Fra tidlig 90-tall til langt ut på 2000-tallet var han én av de store allround-alpinistene i verden. Og sammen med Lasse Kjus utgjorde han "Dream Team" - eller "The Attacking Vikings" - som gjorde Norge til en stormakt også i de alpine ski-disiplinene.
Fra 1991 til 2006 tok Aamodt 20 mesterskapsmedaljer - flere enn noen annen alpinist. Fire av dem er OL-gull, fem er VM-gull.
Debut som 15-åring
Da Kjetil var 14 år, la han og pappa Finn en plan: Sønnen skulle bli verdens beste alpinist i løpet av sju-åtte år.
Det var ikke mye som tydet på en kommende verdensstjerne da Aamodt debuterte som 15-åring i junior-VM i svenske Sälen i 1987. Da havnet han langt nede på listene.
Men i 1989 hadde Ole Kristian Furuseth slått gjennom og vist at også nordmenn kunne hevde seg og stabilisere seg i verdenstoppen i alpint. Aamodt tok utfordringen, entret verdenstoppen og ble der til "evig" tid..
Han debuterte i verdenscupen med en 15.-plass i storslalåm i Park City 23. november 1989. Han var fortsatt junior, og tok to gull og to sølv i junior-VM i Sveits samme sesongen.
Gjennombruddet
Det store internasjonale gjennombruddet kom i senior-VM i Saalbach året etter. Da ble det sølv i super-G. Det skulle ikke bli den siste mesterskapsmedaljen.
I 1992 ble det også OL-medaljer på den unge nordmannen. OL i Albertville var starten på den moderne tids norske vintersports-eventyr, og Aamodt gikk helt il topps i super-G og tok bronse i storslalåm.
Merkelig nok hadde han ennå ikke vunnet noe renn i verdenscupen. Den barrieren brøt han i Aspen, i spesialøvelsen super-G, 15. mars 1992.
"Amodta'san"
VM i japanske Morioka ble ett av de helt store høydepunktene i Aamodts karriere. Under de vanskelige værforholdene vant "Amodta'san" både slalåm og storslalåm, og tok sølv i kombinasjonen, bak sin gode venn og konkurrent Lasse Kjus. Da viste han seg fram for verden som den komplette alpinist.
Slalåmgullet satte han mest pris på, fordi det var det mest overraskende. Han slo "den evige toer" Marc Girardelli med fire hundredeler og Thomas Stangassinger med sju. Storfavoritt Alberto Tomba mestret ikke foholdene og kjørte ut tidlig i første omgang.
I storslalåm var han langt mer overlegen, og vant med 87 hundredeler forsprang til sølvvinneren. På grunn av de vanskelige forholdene måtte for øvrig andre omgang utsettes til neste dag.
Keiseren
Aamodt i sitt store VM med to gull og én sølv i 2003
Foto: Richardsen, Tor / ScanpixNordmannen ble "ski-keiser av Japan", og skapte Aamodt-feber og totalt kaos i den japanske byen. Og etter "stage-divingen" fra podiet og ned i folkemengden etter premieudelingen for storslalåm, tok det helt av. Ingen rockestjerne kunne ha skapt mer hysteri enn den norske 21-åringen.
Nå dominerte Amodt totalt. I de siste verdenscup-konkurransene det året vant han fire på rad, og avsluttet med andreplass i det femte. Det endte med andreplass i verdenscupen sammenlagt.
Så kom OL på Lillehammer, som ble en aldri så liten skuffelse. Ikke fordi Aamodt kjørte dårlig - han sikret tross alt Norge hele tre medaljer. Men fordi forventningene til de hjemlige favorittene nå var ufattelig skyhøye.
Fire små hundredeler
Det begynte med sølv i utfor, han ble slått med fattige fire hundredeler av amerikaneren Tommy Moe. I super-G ble det bronse, og i kombinasjonen sølv. Da hadde han selskap på pallen av gullvinner Lasse Kjus og bronsevinner Harald Christian Strand Nilsen - alle tre med fødselsår 1971. Det var en gyllen årgang som tapetserte pallen den dagen.
Dagen 25. februar var forøvrig den største blant de mange store dagene under OL på Lillehammer. Rett etter at Norge sopte med seg alle medaljene i kombinasjonen, sørget Espen Bredesen og Lasse Ottesen for dobbelseier i hoppbakken. Under premieutdelingen den kvelden var det virkelig stemning i OL-byen.
Konge av kombinasjonen
Aamodt skulle holde seg stødig i verdenstoppen i mer enn ti år ennå. Riktignok gav VM i 1996 bare en bronse - i super-G.
Men i 1997 tok han VM-gull i kombinasjonen, en tittel han forsvarte både i 1999 og 2001. Han også tok OL-gull i øvelsen i 2002. Der vant han også super-G.
Nettradio:
Kombinasjons-tronen måtte han omsider gi fra seg da hundredelene ikke var på hans side i den uvanlig jevne konkurransen i VM i 2003. Han tok bronse, men var bare 13 hundredeler bak gullvinner Bode Miller og seks bak sølvvinner Lasse Kjus.
Mistet hele sesongen
Så, da sesongen 2003/04 skulle kjøres i gang, var uhellet ute. Et par dager før verdenscup-åpningen i Sölden i slutten av oktober falt han og skadet seg. Hele sesongen ble spolert, og det var mer enn én som trodde at nå var den eventyrlige karrieren over.
Men Aamodt viste på nytt sin kampvilje, reiste seg, og var tilbake på start da neste sesong begynte.
Reddet Norges ære
Da OL i Torino i 2006 kom, var Aamodt en "gammel mann", 34 år. Men han hadde hatt en bra forsesong, med flere pallplasseringer i verdenscupen.
Men i utforrennet skadet han seg, og måtte stå over kombinasjonen. Det var nok ikke så mange som ville veddet på gull da han skulle forsvare sin tittel i super-G, bare en uke seinere.
Nettradio:
Han hadde startnummer 25, og kjørte ned til beste tid. Kunne det holde for veteranen, som egentlig var "over the top"? Fem favoritter stod igjen, og den ene etter den andre passerte målstreken med noen hundredeler og noen tideler dårligere tid enn Aamodt.
Da den siste av dem, østerrikeren Hermann Maier, kjørte inn til en tid som var 13 hundredeler dårligere, kunne jubelen bryte løs. Den gamle hadde vist at han fortsatt var eldst.
Veteranen hadde reddet et gull for Norge, et lyspunkt i et mesterskap som ble de svakeste vinterlekene for oss på nesten 20 år.
Aamodt og Kjus den kvelden Aamodt la opp
Foto: Larsen, Håkon Mosvold / SCANPIXLa opp på direkten
Så var det slutt. En måned seinere kjørte han inn til åttendeplass i super-G i Åre - det skulle bli hans aller siste opptreden i verdenscupen.
Da hadde han vært på pallen i verdenscupen 62 ganger på 423 starter. I 21 av disse stod han aller øverst.
Les også:
Under Idrettsgallaen 6. januar 2007 ble han kåret til Årets idrettsutøver, og fikk tre andre priser. Han kvitterte med å kunngjøre at han skulle legge opp - direkte på NRK1.
Klarere karrierepunktum er det ikke mulig å sette.
