hoppsporten.

Om den intense, nær desperate kamp for å komme ned i vekt i tide til å prøve å vinne det første VM-gullet som noen gang var delt ut til en kvinne etter et renn i stor bakke.

Til kamp mot et tabu

Smerten ved å skulle sette ord på det var åpenbar – men særdeles viktig.

Fordi vekt fortsatt er et uforståelig stort tabu i toppidretten og forbundet med en skam som forverrer problemet ytterligere.

Her fikk unge kvinner og gutter en å støtte seg på. En som tross sin tilsynelatende vellykkethet lenge hadde slitt.

Maren Lundby måtte stå over OL i Beijing, men ble i stedet fortjent og unisont hyllet for sitt mot, inkludert å bli kåret til Årets navn på Idrettsgallaen og Årets Peer Gynt

Hun sa allerede da at hun ville tilbake.

At hun fortsatt var skihopper.

At drømmen om å fly fortsatt var levende.

Det fremsto lett utopisk.

Men man blir nok ikke verdens beste skihopper uten en vilje grensende til en form for urkraft.

Den vanskelige veien tilbake

Forrige helg var det NM, og Maren Lundby gjorde comeback i konkurransesammenheng med en fjerdeplass, fortsatt et godt stykke bak de beste norske. Men Lundby har sagt hun skal tilbake på en forsvarlig måte.

Nærmere jul mener hun igjen å kunne utfordre verdenstoppen, fortalte hun Dagbladet tidligere i uka. Hvor hun også erkjente at hun fortsatt hadde én stor utfordring: Vekta.

Det er noe grunnleggende usunt ved den moderne hoppsporten.

Rett og slett fordi de fysiske lover har dobbeltstemme når det skal avgjøres hvem som er best. Er du lettere, flyr du lenger.

Så enkelt- og samtidig grunnleggende komplisert- er det.

Maren Lundby uttrykker også et ønske om å få tilbake regler som gjør det mulig å være flere kilogram tyngre og likevel konkurrere helt i toppen.

Men noen regler er heldigvis på plass for å dempe slankepresset.

Måling av BMI har sånn sett vært det viktigste. Veier man mindre, må man hoppe på kortere ski, som igjen svever dårligere.

I tillegg bekrefter Olympiatoppen overfor NRK et tett samarbeid med hopplandslaget rundt disse utfordringene.

På tide med helseattest

Men noen autorisering av tilstanden til hopperne finnes ikke, slik det gjør med helseattestene man må ha i blant annet langrenn og kombinert.

Oppfyller man ikke kravene til helseattest, får man ikke konkurrere. Så enkelt og rettferdig er det.

Men hopp har ennå ikke villet innføre det. Og da står man igjen med de nevnte BMI-målingene og egentlig bare tillit. Til at man tar de forbehold man skal rundt utøvernes vekt og deres helse. At man tar de konsekvenser man bør ut fra hva vekten viser.

Slik kan og bør ikke et system fungere.

Dette er i øyeblikket og satt på spissen som at hver enkelt trener eller leder får ansvaret for å passe på at ingen utøvere doper seg, uten behov for mer formelle kontroller.

Når man lever på resultater, så oppstår det av nødvendighet kynisme.

Finnes det en vei til suksess, velger man gjerne den, når man kan.

Hoppsporten vil derfor ha alt å tjene på å innføre en obligatorisk helseattest. For å bygge en type tillit sporten trenger, internasjonalt og her hjemme.

Kanskje er det heller ikke bare interne stridigheter som gjør at sponsorer kvier seg for å få navnet sitt på de norske landslagsdressene i øyeblikket.

En ny kamp mot kiloene

For hoppsporten av i dag har dessverre kroppsidealer som gir en kamp man aldri helt kan vinne. Der man i teorien alltid kan bli enda lettere.

Men Maren Lundby er et unikum. Og kan kanskje klare det igjen.

Selv om det umiddelbart virker som om det bryter med mye av den erkjennelsen hun delte i fjor, den som gjorde henne til et sunnhetens forbilde i en toppidrett med et skakkjørt selvbilde.

Utenfra sett er det bare å håpe at det er verdt det, nok en gang å skulle kjempe mot kroppens egentlige vilje for å prøve å fly, om det så er lengre og vakrere enn det noen andre klarer.

For hoppsporten handler også om å vite hvordan man lander. Og ikke minst når. Drar man svevet for langt, gjør det nemlig til slutt vondt.