Bjørn Dæhlie var sliten allerede før start på femmila i Nagano-OL i 1998.
Han hadde allerede vunnet to gull og ett sølv i Nagano, men til femmila var han avskrevet før start.
Alsgaard var navnet som var på alles lepper i forkant av løpet, han hadde imponert stort ved å ta igjen 23,6 sekunder på nettopp Bjørn Dæhlie på 15 kilometer jaktstart.
For Dæhlies vedkommende var det ingen som trodde på suksess, selv ga han tydelig uttrykk for at han bare ønsket å fullføre.
Ble tatt igjen
Dæhlie startet som nummer tre i løpet, og ble raskt tatt igjen av østerrikske Christian Hoffmann på startnummeret bak.
Dratt frem av Hoffmann tok så de to igjen svenske Niklas Jonsson på startnummer to.
De tre gikk sammen lenge og det ble etterhvert klarere og klarere at de tre kom til å fordele medaljene seg i mellom.
Dæhlie dro
Etter rundt tre mil måtte Hoffmann slippe de to skandinavene og Dæhlie overtok drajobben.
Ved passering drøyt 40 kilometer var Jonsson oppe i teten, men Dæhlie hang seg på bakskiene.
Alle kunne se at nordmannen var klart mer sliten enn svensken, men Dæhlie nektet å slippe før det stod igjen litt under to kilometer.
På de siste to kilometerne gikk Dæhlie på ren vilje og tapte litt over ett sekund per 100 meter til svensken.
Da Dæhlie slet på de siste meterene inn mot mål lå en utkjørt Niklas Johnson og fulgte kampen mot klokka.
Mest slitne siden Pheidippides
Ikke siden Pheidippides ropte ut sitt "Vi seiret" og falt død om etter slaget ved Marathon i år 490 f. Kr. har noen falt sammen på samme måte som Dæhlie da han hadde krysset mållinjen i Nagano.
I motsetning til Pheidippides levde Dæhlie, og han klarte å løfte hodet og se at han hadde slått Jonsson med 8,1 sekund før han på nytt sank sammen.
Der ble tidenes vinterolympier liggende i flere minutter, før han etterhvert fikk et teppe rundt seg og kom seg på bena.
Rennet skulle vise seg å bli Bjørn Dæhlies siste OL-løp, ettersom en skade tvang ham til å legge opp sommeren 2000.