«Dette er til alle dere som bommet i år. Og særlig Michael Karlsen»

Dette er Michael Karlsen, som kunne sendt Hødd nærmere eliteserien, men chippet ballen midt på keeper:

Denne teksten er ikke bare til ham.

Den er til alle dere som har svettet, løpt, taklet, driblet, skutt, jublet og grått siden januar. Til alle dere som drømte om å ta nye steg, bli toppscorer, komme på laget, komme på landslaget, rykke opp, berge plassen og vinne titler.

Til alle som møtte opp i den kaldeste tida, med for trange sko og blodige, frosne tær, som løp tester til syra presset ut gjennom tenna, alt for å sørge for at det vi drømte om skulle bli virkelighet en gang ut i november.

Drømmen om Zidane

For fotballspillere er som vanlige folk. Vi lever livene våre og håper at vi skal komme ut på plussiden. Hver eneste dag gjør vi det vi kan for å bli husket for noe bra.

Vi løper rundt med ballen, eventuelt etter ballen, og sparker den i håp om å oppnå noe stort.

Vi drømmer om tåa til Solskjær, hælen til Zlatan og volleyen til Zidane.

Et magisk treff. Et øyeblikk som etser seg inn i den kollektive hukommelsen.

Og vi håper i det lengste at vi aldri skal sette ballen i eget mål eller brenne den ene, store sjansen til å avgjøre.

Men hver eneste helg, hver eneste uke og hver eneste sesong dukker det opp nye helter og nye syndere på fotballbaner rundt om i verden.

Alle de som mislyktes i år

Og blant alle de tusener av spark på ballen i løpet av en sesong, er det kun noen få vi husker.

Enkelte fordi de er fantastiske. Men denne teksten er ikke til dem.

Den er til alle de som ikke traff helt i år.

Den er til landslagsgutta som ikke lyktes mot Ungarn.

Den er til de som rykket ned i siste sekund.

Til deg som satt på benken i hele år.

Og aller mest til deg, Michael Karlsen.

Min navnebror og bror i ånden.

En fantasisk fyr og et forferdelig straffespark

Spilleren som ble seriemester ved å spille 25 minutter for Rosenborg i 2009. Og som ble cupmester med Hødd uten å spille semifinale og finale.

Den langstrakte spissen med den eminente nærteknikken som i høst jaktet opprykk til Eliteserien med Hødd.

Mikke og jeg satt ved siden av hverandre i garderoben i Ranheim for noen år siden. Han med drakt nummer 22 og jeg med drakt nummer 21. Han nesten to meter høy, mens jeg knapt nok nådde ham til hoften.

Både fysisk og menneskelig.

For Mikke er kanskje den fineste fyren jeg har møtt i mitt fotballiv. Han smiler alltid, spør hvordan det går og blir kompis med alle.

Faktisk er han så trivelig at Mjøndalens Morten Sundli et år trodde Mikke var forelsket i ham.

Forsvarte treneren

Derfor var det ikke overraskende at det var han som gikk ut i sosiale medier og tok et oppgjør med Hødd-supporterne som hetset trener Sindre Eid i årets sesong. Eid ga beskjed om at han ikke ønsket å fortsette som trener, og da sa Mikke klart ifra til de som ropte ukvemsord mot treneren.

Det krever ganske mye å gå ut offentlig med slikt, men Mikke tok ansvar.

Akkurat slik han skulle ta ansvar da Hødds kvalikkamp mot Jerv gikk til straffespark. Da alt skulle avgjøres gikk langemann fram for å ta straffen som kunne sende Hødd videre i kvaliken.

Tenk det: Å sende laget sitt videre i retning eliteserien etter å ha tatt et oppgjør med tribunehets. Hvilken helt han hadde blitt. Den perfekte feelgood-historien.

Det er slikt man drømmer om når man er på god vei ned i kjelleren i januar.

Men denne gangen snudde alt med ett spark på ballen. Et skikkelig ræva og elendig spark.

Og drømmen ble til et mareritt.

Mikke satte ballen så svakt midt i mål at keeperen bare sto i ro og fanget ballen i klypa, og like etter var sesongen til Hødd ferdig.

Spilleren som forsvarte sin egen trener fra supporternes spark ble plutselig selv et offer for et ras av verbale sleivspark på sosiale medier og i kommentarfelt.

Han gikk fra hyllest til hets på grunn av en eneste ballberøring.

De viktige taperne

Så i disse dager når ballen triller for siste gang på norske baner for i år kan det midt oppe i all skadefryd, harselering og misnøye være greit å tenke på at disse lagene, trenerne og spillerne som ikke lykkes, faktisk gjør alt de kan for å få det til. De starter som alle andre med en drøm i januar, og selv om alt går til helvete til slutt, så prøver de så godt de kan.

Snart er det jammen januar på ny.

Blanke ark og nye drømmer.

Med tid vil også straffesparket til Mikke svinne hen, men det kommer alltid nye og om et år står vi her igjen.

Neste år kan alt snu. Nye muligheter, nye drømmer og nye helter.

Og kanskje er det nettopp de som ikke lyktes i år, som triumferer høsten 2016. Det ligger mye kraft og energi i revansjlyst.

Så denne teksten er til alle de som bommet. De som rykket ned, de som sleit benken og til Mikke Karlsen.

For fotballen er helt avhengig av taperne også. At de aldri mister troen.

For uten dem hadde det heller ikke gått an å drømme om triumfene.