– Det første som slo meg var at jeg ikke kunne foreslå for kona at vi skulle flytte fra et hus med sjøutsikt og fuglekvitter innerst i en blindvei, til en bygning ved et av de mest trafikkerte lyskryssene i Kristiansand sentrum, sier Jan Kjosavik.
For syv år siden fikk Jan det for seg at han, kona og de to døtrene skulle selge huset og starte et senter for, og sammen med flyktninger. Han gruet seg til å legge det fram for kona, men hun reagerte annerledes enn han hadde forventet.
– Jeg var veldig rolig. Det var akkurat som om jeg var klar for dette, sier Monica Kjosavik.
Et par måneder senere var de i full gang med oppussing av nedslitte bygninger som skulle bli et hjem for deres egen familie og andre de ennå ikke kjente.
Familien Kjosavik og bofellesskapet som nå er i drift, er tema i tredje episode av dokumentarserien «Bosetterne».
Full timeplan
I 2017 flyttet de første flyktningene inn på senteret som har sju leiligheter til sammen.
Siden da har familien Kjosaviks timeplan vært full. I tillegg til å hjelpe beboerne med alt fra praktiske ting til å lære dem om hvordan ting fungerer i Norge, er de med på å arrangere språkkurs, temakvelder og utflukter.
Én gang i uken, er det også felles middag.
«Bosetterne»
I onsdagens episode forteller familien åpenhjertig om hva valget har kostet familien. Det har vært en stor overgang å skulle være tilgjengelig for andre hele tiden.
– Det er ikke noe som heter arbeidstid lenger, påpeker far i huset.
Døtrene synes det i perioder er tøft å bo så tett på andre mennesker.
Albertine, den ene av dem, innrømmer at hun innimellom savner å bo der de bodde før.
– Fant alt jeg manglet
Jan er medpastor i pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand. Han opplever at arbeidet han står i nå, er et kall.
– For meg er det viktig å ikke bare å snakke om troen, men å leve den ut også. Jesus er forbildet. Han brydde seg om folk andre ikke brydde seg om.
Selv om det har sin pris å bo på denne måten, er ekteparet enige om at det er verdt det.
– Jeg ville ikke byttet med noen. Jeg blir veldig glad i disse menneskene, sier Monica.
At arbeidet de gjør er viktig, bekrefter beboer Raeda Idris fra Syria.
– Alt jeg manglet, fant jeg her i bofellesskapet. Jeg mistet familien min i Syria. Her har jeg fått en ny familie. For første gang i livet føler jeg meg trygg, sier hun på arabisk.