Den politiske finalen 

Det pleide å være slik at fotballturneringer kun handlet om fotball. Spillerne kjempet om sportslig prestisje, fansen likeså. Men på toppnivået har det idealet gått fortapt.

Se bare på lørdagens mesterligafinale mellom Chelsea og Manchester City.

I snart 13 år har disse to utfordret tradisjonelle stormakter som Liverpool og Manchester United. De har vunnet – Chelsea og City har tatt syv av de 10 siste ligatitlene – og de ligger an til å vinne mer.

Mens mange lag sliter økonomisk som følge av pandemien, eies Chelsea av en oligark i form av Roman Abramovitsj og City av en søkkrik kongefamilie i Abu Dhabi. Begge trakk seg ut av Superligaen, delvis fordi de egentlig ikke trengte pengene.

Men de trakk seg også ut fordi de ville beskytte mesterligaen. Begge er ute etter prestisjen og historikken som denne turneringen har bygget opp siden 50-tallet.

Faktisk går denne finalen til kjernen av hvorfor en oligark og en kongefamilie skulle ønske å eie hver sine fotballklubber.

Chelsea: Putin-forsikringen

Skal vi tro myten, startet det hele for Abramovitsj med denne turneringen. En kveld våren 2003 tok russeren plass på Old Trafford for å se Manchester United slå Real Madrid 4–3, et resultat som sendte Real Madrid til mesterligaens semifinale.

Kampen var utrolig, og Abramovitsj ble forelsket. Han bestemte seg for å kjøpe en fotballklubb.

Én måned senere eide han Chelsea.

Hvorfor akkurat Chelsea? Én historie hevder at Abramovitsj valgte London-klubben da han fikk øye på hjemmebanen Stamford Bridge fra et helikopter.

Uansett var han fansens drøm. Han slettet gjelden, bygget et nytt treningsanlegg og brukte en formue på spillere som snart vant ligaen.

Men det ingen helt skjønte, var: Hvorfor gjorde han dette?

Noen trodde at Abramovitsj kun ville ha det moro. At Chelsea var en hobby. Men for de som kjente bakgrunnen hans, ga dette ingen mening.

Abramovitsj hadde alltid levd i det skjulte. Han sa aldri noe. Da russisk TV skulle rapportere om ham på 90-tallet, fant de ikke en gang et bilde av ham.

Så hvorfor skulle han nå innta rampelyset ved å kjøpe en av Englands største klubber?

Det finnes fortsatt ingen klare svar, men det finnes teorier.

Noen har dratt frem de politiske motivene. Abramovitsj ble rik ved å kjøpe aksjer i oljeselskapet Sibneft i kjølvannet av Sovjetunionens fall, da statlige verdier ble auksjonert bort til private aktører.

Men da Vladimir Putin tok makten i 1999, gikk han til krig mot oligarkene som nektet å spille på lag. To av disse var Boris Berezovskij og Mikhail Khodorkovskij.

Berezovskij måtte snart flykte til Frankrike, før han fikk asyl i Storbritannia. Der ble han funnet hengt i sitt eget hjem i 2013.

Khodorkovskij ble sendt til et fengsel i Sibir og mistet sin formue. Han bor nå i eksil i London.

For å unngå dette har Abramovitsj spilt på lag med Putin. Men selv det gir ingen garantier. Og her kommer Chelsea inn.

Den kjente forfatteren James Montague har skrevet boken The Billionaires’ Club om fotballens eiere. I fjor fortalte han podcasten Fotballfortellinger at han anser Abramovitsj sitt kjøp av Chelsea som en forsikring mot Putin.

For selv om han aldri sier noe, er Abramovitsj blitt en internasjonal profil som følge av oppkjøpet. Skulle han plutselig bli arrestert av russiske myndigheter, sa Montague, ville det skape enorm oppsikt rundt Putin.

Om denne teorien stemmer, har Abramovitsj nådd sitt mål allerede. Alt han trenger å gjøre, er å holde fast på Chelsea, slik at han ikke faller ut av nyhetsbildet.

Chelsea vant mesterligaen i 2012. En ny tittel vil styrke hans internasjonale profil ytterligere.

Manchester City: Fotball som utenrikspolitikk

Da City i 2008 ble kjøpt av kongefamilien av Abu Dhabi, det mektigste blant de syv forente arabiske emiratene, var hovedmålet å vinne mesterligaen. Det har ikke endret seg.

Det har bare tatt lengre tid enn antatt.

Igjen var det feil å tro at mannen som teknisk sett var eieren, her Sjeik Mansour bin Zayed Al Nahyan, kun ville ha det moro. City har blitt et PR-prosjekt for Abu Dhabi, som stadig kritiseres for mangel på demokrati, ytringsfrihet og likestilling.

Kongefamilien benytter også utenlandske arbeidere på lignende vis som Qatar – en dødelig virksomhet beskrevet som «moderne slaveri».

Så Abu Dhabi har brukt City til å renvaske sitt internasjonale rykte – med stor suksess. City har vunnet tre ligatitler på fire år med festfotball.

Nå kan de ta tittelen som vil gi eierne mer prestisje enn noen annen.

Samtidig finnes det en politisk faktor. Siden 2012 har City, via selskapet City Football Group, bygget et globalt nettverk bestående av 10 fotballklubber i land som India, Kina, Japan, USA, Spania og Uruguay.

Ofte har disse kjøpene gått hånd i hånd med andre investeringer fra Abu Dhabi.

Mannen bak disse trekkene er ofte Khaldoon al-Mubarak. Han er Citys styreformann. Han er politisk rådgiver for kongefamilien i Abu Dhabi. Og han driver Mubadala, selskapet som investerer familiens oljepenger.

Dermed har Al-Mubarak brukt City som en brikke i Abu Dhabis politiske og økonomiske strategi i utlandet.

Et eksempel er Kina. I oktober 2015 var president Xi Jinping innom Citys hjemmebane, Etihad Stadium. To måneder senere solgte City Football Group 13 prosent av sine aksjer til China Media Capital, en investorgruppe som rapporteres å ha lenker til den kinesiske staten.

City har siden dratt på sesongoppkjøring til Kina, hvor Xi Jinping investerer enormt i fotball. City Football Group har etablert fotballskoler der.

I februar 2019 annonserte de også at de hadde kjøpt den kinesiske fotballklubben Sichuan Jiuniu.

Og kun én uke tidligere hadde Etihad Airways sagt at de kom til å øke kapasiteten på sine ruter fra Abu Dhabi til Beijing og Chengdu, byen hvor Sichuan Jiuniu holder til. Etihad Airways ble grunnlagt av kongefamilien i Abu Dhabi og er hovedsponsoren til Manchester City.

Slike trekk er ment å spre Abu Dhabis politiske og økonomiske innflytelse over hele kloden. Å vinne Premier League er bra, men City må også vinne titler utenfor England.

Derfor er mesterligafinale toppen av kransekaka. Premier League sees av mange. Mesterligaen sees av alle.

Vinneren av turneringen vil i tillegg delta i VM for klubblag, som er enda mer internasjonal.

Så mye politisk prestisje står altså på spill. I en mer uskyldig verden hadde denne finalen fortsatt kun handlet om 22 spillere, to mål og en ball.

Om det bare hadde vært så enkelt.