I kulissene med Sundby: – En djevel på skulderen sier: Er dette smart?

I bekmørket inne på skistadion på Beitostølen tirsdag, stedet som huser årets langrennsåpning, er Sundby på plass allerede. For noen dager med siste finpuss. Lørdag venter 15 kilometer i klassisk. Søndag den samme distansen i fristil.

Har han klart å komme seg gjennom vår, sommer og høst helskinnet? Selv med det løpet han har kjørt?

– Fascinerende

For bak seg har han lagt en hektisk vår, sommer og høst, som har vært litt utenom det vanlige. Det var en gang for fire-fem år siden der han kun tenkte på bli råest mulig hvert sekund og minutt av døgnet. Nå er det helt annerledes.

– Det er ikke optimalt. Men jeg har valgt det selv. Og koser meg. Det blir gøy å se. Du har Didrik Tønseth som trener livet av seg for seg selv i Trondheim hele døgnet. Hvordan blir det når vi møtes på Beitostølen eller verdenscupen? spør Sundby – og fortsetter:

– Eller Aleksandr Bolsjunov, som ligger i Sibir og trener alene. For meg er det litt fascinerende – hva kan jeg få til med det jeg mener er på tross av?

«Koma-modus»

NRK fikk være med Sundby en sen høstdag i denne sesongoppkjøringen. Snøen hadde ennå ikke falt på bakken i Oslo.

Dagen var mildt sagt travel fra morgen til kveld, i hvert fall sett utenifra.

– Jeg kommer til å ligge på sofaen i kveld, være i «koma-modus», angrer på dette og spørre «hva er det du driver med nå?». Men jeg er på et annet sted nå. Jeg gjør veldig mye bra, men dagene og ukene er ikke optimale lengre med tanke på å prøve å vinne alle skirenn jeg går i løpet av vinteren. Det går ikke lengre altså, sier han.

Klokken er 07.00. Inne i huset like ved Holmendammen, i et langt mer rolig område noen gode hundre metere fra det trafikkerte Smestad-krysset, er det full fart allerede.

Idet klokken passerer 07.15 om morgenen vinker han farvel til kona Marieke Heggeland og yngstesønnen Max. Igjen sitter Sundby ved frokostbordet sammen med eldstesønnen Markus. Bare et kvarter senere er det de to som tar turen ut av døren.

Sundby er nemlig ansvarlig for følgegruppen til førsteklassingene denne uken. Markus og tre venner får følge av langrennsprofilen hele veien. Det tar cirka en halvtime.

Kvart over åtte er treningstøyet på. Sundby setter seg i bilen med retning Sognsvann. Der venter trener Eirik Myhr Nossum og lagkompis Simen Hegstad Krüger. De bruker rundt to timer på økten. Oppvarming, syv ganger seks minutters intervaller i motbakke, rundt to minutters pause mellom intervalldragene.

Så nedjogg tilbake til bilen. De to landslagsløperne har tatt seg helt ut. Nossum signaliserer at han er fornøyd. De fikk kjørt seg ganske kraftig, akkurat slik treneren ønsket.

– For lite av alt for å lykkes

Men treneren både trekker på smilebåndet og blir alvorlig om hverandre når han får spørsmål om toppidrettslivet til Sundby.

– Det livet til Martin... Det skiller seg ekstremt fra resten av guttene på laget. Jeg har sagt det til de andre at det er veldig få av dem som hadde klart det dagliglivet der, sier Nossum.

– Han har levd det livet i mange år. Men rett ut ifra boken er det for lite søvn, restitusjon, og egentlig av alt, for å lykkes, sier treneren, men legger til at Sundby klarer seg enn så lenge og kaller det beundringsverdig at han får det til.

For der Krüger reiser rett hjem for å slappe av, setter Sundby seg i bilen igjen. Hjemme innenfor døren hiver han seg i dusjen, får i seg litt mat, og setter seg kort tid senere i bilen igjen.

– Jeg har ingen utdannelse

I Oslo sentrum, rett ved Nationaltheatret og Rådhuset, ringer Sundby på en dørklokke. Klokken er 13.00. Han står rett utenfor lokalet til det ene av tre selskaper Sundby er involvert i på siden av idretten. Selv om han har trappet litt ned gjennom høsten skal han denne dagen i et styremøte i godt over tre timer gjennom for- og ettermiddag.

Langt mer oppsiktsvekkende er det når Sundby forteller hvor mye tid han har brukt på selskaper som overhodet ikke har noe med langrenns- eller familieliv å gjøre. Fra april til 1. juli anslår 35-åringen at han hadde rundt fire-fem arbeidstimer hver dag. Oppå det 95 timer trening i måneden.

Men han sier han er nødt til å ha «noe på siden».

– Jeg føler personlig at det er nødvendig. Jeg har ingen utdannelse. Jeg må lære jeg også. Jeg må gå en slags skolegang. Så det å få muligheten til å være sammen med glupe mennesker og lære, det betyr mye.

– Det åpner nye nettverk. Du blir kjent med nye glupe mennesker. Det å gå det samme toppidrettslivet år, etter år, etter år... Du blir ikke noe mer «ut av deg sjæl» av å traure rundt med dine egne ting, vurderer Sundby.

Styremøtet drøyer i tid. Ettermiddag er i ferd med å gli over i kveld. Han skulle egentlig vært ferdig på tre timer. Men det tar enda lengre tid. Først når klokken er nærmere 16.30 får han satt seg i bilen.

«Hva sutrer han over?»

Neste stopp er Olympiatoppen. Han er nødt til å kjøre en restitusjonsøkt. Etter hvert kommer også Sjur Røthe inn dørene. Han setter seg på sykkelen ved siden av Sundby.

– Jeg blir imponert, sier vossingen, når NRK spør om livet til Sundby.

– Jeg vet hvor tungt det er hvis jeg må på et eller annet midt på dagen som ikke innebærer å hvile. Det handler mye om innstilling, planlegging, og så må du ha flinke folk rundt deg hjemme som vet hvordan hverdagen kan være, sier Røthe.

Sundby skjønner at han ikke kan klage. Han har valgt dette selv. Han liker situasjonen han er i og understreker at alt – på hjemmebane og det «sivile liv» – er lystbetonte ting.

– Men ulempen med yrket mitt er at alt jeg gjør utover å sove, trene, spise, går utover den fysiske prestasjonen. Og den er så viktig. Mange tenker nok «hva sutrer han over?», «hva er det han snakker om? Dette er jo livet». Det er det jo. Men med tanke på å bli best mulig og trene best, for å bli best mulig på ski, så er det en annen ting.

Bedre i år

Han har ikke altfor mange tester – i hvert fall ikke konkurranser – i banken for å vurdere hvor han står nøyaktig sammenlignet med tidligere. Men magefølelsen er i hvert fall en grei indikasjon.

Sundby mener han er bedre rustet enn i fjor. Da følte han at han var «på hæla» hele tiden. Han får «bank» på trening nå også. Men vet at lagkompisene er verdensmestere.

– Så det er en annen hverdag enn før, sier han, før han setter seg i bilen igjen og haster hjem til middag med familie og barn.