Det er 5. desember 2006 og stedet er den kjente konsertkirken i London, St. John's Smith Square. Året er 250-års jubiléet for Mozarts fødeår og datoen er hans dødsdag. På konsertprogrammet står Rimskij-Korsakovs/Pusjkins opera Mozart og Salieri, og Mozarts Requiem. Kirken er stappfull og intensiteten i lytteopplevelsen øker for hver tone i framførelsen av Requiem etter pausen. Så er det klart for den uendelige crescendoen i Lacrymosa. Langsomt stiger sopranene i kromatiske trinn opp mot sin tostrøkne a, og rett før de når den, høres vekseldominantens senkede kvint i bassen som en skrikende motbevegelse. Oppløsningen til dominanten i slutten av takt 8 føles som de fortaptes skrik mot himmelen og tomrommet som oppstår i fjerdedelspausen på siste slaget er vanskelig å beskrive. Så, når alle venter på den forløsende fortsettelsen, slukkes lyset, og det er stummende mørkt i kirkerommet. En øredøvende stillhet oppstår før publikum skjønner at konserten er slutt og tusler ut i vintermørket.
Kanskje noen funderte på hvorfor de ble snytt for resten. Hvorfor stoppe akkurat der? Men de som kjente historien nikket nok anerkjennende. Kildene vil ha det til at disse åtte taktene fra Lacrymosa var de siste Mozart skrev før han døde. Resten er sannsynligvis skrevet av eleven Süßmayr. Jobben han gjorde er det delte meninger om.
En av de fremste kritikerne er Richard Maunder, som har forsket på Mozarts musikk og konkludert med at Süßmayr gjorde altfor mange feil. Dette gjør han rede for i boken Mozart's Requiem. On Preparing a New Edition (1988), som han skrev i forbindelse med at han selv laget en versjon av requiet basert på materialet etter Mozart. Hans Lacrymosa får en helt annen fortsettelse etter de åtte første taktene enn det vi er vant til. Lytt, sammenlign og vurder selv:
Original Lacrymosa fra Requiem
Maunders versjon av Lacrymosa fra Requiem ( Catherine Robbin – Mass No. 19 in D minor K626, 'Requiem' (completed by Duncan Druce), Sequenz: Lacrimosa)
I all musikk av Mozart er det fristende å trekke fram noen spesielt stemningsladede åpningspartier f. eks. 2. sats fra klaverkonsert nr. 23, 2. sats fra klarinettkonserten, 3. sats fra Serenade for blåsere K 361 og ikke minst starten på Introitus i Requiem.
Denne åpningen er brukt mer eller mindre relevant i utallige sammenhenger i alt fra film til reklame. Musikken setter an temaet for dødsmessen med en enorm kraft, som har grepet mennesker gjennom flere hundre år. Men om en studerer notene, er det vanskelig å se dramaet de fleste opplever.
Noter Requiem
Leter en etter drama her, vil en ikke finne det i strykerne, som nærmest kunne vært et komp til en revyvise:
I blåserne bruker imidlertid Mozart en helt annen satsteknikk, som han henter fra barokkens polyfoni. Dette vesle avsnittet er gjennomimitert og minner om starten på en fuge.
Det er når disse to delene blir satt sammen at magien oppstår - kombinasjonen av det enkle akkordiske kompet og den kompliserte polyfonien. Kontrastene utfyller hverandre og skaper en spenning som gjør oss klar for de mektige korinnsatsene fra takt 8.
At Mozart her tar i bruk trekk fra barokkmusikk var ikke så uvanlig i wienerklassisk kirkemusikk. En slik teknikk bekrefter på en måte kirkebyggets tidløshet, og er med på å skape den distansen som trengs for å gi en musikalsk skildring av noe så overveldende som død og evighet. Tydeligst kommer dette fram i Kyriesatsen, der Mozart skriver en dobbeltfuge.
Lytt til Introitus og Kyrie fra Mozarts Requiem.
