– Å konkurrere på Beitostølen uten Ida virker veldig fjernt

– Jeg er oppvokst her på Beitostølen, og det minner meg veldig mye om Ida.

Det har gått litt over to måneder siden Ida Eide falt om og døde under et mosjonsløp. I helgen sesongåpner de norske langrennsløperne på Beitostølen.

For landslagsutøver Mari Eide har tanken på å skulle konkurrere i de samme skisporene søstrene vokste opp sammen blitt for vanskelig.

– Det å konkurrere her uten Ida virker veldig fjernt for meg. Jeg hadde nok klart å gå, men selv om det hadde gått bra hadde jeg ikke blitt lykkeligere av den grunn, sier hun.

Takker Sundby for støtten

Eide var på høydeopphold i Livigno da søsteren falt om og ble innlagt på sykehus. Hun forteller at hun ikke tror hun forstod alvoret, og ikke tenkte tanken på at søsteren kunne dø.

Dagen etter valgte hun, sammen med Martin Johnsrud Sundby og landslagslegen, å dra hjem. I bilen på vei til flyplassen kom dødsbudskapet. Sundby sier han kommer til å huske hjemturen fra høydeoppholdet resten av livet.

– Jeg som var så langt unna min egen situasjon tråkket nok inn i et marerittscenario. Litt sånn at du ikke vet om det er drøm eller virkelighet. Du tenker: «Skjer dette nå?». Så tenkte jeg «Hva gjør vi med Mari? Hvordan skal vi få henne hjem?», sier Sundby til NRK.

Der hjemreisen har brent seg fast i minnet til Sundby har den for Eide blitt et sort hull.

– Jeg husker ikke så veldig mye av det utenom at jeg skriker og blir lei meg. Martin og legen hjalp meg gjennom reisen. Det var veldig godt å ha noen å støtte seg på.

Sundby forteller at før telefonen kom snakket de tre i bilen om at det fantes gode prognoser, og at de bygget et håp om at det hele skulle gå bra.

– Alt derfra og ut handlet om å få henne hjem til Norge og familien på best mulig måte. Jeg prøvde å få henne til å ikke tenke så mye, få henne til å koble ut, for det fikk hun nok tid til senere.

Har funnet treningsgleden med lagvenninnene

Ida Eide var en god venn av flere i langrennsmiljøet, og også Therese Johaugs bestevenninne. Hun mener at samholdet i det norske landslaget har hjulpet dem gjennom sorgen.

– Vi henter mye styrke i hverandre. Vi støtter hverandre i både medgang og motgang. Det er det som kanskje er fordelen til laget vårt, at vi kan være oss selv hele tiden og få gode råd av hverandre.

Dette samholdet har også hjulpet Eide å finne tilbake til treningsgleden.

– Jeg kjenner også at jeg har ikke helt lysten til å gå skirenn ennå, men jeg kjenner at lysten til å trene igjen er på vei tilbake. Jeg håper jeg kan være klar om en måneds tid, sier hun.