Basketak mellom skodespelarane Gard Frostad Knudstad og Idun Losnegård i teaterstykket "Meir" av Maria Tryti Vennerød. (Foto: Randi Indrebø, NRK)
Teatermelding:
"Siste dagar sett" av Ole Johan Grønskag
Sett opp av Sogn og Fjordane Teater. Regi: Marcelino Martin Valiente. Turnerer i fylket i mars.
10 minutt inn i monologen 'Siste dagar sett' vart eg litt fortvila. Etter å ha konsentrert meg 100 prosent, lytta på det kvinna på scena sa og prøvd å forstå kroppsspråket hennar, så var eg like vis. Eg skjønte rett og slett svært lite. Teksten ho las var usamanhengande og ga lite meining, og ho oppførte seg skikkeleg rart. Så eg ga opp, lente meg tilbake, og då opna det seg for meg. Eg såg ei rar og usikker kvinne, høyrde redde ord, og fekk nesten ein klump i magen sjølv av medkjensle. Utover i stykket fekk eg høyre orda lage ein samanheng, eg skjønte betre kvifor kvinna oppførte seg så rart, og eg fekk nokre veldig vakre og rare opplevingar.
Men det var ikkje lett å sitje der i salen og sjå dette. Som publikummar prøver eg automatisk å forstå kva det er eg ser, å finne logiske forklaringar. Eg mistrivst når eg står overfor noko eg ikkje skjønar. Difor blei 'siste dagar sett' ei veritabel utfordring for meg. Eg måtte overgi meg og sjå i augene at dette er ei forteljarform eg ikkje kjenner frå før.
Det fyrste skodespelarinna Anna Dworak gjer er å pirre publikum. Ho lurer bak teppet og vil ikkje komme ut, ho er stillferdig og rar, og eg lurer på om ho er litt nevrotisk? Det fyrste ho seier er 'eg er ikkje klar'. Og eg lurer sjølvsagt på kva det er ho ikkje er klar for. Å framføre monologen? Kjærleiken? Livet?
Scena er tom, bortsett frå eit klesplagg og ein diktafon. Kvinna øver på den rare, usamanhangande teksten sin saman med si eiga stemme på diktafonen, men klarar ikkje å halde følge. Det er eit diktafon-diktatur. Ho får nok og flyktar.
Så skjer det enno noko uventa for meg, ho blir nemleg var publikum. Ho ser på oss og snakkar om oss, og me blir merksame på oss sjølve. Lenger ute i stykket tek ho til og med på ein mann på fyrste rad. Ein speigel blir brukt som partner i ein slags ord-ballett, ho speglar både seg sjølv og oss som sit i salen, å sjå i speigelen blir nesten som å sjå inn i eit anna rom. Eg oppfattar at teksten ho øver på handlar om kjærleik og lengsel, og eg prøver framleis å skjønne kva ho vil seie.
Det er nakent og rått det me ser på scena. Nervene og lengselen ligg på utsida av Anna Dworak, og ho får meg til å anstrenge meg for å forstå henne. Det er ein tung og vanskeleg time for publikum, men me får betalt for vårt eige strev. Teksten kjem tilslutt så eg forstår den, og den er fin og var. Og slutten på stykket er fantastisk rar og fin, så spesiell at eg ikkje eingong vil prøve å forklare eller gjenfortelje den.
Det eg likte best ved heile monologen var faktisk dei delene der Anna Dworak ikkje sa noko som helst. På eit tidspunkt framfører ho ein rein ballett med kvite, luftige plastposar. Eg blei faktisk litt letta, for eg sakna å høyre noko vakkert med ord, no fekk eg i staden sjå noko vakkert og rart med noko så prosaisk som plastposar.
Eg trur ikkje eg var aleine om å tykkje at stykket 'siste dagar sett' var vanskeleg tilgjengeleg. Mange vil nok lure på kva det er dei har vore vitne til på scena. Men at livet kan vere frykteleg vanskeleg fekk me ei påminning om, og det var kanskje det som var meininga. Likevel, det er ein styrke ved stykket at det er så vanskeleg, for eg blei så spent på kva kvinna eigentleg prøvde å seie til meg at eg hang med til det siste, vakre minuttet.
