– Det skriker fra fingerspissene til tåspissene

• Intervjuet med Martin Johnsrud Sundby ble gjort før det ble klart at han er syk og mister lørdagens fellesstart.

– Den siste gangen du går opp bakken, skriker kroppen fra fingerspissene til tåspissene. Du vet at det er medaljer det står om, men melkesyreverdiene gjør at du bare har lyst til å legge deg ned.

Martin Johnsrud Sundby slipper øyekontakten og fører blikket ned i gulvet. Langrennsstjernen tar en liten pustepause før han fortsetter å beskrive veggen som vil slite ut en hel langrennselite under VM.

– Det ... Det er en mental kamp for å komme seg opp bakken siste gang. Det er bare det sterkeste hodet som kommer først.

I langrennssirkuset snakkes det mest om to bakker: Monsterbakken og Mördarbacken. Den første bakken avgjør Tour de Ski, mens den siste kommer trolig til å avgjøre flere distanser i Falun-VM.

Denne artikkelen handler om sistnevnte. Og ditt reisefølge opp Mördarbacken er ingen ringere enn Martin Johnsrud Sundby (30).

65 høydemeter

Det er 16. mars 2014 og prøve-VM i Falun. Sundby fører stavene bestemt ned i snøen og skyver skiene til siden i én og samme bevegelse.

Han føler seg sterk, men hele løpet kan likevel raseres på få sekunder: Aleksandr Legkov og Alex Harvey, som puster og peser rett foran skituppene hans, kan prøve seg den neste kilometeren og stjele seieren.

Det er nemlig nå den 15-kilometer lange jaktstarten skal avgjøres. I Mördarbacken – 65 høydemeter fordelt på 600 meter og en snittstigning på litt over 10 prosent.

De tre dobbeltdanser forbi de mange hundre publikummerne som har stilt seg opp langs bakken. Akkurat denne teknikken vil de aller fleste utøverne bruke i starten av klatringen.

– De beste mannlige utøverne ligger på mellom 12 og 15 kilometer i timen opp bakken, sier Øyvind Sandbakk, langrennsforsker ved NTNU og fagansvarlig ved Olympiatoppen Midt-Norge.

Dette er Sandbakks fagfelt. Han kan teknikk. Og han kan Mördarbacken.

Begynner å merke hardkjøret

Sundby, Legkov og Harvey har fått et solid forsprang til resten av feltet, så det er knyttet størst spenning til hvem som takler motbakken best. Pulsen ligger på rundt 85–90 prosent av maksimalt på vei inn i bakken, men øker om kapp med høydemeterne.

– Martin forventer nå at russeren Legkov skal stikke, utbryter Torgeir Bjørn, NRKs langrennsekspert, i kommentatorboksen.

Men ingenting skjer. De går fortsatt sammen på rekke og rad.

Hvert stav- og fraspark kalles på fagspråket en syklus. I Mördarbacken kommer utøverne opp i 60 og 70 sykluser per minutt, viser Sandbakks forskning. Hver syklus er samkjørt med pusten. Og for hver syklus dekker utøverne fire meter av bakken.

De tre langrennsstjernene bytter elegant og effektivt mellom dobbel- og enkeltdans mens bakken foran dem bare blir brattere og brattere.

Kraften i hvert stavtak er opp mot 250 N (Newton), mens de hardeste skyvene med skien ligger opp mot 1200 N når de rykker i denne type bakker. Dette er krefter som tilsvarer hele 25 kilo trykk i hver stav og 120 kilo i et enkelt fraspark.

Det ser enkelt ut, men langrennsstjernene begynner nå å merke hardkjøret og smerten.

Holder beina til Sundby? Og takler han presset?

– Det bare klikker

Sundbys landslagskollega Chris Jespersen (31) er en av mange som har møtt veggen. Bokstavelig talt.

– Det som skjer i hodet underveis avhenger helt om du ligger bra an eller ikke. Går du dårlig, har du bare lyst til å legge deg ned å drite i det. Går det fort, klikker det bare, sier Jespersen.

– Hva skjer egentlig med kroppen?

– Først så tenker man at «nå skal jeg angripe bakken». Også kommer man litt opp i bakken og da tenker man «dette gjør vondt». På toppen tenker man bare at «dette er helt jævlig».

Mördarbacken er for mange synonymt med Falun. Publikum har i alle år strømmet til bakken for å følge løpernes intense kamp, og for å få med seg de avgjørende øyeblikkene.

Navnet – som på godt norsk kan oversettes til «Drapsbakken» – oppsto etter Falun-VM i 1993, men er blitt kritisert fra flere hold i årene etter. Mye på grunn av den svenske massemorderen Mattias Flink fra Falun.

Han drepte fem kvinner og to menn i 1994, og mange mente dermed at Mördarbacken-navnet ikke passet seg.

Det ble likevel værende. Men løypeprofilen til den mye omtalte bakken har blitt forandret de siste årene.

Dette har ført til at frykten for bakken har minsket, mener Sundby.

– Den er blitt litt flatere i innledningen og ikke fullt så bratt i avslutningen, men det er fortsatt en lang og seig motbakke, kanskje mest fordi den blir brattere og brattere, sier Sundby.

Lårene skriker etter pause

– Nå går Legkov! Følg med nå! Han viser det kjente padlerykket og da går det voldsomt fort, roper Jann Post, NRKs langrennskommentator.

Den russiske bjørnen har satt inn et voldsomt rykk i området der man fortsatt tenker «dette gjør vondt» – halvveis opp i Mördarbacken.

Det kreves enormt med fremdrift for å få en 80 kilos kropp til å hoppe oppover bakken på denne måten. Farten utøverne nå holder tilsvarer rundt 450 watt i de tøffeste rykkene. Om lag 40 prosent av denne watten skapes av overkroppen, mens 60 prosent skapes i beina.

Legkov får én meter. To meter. Tre meter. Sundby hadde på forhånd bestemt seg for å kjøre kontra om Legkov skulle stikke, men kan han svare på Legkovs utrolige rykk?

Det som skjer de neste sekundene, kommer Sundby trolig til å huske resten av karrieren.

Klimakset

Nå har pulsen steget opp mot 98 prosent av maks, og hver muskel i kroppen har begynt å stivne, viser forskningen.

Den febrilske kampen mot høydemeterne går mot slutten, men det er faktisk slik at bare 16–18 prosent av energiforbruket til utøverne har ført til fremdrift.

Hele 70 prosent av energiforbruket går nemlig til varmeproduksjon i kroppen og de resterende 10–15 prosent til teknikk og bevegelser som ikke fører fremover. Den informasjonen hadde nok fått Sundby til å legge seg ned i snøen og skrike av frustrasjon.

Men 30-åringen bruker heller den siste saften i armer og bein til å jakte Legkov. Sundby tar elleve kraftfulle stavtak som fører han rett opp i ryggen til russeren.

Sundby kikker seg fort bakover for å se hvor Harvey ligger i løypa. Canadieren er rett bak. Nordmannen girer så om og legger seg ut til høyre.

– Så stikker Martin! Han kjører et kontrarykk her, roper Post i NRKs kommentatorboks.

Alt går etter planen. Akkurat slik som Sundby og broren hadde planlagt på sengekanten tidligere på dagen. Han får utallige meter og sekunder til Legkov og Harvey på det utrolige rykket.

Det sterkeste hodet kom først opp bakken. Noen minutter senere strekker han høyre arm i luften og skriker av full hals på vei over målstreken på Lugnet skistadion.

Hans første sammenlagtseier i verdenscupen er et faktum. Nå er håpet at han kan ta VM-gull i den samme bakken.