Fra afrikanske land kom med i VM for alvor i 1970 og fram til Kameruns nesten-sensasjon mot England i kvartfinalen i 1990, hadde landene fra dette kontinentet vist en jevn stigning. Og afrikansk fotballs høydepunkt er fortsatt denne varme julikvelden i Napoli:

Hele Afrika og hele den delen av verden forøvrig som ikke heiet på England, hadde begynt å tro på det de tidligere bare kunne håpe.

Kamerun hadde snudd kampen og ledet 2-1.

Bare sju minutter gjenstod. Så skar det seg. Den meksikanske dommeren dømte straffe til England.

Like før første ekstraomgang var slutt, fikk England et nytt straffespark. Gary Lineker var sikkerheten selv begge gangene, og Kamerun var eliminert.

Hva venter du deg av de afrikanske landene i årets VM? Stem og diskuter lenger nede i artikkelen.

Kameruns innsats i 1990 betalte seg likevel. To afrikanske land i 1990 ble til fem i 2006. I år er det seks, fordi VM for første gang arrangeres i Afrika.

Og i løpet av de samme to tiårene har antallet internasjonale toppspillere og profiler fra det afrikanske kontinentet økt veldig.

Norges landslagssjef Egil Olsen tror de afrikanske landene har god sjanse til å nå langt i år.

- Både Elfenbeinskysten og Kamerun er gode nok til å nå en semifinale, sier Drillo til NRK.

• Les: Drillo tror på afrikansk suksess

Stagnasjon etter 1990

Men framgangen siden 1990 har uteblitt. I 2002 nådde Senegal også kvartfinalen, men ellers har det endt med skuffelse.

Fotball har vært spilt i Afrika siden slutten av 1800-tallet. Men spillet var importert av de europeiske koloniherrene, og det tok lang tid før det fikk skikkelig fotfeste i lokalbefolkningen.

Først etter den andre verdenskrigen begynte det å slå rot. Det hang sammen med den økende nasjonalbevisstheten og frigjøreingskrigene som fulgte. Da 1960-tallet opprant, var det fortsatt bare fire av Afrikas nasjoner som var selvstendige.

Nå er det 55 nasjoner med i det afrikanske fotballforbundet - flere enn i noen annen FIFA-føderasjon.

Fotball som nasjonsbygging

Nesten alle frigjøringsbevegelsene og de nye makthaverne gikk aktivt inn for å bruke fotball som en del av nasjonsoppbyggingen, vel vitende om at ikke mye forener mer enn et landslag med suksess.

Et eksempel er Algerie. Frigjøringsbevegelsen FNL stod i front i frigjøringskrigen mot Frankrike seint på 50-tallet og tidlig på 60-tallet. De beordret sine beste spillere, som alle spilte i Frankrike, til å forme et landslag. De hadde i utgangspunktet ikke noe land å spille i, men dannelsen av laget gav likevel ny kraft og entusiasme i krigen og seinere byggingen av nasjonen, som ble selvstendig i 1962.

Egypt deltok som første afrikanske nasjon allerede i 1934. Men først foran VM i 1966 fikk Afrika lov å kvalifisere seg. De takket imidlertid nei, ettersom de ikke fikk en garantert plass. De måtte spille kvalifisering mot Asia- eller Oseania-vinneren. Det godtok de ikke. Derfor kom de med "for alvor" først i 1970-VM.

Varselet kom allerede da. Marokko ledet lenge over mektige Vest-Tyskland. Men en sein scoring av Gerd Müller ødela dagen for afrikanerne, som tapte 1-2 i sin første kamp.

Men i VM-sluttspill etter dette har resultatene vært varierende, og bare i glimt har landene fulgt opp Kameruns 1990-resultat. Selv klarte de ikke å fornye seg til de påfølgende mesterskapene. Nigeria overtok hegemoniet i Afrika, men kom aldri lenger enn til åttedelsfinalen i 1994 og 1998.

Senegal overrasket alle

Senegal overrasket alle med kvartfinaleplass mot Tyrkia i 2002, men tapte 0-1 etter ekstraomganger. Da hadde de åpnet med 1-0 over regjerende mester Frankrike med et lag bestående nesten utelukkende av proffer fra franske klubber. Og de slo Sverige i åttedelsfinalen.

I 2006 ble fire av fem slått ut i gruppespillet. Bare Ghana kom videre, og de tapte klart for Brasil i åttedelsfinalen.

Lagene fra det arabiske Nord-Afrika er vanligvis regnet som minst like gode, men i VM har nesten ingen av dem kommet videre fra gruppespillet. Unntaket er da Marokko spilte åttedelsfinale mot Vest-Tyskland i 1986.

