Når Honduras og El Salvador møtes til VM-kvalifiseringskamp onsdag, står det om en VM-plass.
Det gjorde det også en junidag for 40 år siden. Da tapte Honduras, og det hele kokte over.
Noen dager seinere var det full militær krig mellom de to nabolandene.
Ulovlig innvandring
Forholdene mellom de to var ikke det beste i utgangspunktet. I flere tiår hadde folk fra det tettbefolkede og fattige El Salvador slått seg ned i det langt større og romsligere nabolandet - mye av det var illegal innvandring.
Dette irriterte Honduras, og i 1967 hadde de satt i verk en lov som gjorde det mye vanskeligere for salvadirianerne å slå seg ned i Honduras. Og mange av dem som hadde gjort det, ble internert.
Dette skapte selvsagt opphisset stemning, og avisene i begge landene gjorde sitt beste for å fyre opp motsetningene.
Det var i denne atmosfæren de to landslagene skulle gjeste hverandre i semifinalen i Mellom-Amerikas VM-kvalifisering i juni 1969.
Nøytral bane
Første kamp gikk i Honduras 8. juni, og hjemmelaget kunne juble for seier på 1-0. Men det holdt ikke. I returkampen i El Salvador 15. juni ble Honduras ydmyket av hjemmelaget med solide 3-0.
Da stod lagene med én seier hver, det vil si likt etter datidens kvalifiseringsregler. Det hele måtte avgjøres på nøytral bane - i Mexico by 26. juni.
Dette førte bare motsetningene til nye høyder. Det oppstod stadige kamper mellom hondurianere og salvadorianere i Honduras, og det kom til flaggbrenning og bilbrenning.
26. juni brøt regjeringen i El Salvador alle diplomatiske forbindelser med Honduras, og beskyldte regjeringen i sitt naboland for å stilltiende godta angrepene på salvadorianere.
Hevnen var søt
Samme kveld fikk El Salvador en søt hevn. Etter ekstraomganger klarte landslaget deres å slå fienden 3-2. Gjett om landslagsspillerne ble feiret som helter.
Men i Honduras så både fotballtilhengerne og hundretusener av andre rødt. Dette ble for mye å bære. Angrepen mot salvadorianerne i landet tiltok i styrke, og det kom til flere trefninger langs grensa mellom de to landene.
Det kunne ikke regjeringen i El Salvador sitte rolig å se på. Utpå ettermiddagen 14. juli sendte de militære bakkestyrker inn i Honduras i en regulær invasjon. El Salvador hadde langt bedre organisert bakkeforsvar enn Honduras, men Honduras var bedre i lufta.
Derfor ble resultatet omtrent uavgjort. Etter sin første store offensiv, begynte de salvadorske styrkene å merke at hondurianske fly prøvde å avskjære forsyningslinjene. Og selv med innleide amerikanske fly og piloter maktet ikke El Salvador å knekke Honduras i lufta.
100 timers-krigen
Organisasjonen av amerikanske stater, OAS, hadde allerede fra første dag prøvd å mekle i konflikten. De klarte å forhandle fram en våpenhvile som trådte i kraft 18. juli - fire dager etter at krigen brøt ut. Krigen har derfor fått tilnavnet 100 timers-krigen.
El Salvador nektet imidlertid å trekke sine tropper ut av Honduras, men de lot seg likevel presse til å gjøre det de første dagene av august. Da hadde først Honduras gått med på at OAS-observatører skulle sendes til landet for å forhindre overgrep mot salvadorianere, noe Honduras' president også etterhvert lovet å ta tak i.
Krigen kostet 2000 sivile og 100 soldater livet. Mange salvadorianere flyktet tilbake til El Salvador, bare for å møte ekstrem fattigdom i et overbefolket land, og met et regime som ikke var synderlig interessert i å hjelpe dem, når det kom til stykket.
Ingen reprise, takk
Hvordan det gikk med El Salvadors landslag?
De kjørte ufortrødent videre. I finalen i kvalifiseringen slo de Haiti - også da etter omkamp på nøytral bane. Dermed var de i VM for aller første gang i 1970 - men der ble det tre tap og 0-9 i målforskjell.
Og onsdag møtes de igjen til en kamp som kan vise seg å bli avgjørende i kamp om en plass i VM.
Men konsekvensene blir neppe like dramatiske denne gangen.