Teatermelding:
"Meir" av Maria Tryti Vennerød
Sett opp av Sogn og Fjordane Teater. Regi: Marcelino Martin Valiente. Turnerer i fylket i mars.
Maria Tryti Vennerød debuterte med "Meir" i 2002. (Foto: Ar. Nybø, NRK)
Om 'siste dagar sett' var tung og hjerteskjærande, fekk eg løyst opp lattermusklane etter pausen. Framsyninga av stykket 'Meir' var til tider utruleg komisk og latterleg. Eg visste litt om kva som venta meg, og vart difor ikkje så overraska som mange andre i salen blei. Eg har nesten ikkje lyst til å avsløre handlinga fordi det kan øydeleggje litt for dei som har tenkt å sjå framsyninga. Då dei 6 skodespelarane kjem inn på scena helser dei på kvarandre, dei ser på teksten til 'Meir', av Maria Tryti Vennerød, og dei fordeler rollene. Dei startar å lese og øve på teksten samstundes som dei alt ER i stykket 'Meir' av Maria Tryti Vennerød. Ikkje rart publikum rundt meg ler forundra. Eg blir riven med sjølv, for det ER komisk, det som skjer på scena. Men eg er ikkje sikker på om det var akkurat det som var tanken bak stykket.
Temaet er nemleg svært alvorleg. Eit leikande, svært fysisk forhold mellom to venninner endar med at den eine døyr, og både politiet og media jagar etter ei tilståing frå jenta som sit att. Politimennene er brutale, journalistane er kyniske, og den mistenkte jenta må forklare kva forhold ho eigentleg hadde til venninna. Blei ho drept, og i så fall kvifor? Latteren frå publikum stilnar utover i stykket etterkvart som handliga blei meir valdeleg og alvorleg, og til slutt lengta eg attende til farsen eg blei servert i starten.
Frå Sogn og Fjordane Teater si oppsetjing av "Meir" av Maria Tryti Vennerød. (Foto: Randi Indrebø, NRK)
Gjennom heile stykket vekslar aktørane mellom å øve på teksten, og på å vere skodespelarar som er samla til øvinga. I starten er skiljet ganske klart, men utover i stykket blir det mykje meir glidande, og det blir vanskeleg å vite kva som er kva. Plutseleg tvilar eg på alt. Ein av skodespelarane har prislappen hengande på utsida av singletten, - veit han om det? Skal det vere slik?
Og det er morsomt: Ein stressa skodespelar grin når han får kritikk, ein annan er pysete og klagar på den vonde ryggen sin. Ei får nok av all kranglinga og går rett og slett og set seg blant publikum. Og journalistane blir reint kåte av å fabulere om mordet. Men det som kanskje skal vere tankjevekkjande, ei lystig deklamering av Jens Bjørneboe sitt dikt; 'Om ungdomens råskap', bit seg ikkje fast i meg. Det blir så morsomt og oppjaga at det alvorlege forsvinn i all komikken.
Når det er sagt, så må eg seie at eg koste meg der eg sat, og spesielt drømmescena var kosteleg. Alle dei seks skodespelarane fortener ros, kanskje særleg energiske Gard Frostad Knudstad som er like mykje ute av kleda sine som inni dei, og dei to journalistane Therese Hugøy og Marcus Tønseth. Dei gnistrar saman.
Kulissar og musikk passar antakeleg bra til stykket, for eg legg knapt merke til nokon av delene. Det skjer så mykje på scena at eg har vanskeleg for å få med meg alt.
(Foto: R. Indrebø, NRK)
Men eg sit att med ei kjensle av at noko som skal nå fram til meg ikkje gjer det. Eg utelukkar ikkje at andre i salen fekk meir ut av det enn meg, men eg trur innpakkingspapiret var så fint at eg ikkje brydde meg om det som var pakka inn. Komikken blei viktigare for meg enn å sjå korleis stykket enda, og det blei til slutt ikkje så viktig for meg å vite kva som eigentleg skjedde mellom dei to jentene. Og når starten av eit stykke fengar meir enn slutten, då er det noko som er feil.