«Det er bare å ta av seg hatten»

Det er bare å ta av seg hatten. Åtte VM, fire titler. Og nå to på rad.

Mesterne på kvinnesiden i fotball er og forblir USA.

Denne finalen var ment å være en duell mellom stormakten og en av de nye utfordrerne, Nederland, som vant EM for to år siden. Kun før pause var det jevnt.

Mot slutten, på stillingen 2–0, var den eneste overraskelsen at USA ikke scoret flere.

For i andre omgang så finalen til tider ut som en tur i parken for forhåndsfavorittene. Suvereniteten gjør det lett å glemme at USA faktisk sto i stormen mer enn én gang dette mesterskapet. Mot Nederland var de klart best; det har de ikke alltid vært.

Men i tøffe situasjoner har USA vist andre kvaliteter som så ofte kjennetegner mestere.

I hardt vær

Gjennom hele dette sluttspillet har amerikanerne oppført seg som et sterkt «turneringslag». Der hvor de ikke har kunnet spille sprudlende fotball, har de kompensert med rutine og kløkt.

I etterkant står USAs kvartfinale mot Frankrike (2–1) igjen som den tøffeste testen. Vertene, som var regnet for å være amerikanernes største utfordrere, presset USA hardt. De hadde ballen 60 % av tiden og vant skuddstatistikken 20–10.

– Jeg tror aldri vi har dominert så mye mot USA, sa Frankrikes kaptein Amandine Henry.

Men USA vant 2–1, akkurat som de gjorde i semifinalen mot England. I begge kampene måtte de ligge tett, forsvare seg dypt og beholde roen. Begge gangene la treneren Jill Ellis om fra 4-3-3 til 5-4-1. Ellis, som førte USA til VM-tittelen i 2015, gjorde det samme mot Nederland i dag.

Man kan gjerne kalle det defensivt, men det er en slik type pragmatikk som vinner store turneringer.

Det vet denne USA-gjengen bedre enn noen andre.

• Les også: En lovendring skulle starte USAs revolusjon

Lar seg ikke lure

For det forblir mentaliteten og erfaringen som gjør USA så vanskelige å slå. Den særegne selvtilliten – noen kaller det arroganse – har fulgt laget siden de vant tidenes første VM for kvinner, i Kina i 1991.

Den gangen var ikke alltid USA best, men de var sterkest mentalt. Denne mentaliteten har siden gått fra årgang til årgang.

Megan Rapinoe, den frittalende vingen som scoret USAs første mål mot Nederland, kaller det «blind selvtillit»; en urokkelig tro på egne ferdigheter.

Kombinert med råe individuelle ferdigheter og en balansert kampplan ble det for mye for Nederland, som stilte i 4-4-2 og prøvde å tre ballen gjennom til lynhurtige Lineth Beerensteyn.

USA virket for konsentrerte til å gjøre en feil som den Stefanie van der Gragt gjorde da hun sparket ned Morgan i feltet og lagde straffe. Rapinoe satte den i mål som det var den mest naturlige ting i verden.

Og når USA først leder, lar de seg som regel ikke lure.

Det oppdaget Nederland kjapt.

Visste de måtte vinne

For sin del forventet USA aldri et annet utfall. De har visst hele tiden at alt annet enn tittelen ville være katastrofe. At de har innfridd forventningene, er sterkt.

At de har gjort det med så mange distraksjoner, er enda mer imponerende.

Allerede før turneringen hadde USAs spillere saksøkt sitt eget fotballforbund for å få like økonomiske betingelser som herrelandslaget. Saken har hengt over dem i løpet av mesterskapet – den vil fortsette snart – men USA har aldri latt seg forstyrre.

I gruppespillet ble spillerne slaktet for å feire målene for mye da de slo Thailand 13–0.

Rapinoe har blitt kritisert av USAs president Donald Trump for å nekte å besøke Det hvite hus om laget skulle bli invitert dit etter VM. Stjernespissen Alex Morgan fikk pepper for å feire sitt mål mot England ved å late som hun drakk av en tekopp.

På toppen av det hele fyrte Rapinoe løs mot FIFA like før dagens finale for at de har arrangert to finaler i andre internasjonale mesterskap på samme dag.

Hele denne suppen kunne fint gått til hodet på et annet lag.

USA har spilt som om ingenting av dette fantes.

• Les også: FIFA-president møtt med massiv pipekonsert etter VM-finalen

USA mot Europa

Det gjør denne triumfen til et stikk imot kritikerne, i hvert fall fra USAs perspektiv. Den kan også sies å legge en demper på en debatt som har blitt nevnt av flere internasjonale aviser i løpet av sluttspillet: At Europa er i ferd med å redusere avstanden til USA.

Debatten eksisterer av en grunn. Der hvor USAs talentutvikling er basert på lag ved universitetene, har store europeisk nasjoner nå spillere i lagene til kontinentets storklubber.

Barcelona, Chelsea og Juventus håver inn flere milliarder kroner per år. Når deler av disse inntektene brukes på kvinnelagene, er teorien at profesjonaliteten vil øke deretter.

Samtidig vokser toppligaene i land som Spania, England og Italia. Den samme veksten finnes ikke i USA, hvor ligaen må støttes av fotballforbundet for å klare seg. Ingen av klubbene der har ressursene til de europeiske gigantene.

Da syv av kvartfinaleplassene i VM ble tatt av europeiske lag, så det ut som utviklingen ga utslag allerede i år.

Men alle syv må fortsatt vente på VM-tittelen i fire år til. Minst.

Faller ikke bort med det første

Og inntil de får en ny sjanse, må de bare håpe at deler av dette USA-laget går ut på dato. En del av grunnen til at USA er så taktisk smarte, er at de har VMs eldste stall.

Om fire år kan flere av profilene være for gamle, som Rapinoe (34 år), stopperen Becky Sauerbrunn (34) og kapteinen Carli Lloyd (36).

Tiden kan også bremse ned stjerner som Morgan (30 år), Kelley O’Hara (30) og Tobin Heath (31).

Men tro ikke at USA vil falle bort med det første. De har fortsatt flere kvinnelige spillere å velge fra enn noe annet land. Som de tidligere VM-titlene i 1991, 1999 og 2015, vil denne triumfen bare inspirere flere amerikanske jenter til å begynne med fotball.

I dag kan fotballverden bare konstatere at USA forblir best. Den bekreftelsen gjelder også USAs egne spillere, selv om den kanskje er unødvendig.

Kjenner vi dem rett, visste de det hele tiden.