Bare sløsing kan gjøre dette jevnt

Det bør være feige lag.

I januar smadret Premier League nye rekorder for spillerkjøp. Dette er antallet pund de store ligaene svidde av på spillere forrige måned, ifølge Deloitte.

• England: 815 millioner
• Frankrike: 110 millioner
• Tyskland: 60 millioner
• Spania: 25 millioner
• Italia: 25 millioner

Vi har fått en superliga i fåreklær, en divisjon på en egen planet. På papiret knuser Premier League alle 10–0. Selv lag på nedre halvdel plukker stjerner fra resten av Europa med bud og lønninger ingen kan matche.

Gapet er blitt så stort fordi Premier League er så populær. TV-rettighetene selges for formuer, og så går kronene tilbake til klubbene; en pengemaskin som virker ustoppelig.

Det rivalene i Europa må krysse fingrene for nå, er at lagene snubler av seg selv.

Dette kan fort flere av dem gjøre.

Storhandel

Om alle lagene i Premier League hadde vært lure, burde rikdommen ført til dominans i alle turneringer. Heldigvis, for spenningens skyld, byr England på en god porsjon rare kjøp.

Nylig har Chelsea skapt overskrifter ved å øke sitt forbruk til 545 millioner pund under sine nye eiere, ledet av amerikanske Todd Boehly, som tok over klubben i fjor. Bare i januar brukte de mer enn de andre fire store ligaene totalt.

I en tid hvor fans vil se sine lag svi av penger, kan et slikt utlegg bli hyllet som en seier i seg selv. Men vet Chelsea hva de driver med?

Chelsea har fått råd til dette ved å fordele summene utover kontraktstidene til spillerne. Om de betaler 50 millioner for en spiller og gir ham en kontrakt på fem år, vil overgangen koste dem 10 millioner per år. Slik kan Chelsea følge de finansielle reglene til Premier League og Det europeiske fotballforbundet (UEFA).

Faktisk har Chelsea utnyttet reglene ved å gi spillere avtaler på syv-åtte år, som er uvanlig mye. Slik kan de bruke mer penger nå. Dette har fått UEFA til å justere: Fra sommeren av kan overganger fordeles på maks fem år.

Noen vil si at Boehly har vært smart her. Men risikoen er stor.

Hvor mye mer vil Chelsea kunne bruke? De skal betale ned disse overgangene over lang tid, noe som vil begrense hva de kan gi for andre spillere. Om de ikke når den lukrative Mesterligaen, vil de få enda mindre. Chelsea ligger 10 poeng bak topp fire.

Hva om kjøpene flopper? Da vil de sitte på fete kontrakter over mange år, noe som gjør spillerne vanskelige å selge. Få vil gå ned i lønn. Noen kan nekte å dra.

Hvor bra bli laget? Chelsea har kjøpt en ny tropp under en trener (Graham Potter) som aldri har trent en stor klubb før. Fredag kveld spilte de 0–0 hjemme mot Fulham.

Om alle pengene skal gi resultater på banen, vil det i beste fall ta tid.

Flopp på utlån

Chelsea er dermed et eksempel på usikkerheten rundt denne pengebruken. England generelt har nok av lag som sløser. På listen over de i Europa som har brukt mest penger på spillere denne sesongen, ifølge Transfermarkt, finner vi disse:

1. Chelsea.
2. Manchester United, som blir bedre, men som nærmer seg et tiår med fiaskoer nå.
3. West Ham, som har kjøpt en fyr som spilte fast på Brasils midtbane i VM (Lucas Paquetá) og en storscorer fra Italia (Gianluca Scamacca). De ligger ett poeng over nedrykk.
4. Nottingham Forest, som har hentet 29 spillere med mål om å beholde plassen.
5. Tottenham, som sliter i kampen om topp fire. Nylig lånte de ut vingen Bryan Gil til Sevilla, 18 måneder etter at de kjøpte ham for 21 millioner pund – fra Sevilla.

Det kanskje smarteste laget i Premier League, Brighton, har knapt rørt en finger i januar. Faktisk har Brighton tjent 73 millioner pund på spillere denne sesongen. De ligger på en sensasjonell sjetteplass.

Høyt forbruk er på ingen måte en garanti for suksess.

Ekstra dyrt

Ofte er summene også høyere enn de bør være. Når klubben som selger, vet at de engelske lagene er søkkrike, presser de prisen i været.

Dessuten er det ingen klar sammenheng mellom store overganger og suksess. Listen over tidenes dyreste spillere er stappet med flopper: På topp 10 finner vi Philippe Coutinho til Barcelona, João Félix til Atlético Madrid, Jack Grealish til Manchester City og Eden Hazard til Real Madrid.

Oftere er summen heller tegn på en klubb som betaler over markedsverdi. Nå i januar ga Chelsea 106,8 millioner pund for den 22-årige argentineren Enzo Fernández, som visstnok kostet Benfica 10 millioner i fjor sommer.

Slike trender gjør det jevnere enn finansene skulle tilsi. Engelske lag har hatt mange finalister i Mesterligaen nylig, men har bare vunnet den to ganger på 10 år. I Europaligaen har spanske lag tatt seks av de siste ni titlene. I Conference League forrige sesong var ett engelsk lag med – Tottenham – og de røk ut i gruppa bak Rennes og Vitesse.

Likevel er dette mager trøst for Spania, Tyskland, Italia og Frankrike.

Negativ spiral

For selv om alle lag i England skulle sløse, rammer det resten av ligaene. Når lag i England vinner budrundene, får ikke lag i andre land bygge seg opp som de vil.

Premier League er blitt et sluk av både penger og talent. Dette skaper en negativ spiral, fordi andre ligaer trenger stjerner for å ta igjen England. Spesielt italiensk Serie A er desperat etter finere arenaer og bedre markedsføring for å øke verdien på sine TV-rettigheter.

Men det er tøft å skape et godt produkt når klubbene knapt har råd til kaffe på kontoret.

Gapet opp til Premier League blir stadig større. Det er et tidsspørsmål før europeisk fotball må finne en løsning for å gjenskape en sunnere maktbalanse.

Enn så lenge må lagene i resten av ligaene satse på å jobbe hardere og lurere.

Og håpe at rikingene der oppe også ødelegger for seg selv.