Best huskes nok likevel Algerie fra 1982. De innledet med 2-1 over "uovervinnelige" Vest-Tyskland, tapte for Østerrike, men slo Chile i siste gruppekamp. Dermed ville de gå videre hvis tyskerne ikke slo Østerrike med ett eller to mål i siste kamp. Vest-Tyskland vant 1-0 i en skandalekamp, og begge de to europeiske lagene gikk videre.

Konsekvensen av denne kampen ble at for all ettertid skulle de to siste kampene i hver gruppe spilles samtidig.

Store forhåpninger - igjen

Nå er det kanskje omsider duket for nye framganger for Afrika. For første gang er hele seks afrikanske lag med, og for første gang har de mesterskapet hjemme på sitt eget kontinent.

Sør-Afrika selv er en nokså ny VM-nasjon. Fram til 1962 deltok de ikke i kvalifiseringen, og fra 1966 til 1990 var de utestengt på grunn av apartheid-politikken. Bare i 1998 og 2002 kvalifiserte de seg, men ble slått ut i gruppespillet begge gangene. 1-0 over Slovenia i Sør-Korea i 2002 er eneste seier i en sluttspillkamp.

Totalt har afrikanske land spilt 90 sluttspillkamper mot lag fra andre verdensdeler. De har vunnet bare 19 av dem. 25 har endt uavgjort, mens 46 er tapt. Målforskjellen er 84-150.

De andre nasjonene som er med fra Afrika i år er Kamerun, Nigeria, Elfenbeinskysten, Algerie og Ghana.

Vil kopiere Milla

Alle har sine profiler. Kameruns Samuel Eto'o vil gjerne ta opp arven etter Roger Millas 1990-lag. Inter-spilleren var bare 17 år da han scoret seiersmålet mot Saudi-Arabia i sluttspillet i 1998 - den eneste kampen Kamerun har vunnet siden eventyret i 1990.

Elfenbeinskysten - med svenske "Svennis" på lagledebenken - stiller med Didier Drogba, som er toppscorer i Premier League og i sitt livs form. Han scoret igjen i oppkjøringskampen mot Paraguay nylig.

Og hva med Nigeria, der Lars Lagerbäck er ved roret? De har også tidligere gjort enkelte gode VM-kamper, men uten å slå gjennom i sluttspill. Kan Lyns gamle kjenning John Mikel Obi bli deres fremste profil?

Ghana var Afrikas best lag for fire år siden, og det eneste som gikk videre fra gruppespillet. De fikk et stygt skudd for baugen da Michael Essien ble skadet og måtte trekke seg fra troppen nylig. Rosenborgs Anthony Annan er med i Ghanas VM-tropp.

Afrika-mesteren ikke med

Vinneren av de tre siste Afrika-mesterskapene, Egypt, klarte ikke å kvalifisere seg. Er det en styrke eller svakhet?

Mange husker kanskje alle kontroversene omkring Egypts kamper mot Algerie i fjor høst - en duell som måtte avgjøres på nøytral bane, ettersom de endte helt likt i kvalifiseringen. Og det endte med algerisk seier og VM-plass, noe som utløste mye politisk ståhei.

Noe tyder på at matchen i nøytrale Sudan var et gyllent øyeblikk for Algerie. For etterpå har Egypt sikret seg Afrika-mesterskapet, blant annet etter solide 4-0 over Algerie i semifinalen. Algerie har på sin side ikke fått til stort i sine oppkjøringskamper.

Bare to uker før lagets første VM-kamp ble de utspilt av Irland og tapte 3-0. Landslagssjef Rabah Sadane har mye å rette på.

Hjemmelag gjør det godt

Sør-Afrika har historisk ikke vært noe tyngdepunkt i afrikansk fotball. Men hjemmebane gjør noe med et lag. "Alle" arrangørland gjør det godt. Uruguay, Italia, England, Vest-Tyskland, Argentina og Frankrike har alle vunnet hjemme.

Og det finnes flere eksempler på at arrangørene har gjort det godt også de siste årene: Tyskland (bronse 2006), Sør-Korea (fjerdeplass 2002), Italia (bronse 1990), Mexico (kvartfinale 1970 og 1986), Chile (bronse 1962) og Sverige (sølv i 1958) er eksempler.

Og Sør-Afrika ser ut til å ha benyttet oppbyggingen fram mot VM på hjemmebane godt - det er lenge siden de har tapt. De åpner hele ballet mot Mexico 11. juni.

• Les: 11 på rad uten tap for Sør-Afrika

Så i år igjen venter vi på Afrikas gjennombrudd.