Prosjektet er blitt støttet med over 600 millioner kroner. Pengene er blitt brukt på å gjøre canadierne bedre til å forvalte medaljemulighetene.
- Da Canada fikk lekene etter OL i Salt Lake City, begynte vi å fundere på hva vi måtte gjøre for at prestasjonen i Vancouver skulle være bedre enn de 17 medaljene i Salt Lake, sier Chris Rudge, visepresident i Canadas OL-komite.
Et ledd i arbeidet var å utarbeide en analyse. Den regner de utøverne som hadde vært minst to ganger blant de fem beste i verdenscupen som medaljekandidater. Ut fra analysen gikk det ikke bra for Canada i 2002.
Langt bak Norge
Etter de kriteriene var det bare 27 prosent av Canadas potensielle medaljekandidater som lyktes. Gjennomsnittet for gruppen vi sammenligner oss med, blant annet Tyskland, Norge, Russland og USA, var på 62 prosent, sier Rudge.
Analysen er utført av en ekspertgruppe som er blitt ledet av den tidligere langrennsløperen Cathy Priestner.
- Vi konstaterte at både økonomien og antallet utøvere i treningsgruppene måtte økes. Det viktigste var likevel å innse at talenter ikke blir medaljører like ofte som hos konkurrentene, sier Rudge.
Analysen ble sendt til vinteridrettsforbundene, og forbundene slo fast at 110 millioner canadiske dollar, eller om lag 600 millioner kroner, var nødvendig.
Suksess i Torino
Den første ildprøven var OL i Torino. Der økte Canada sin prosent til 50 og medaljesamlingen fra 17 til 24.
- For å være best i Vancouver trenger vi 29-34 medaljer. Men det gjelder å lykkes bra i langrenn og skicross, siden så mange alpine utøvere er skadd, sier Chris Rudge.
Alpinstjernen John Kucera er et av de canadiske håpene som er skadd.
Men uansett hvor mange medaljer Canada klarer å sikre seg på hjemmebane, kan lekene bli ødelagt.
- Hvis ikke herrenes ishockeylag tar gull, så er det mange som mener OL er mislykket, helt uavhengig av hvordan de andre klarer seg, påpeker Rudge.