Teateranmeldelse: Vårt felles terror-ansvar

På en avsidesliggende gård i en avsidesliggende bygd et sted ved en fjord bor 22-årige Mads Trodal sammen med sin syke mor. Asylmottaket er nærmeste nabo. Mads er ensom, arbeidsledig og føler ansvar for sin syke mor.

På nettet finner han konspirasjonsteorier som gir livet hans retning. Hans mål er selvberging i en tid der kloden trues av klimakatastrofer og innvandring. At flyktningstrømmer kommer til Norge, har han innfunnet seg med. Men når foreldrene selger gården til eierne av asylmottaket bak Mads’ rygg, forsvinner grunnen under føttene hans. Han tenner på seg selv og mottaket og tar mange med seg i døden.

• Les også: – Skulle ynskje det ikkje var så aktuelt

Ansvar

Man kan kritisere dramatiker og regissør Stig Amdam for ikke å ha et direkte politisk fokus i teaterstykket Fjordmann. Men nettopp dette fraværet baner vei for andre og minst like viktige mekanismer.

Religion er også fraværende, og nettopp det at man ikke kan skylde på religion eller politiske forhold gjør at ansvaret rettes mot noe dypt og grunnleggende i et menneskes liv: Oppvekst, dekking av basale behov, ønsket om å bli sett. Ansvaret plasseres hos enkeltmennesket. Alle forheng er trukket fra, det er hvordan vi møter og behandler hverandre som gjør oss de til de menneskene vi er.

Ingen

Islam-hat og voldsforherligelse finnes ikke i Fjordmann. Teaterstykket veksler mellom ettertidens vitneutsagn fra pårørende og opprullingen av de siste dagene frem mot brannpåsettelsen.

• Les også: Derfor set han opp teaterstykke om terror

Mads, massedrapsmannen, konfronterer foreldrene sine med omsorgssvikt i barndommen. Foreldrenes ansvar er tydelig: Det er mor som snakker stygt om asylsøkerne, det er mor som bortforklarer slagene i barndommen. Far forsøker å strekke ut en hånd mot sønnen, men begår bare nye overtramp. Sønnen er ensom og skriker etter å bli sett, men ingen er der for ham.

Krevende rolle

Fjordmann er et rolig, nesten stillestående teaterstykke preget av dialoger. Sentralt er karakteren Mads’ endring fra trist via rasende til avmektig. Stian Isaksen bærer dette stykket i den krevende rollen som Mads. Han viser en troverdig vei inn i det frykteligste. Visst bærer han i seg aggresjon skapt av konspirasjonsteorien han støtter seg til, men det er ikke dette som er utløsende faktor for mordbrannen.

• Les også: Lagar terrorteater for å skape debatt

Teaterstykket Fjordmann plasserer ansvar hos enkeltmennesket. Stykket baserer seg på historier fra virkeligheten og bakgrunnen til unge, hvite menn som har endt opp med å begå terrorhandlinger. I motsetning til Manifest 2083, en forestilling basert på manifestet til terroristen fra 2011, er ikke dette et personfokusert stykke. Det peker tilbake på salen og den enkelte. Ansvarsfraskrivelse har aldri vært mindre sjarmerende.