Som hund, så eier.
Tar du en tur i parken, vil du sikkert se det selv. Vi skaffer oss hunder som ligner på oss selv. Det pleide kun å være et uttrykk, men nå har det blitt vitenskapelig bevist: Folk kan lett matche bilder av hunder og eiere uten å trenge forhåndsinformasjon.
Dette er et kuriøst eksempel på hvordan personlighetene våre gir form til ting vi eier. Faktisk kan noe lignende sies om fotballag.
Og man finner knapt et mer treffende tilfelle enn dagens storkamp på Stamford Bridge.
Fergusons råd
Det har lenge vært sant om de største trenerne i Premier League: De bygger lag som gjenspeiler seg selv. Et av de beste rådene Sir Alex Ferguson fikk, var dette:
– Sørg for at du ser Alex Ferguson i laget ditt.
En av suksessfaktorene til Ferguson var nettopp det at han klarte å forflytte sin egen brennende vinnervilje til spillerne. Likesom skotten jobbet steinhardt og aldri ga opp, gjorde Manchester United en vane av dramatiske comeback og sene mål.
Det samme gjelder Fergusons rivaler. Arsène Wenger liker klassisk musikk og kunst; få spiller like stor fotball som Arsenal.
José Mourinho bøtelegges og suspenderes fordi han alltid ligger på kanten av regelverket. Det samme gjør spillerne hans: De tre årene han var i Real Madrid, for eksempel, fikk laget langt flere gule og røde kort enn de har gjort siden.
– Laget gjenspeiler treneren sin, fordi det representerer hvem du er og hva du mener, sa Ferguson.
Og med Antonio Conte og Pep Guardiola er parallellen faktisk enda klarere.
Albuer og klassisk musikk
De nevnte trenerlegendene hadde nemlig ikke store spillerkarrierer som la grunnlaget for de spillestilene de senere skulle innføre. Ferguson var en robust spiss for Rangers, men rent stilmessig finnes det få åpenbare likheter mellom hans spisse albuer og Uniteds finspill.
Wenger nådde så vidt den franske toppdivisjonen. Mourinho ble aldri proff.
I motsetning var Conte og Guardiola profilerte midtbanespillere med veldefinerte roller. Deres styrker og svakheter som spillere er de samme som nå preger Chelsea og Manchester City.
Ta Conte. Italieneren var en aggressiv ballvinner for Juventus, med en vinnerskalle som ga ham kapteinsbindet i en notorisk tøff garderobe. Conte var ikke den mest tekniske spilleren, men han løp mye og var taktisk klok.
Se nå på Chelsea. Kan ikke noe lignende sies om dem?
Råtassen(e)
De er tross alt ikke de mest tekniske. De har tre stoppere og to vingbacker som først og fremst er dynamiske og disiplinerte. Midtbanen er full av ballvinnere som N’Golo Kanté og Tiémoué Bakayoko, typer som er klare til å kaste seg inn i krigen.
Typer som Antonio Conte.
De to eneste som virkelig holder teknisk toppklasse, er Eden Hazard og Cesc Fàbregas. Resten symboliserer kvalitetene Conte ser i seg selv.
For eksempel er få lag i Premier League like taktisk kloke. Når Chelsea tar ledelsen, ligger de dypt og kontrer lag i senk. De løper mye: Kapteinen Gary Cahill sa at sesongoppkjøring i fjor var den tøffeste han hadde opplevd.
Hva med aggressiviteten Conte hadde som spiller? Chelsea har prøvd 114 taklinger denne sesongen, nest mest av alle lag. De har laget 82 frispark – ingen lag har gitt bort flere.
Guardiola-skolen
City er det stikk motsatte av dette, fordi spilleren Guardiola var det stikk motsatte av Conte.
Guardiola ble nesten kastet ut av Barcelona-akademiet, nettopp fordi han manglet Contes kvaliteter. Han var tynn og statisk, veik i duellene. Likevel ble han tatt opp til A-laget, hvor Barças spesielle stil fremhevet hans styrker: Teknikk, pasningsfot og overblikk.
Mentaliteten der var annerledes enn i Contes Juventus, hvor man måtte vinne til enhver pris. I Barça måtte man vinne med stil.
Det betydde høyt press, høyere ballbesittelse og intelligent pasningsspill. Guardiola var arkitekten, mannen som styrte tempoet og slo de forløsende pasningene.
Alt handlet om å bruke ballen lurt og effektivt. Det samme kan nå sies om City.
Bryr seg ikke om taklinger
Så likesom Guardiola alltid hadde ballen i Barça, har de lyseblå nå alltid ballen i Premier League. Deres gjennomsnittlige ballbesittelse er 64,7 prosent. Det er høyest i ligaen.
Og likesom Guardiola var svak i duellene, holder også City seg unna.
Faktisk skapte Guardiola kontroverser forrige sesong, da han sa at han ikke trener på taklinger på trening. Enkelte britiske kommentatorer tolket dette som arroganse, at Guardiola hevet seg over en essensiell del av den engelske stilen.
Men Guardiola gjentok bare noe han hadde fulgt som spiller. Om han ikke likte taklinger som kaptein i Barça, hvorfor skulle han like det nå?
Tallene plasserer City på motsatt side av Chelsea. De har gått inn i 74 taklinger, som er minst i ligaen. De har laget 52 frispark, kun mer enn to andre lag.
Som lag, så trener
Om Chelsea og City gjenspeiler sine trenere, kan man også si at trenerne hadde passet inn i lagene. Både Conte og Guardiola har bygget taktiske systemer som de hadde elsket å spille i.
Det er ikke vanskelig å forestille seg Guardiola i ankerrollen bak David Silva og Kevin De Bruyne. Han hadde ligget bak forsvaret og spilt lure stikkere til spissene. Duellstyrke hadde ikke vært så viktig, fordi City uansett vinner ballen ved hjelp av kollektivt press.
Conte er et enda bedre eksempel, fordi han har sagt at laget hans er et direkte produkt av de kvalitetene han manglet på banen.
Han visste alltid at han var en begrenset spiller. Av og til når han fikk ballen, visste han ikke hva han skulle gjøre med den. Så da han ble trener, var hans første idé å skape faste bevegelsesmønstre, slik at enhver spiller visste i forkant hvor ballen skulle spilles.
Chelsea passer derfor typer som Kanté og Bakayoko, fordi Conte har satt seg selv i deres posisjon.
Dagens oppgjør blir da litt som å se spillerduellen Guardiola mot Conte». City vil ha ballen, Chelsea vil prøve å stjele den.
Vi vil se sofistikerte playmakere mot beinharde midtbanekrigere. Uansett resultat kan både Conte og Guardiola si at de har fulgt rådet Ferguson fikk.
De har bygget lag som ligner på dem selv.
