– Det er mange som sier «oi, ah, æsj!»

– Det er ikke noe vits å stelle neglene på disse fingrene, de må få minst mulig oppmerksomhet, sier Ingrid Hjelmseth og ler mens hun viser frem hendene sine.

Hun og resten av det norske landslaget er nettopp ferdig med den nest siste fotballøkten før de starter EM mot Nederland søndag.

To tiår som toppkeeper har satt sine spor på kroppen til Hjelmseth, og aller mest fingrene. Den ene lillefingeren har til og med fått en skikkelig sikksakk-form på grunn av et brudd for noen år siden.

Hjelmseth forteller at folk pleier å sperre opp øynene når de ser hendene hennes.

– Det er mange som sier «oi, ah, æsj!», spesielt når de ser lillefingeren min, sier hun og smiler.

– God, fryktløs og «gal»

Til sammen har hun hatt brudd i fingrene seks eller syv ganger, mener hun selv.

– Uredde spisser kaster seg inn med knotter og føtter, og vi keepere er jo dumme nok til å kaste oss rett inn i det. Da kan fingrene både knekke og gå ut av ledd, forteller Hjelmseth.

NRK-ekspert Lise Klaveness mener fingerskadene også forteller mye om hvor uredd og ikke minst god Hjelmseth selv er.

– Hun blir skadet fordi hun går tett oppi. Hun er på en måte steingal, og det er jo gjerne de beste keeperne, sier Klaveness humrende, og utdyper:

– Det er situasjoner jeg har stått og sett henne i og tenkt «det der hadde jeg ikke orket». Hun går rett ut og kaster seg inn i det likevel. Det er galskap, men det er også bra keeperspill. Hun er vel å merke ikke en sånn råtass som klipper ned spillere, hun er bare god, fryktløs og «gal» nok til ikke å tenke på hvor tett de kommer på.

– Verdt det

I EM for fire år siden var Hjelmseth kanskje Norges beste spiller. Etterpå fikk hun Gullballen som Norges beste fotballspiller (uavhengig av kjønn), og en status som en av verdens beste keepere.

Håpet er at hun igjen kan bli like viktig i årets EM.

– Ingrid er en av de viktigste i troppen, med det nivået hun har inne. Jeg tror hun fortsatt kan levere like godt som for fire år siden. Hun sprer også en god trygghet rundt seg med all rutinen, sier Klaveness.

I en alder av 37 kunne Hjelmseth vært moren til enkelte av de andre spillerne på laget. Hun har vært på landslaget siden 2003 og har over hundre landskamper.

Fortsatt er både motivasjonen og fysikken mer enn god nok, selv om enkelte av fingrene til tider er litt vonde. Naturlig nok.

– Men det går greit, og det er verdt det. Det kan hende jeg skal fikse på det når jeg legger hanskene på hylla. Den eneste måten er å stive av leddene, og da blir de litt ubrukelige å stå i mål med, sier Hjelmseth.