Mozarts operaer

Mozart skrev opera gjennom hele sin korte karriere. Han var 11 år da han skrev den første og avsluttet med sine to siste det året han døde (1791). Gjennom sine reiser fikk han hørt de aktuelle operaformene i samtiden, og han benyttet seg av de fleste av dem.

Vi kan grovt dele inn hans operaer i tre kategorier: opera seria, opera buffa og syngespill. Selv om det også er mange perler i hans tidlige produksjon, er det vanlig å hevde at operaen Idomeneo (opera seria) fra 1781 er et slags vendepunkt med hensyn til kvalitet. Etter dette skriver han de operaene som er mest framført i vår tid:

Både Die Entführung og Figaro skapte en del oppsikt med sitt noe kontroversielle innhold. Begge var skrevet på bestilling fra keiseren, og den allmenne oppfatning av slike bestillinger var at operaen med sitt innhold skulle bidra til å styrke keiserens status og posisjon. Handlingen i Die Entführung foregår i et tyrkisk harem, og i Figaro blir en greve rundlurt av sine kammertjenere, stikk i strid med herskernes og adelens tro på sin egen fortreffelighet. Figaros bryllup bygger på Beaumarchais skuespill, som var bannlyst av herskere i flere land. Det var betente tider og bare noen år før adelige hoder begynte å rulle i Frankrike. Det er faktisk ganske rart at Mozart fikk framført Figaro på keiserlig bestilling i slike tider.

Det kan skyldes at Mozart ble trodd på når han påberopte seg å være politisk blåøyd. Hans interesse lå i personene i stykket, og hvordan musikken kunne være med å fargelegge og utdype deres følelser og psykologiske sinnstemning. Dessuten fikk han uvurderlig drahjelp av sin librettist, Lorenzo da Ponte, som med sin omarbeiding av teksten i komedien fikk prosjektet godkjent av keiseren.

Egentlig kan en merke Mozarts agenda allerede i ouverturen. Dette er ikke musikk som skal egge et undertrykt folk til revolusjon, men en sprudlende invitasjon til å oppleve en morsom historie, full av forviklinger i beste farsetradisjon. Musikken er intenst energisk og har et voldsomt driv, ikke minst i starten med de unisone åttendedelsløpene.

Mozart kjente operaformen ut og inn og har med alle opera buffaens kjennetegn i Figaro. Men musikken vi støter på her er mer enn et håndverk, den formidler karakterene på en genial måte. I starten av operaen har Figaro og Bartolo hver sin hevnarie, en standardform som finnes i de fleste buffaer. Bartolos arie er av tradisjonell karakter og skiller seg ikke fra tilsvarende arier i andre operaer, nettopp fordi Bartolo selv er en ganske enkel person.

Figaros arie er helt annerledes. Mozart overrasker her med å ta i bruk danseformen menuett som man vanligvis ikke forbinder med sinne og hevn. Men i teksten sier Figaro at hvis greven vil danse, så skal han værsågod gjøre det til Figaros musikk. Derav danseformen. Og selv i denne musikkformen makter Mozart å gi Figaro en mye større troverdig besluttsomhet enn den han gir Bartolo i den tradisjonelle arien.

Interessant er også behandlingen av pasjen Cherubino, en overkåt læregutt i puberteten. Han er forelsket i alt som går i skjørt og har store problemer med å kontrollere hormonene. I arien Non sò più ivaretas buffaens hang til å formidle et underliggende erotisk budskap. Sunget på rett måte oser denne arien av sex. Problemet er at dette er en sopranrolle som oftest blir sunget av en kvinnelig sanger i moderne oppsetninger, og da er det ikke alltid den gutteaktige lidenskapen blir formidlet godt nok.

Men Mozarts største bedrift i Figaro er finalen i 2. akt. Her får han virkeliggjort en drøm om å la musikken delta i handlingen på en helt ny måte. Finalen bryter med den tradisjonelle nummerinndelingen (resitativ - arie) og tar publikum gjennom en 20 minutter lang sekvens med sammenhengende musikk mettet med stadig nye forviklinger i handlingen. Den starter med greven og grevinnen og ender opp med en scene full av folk med forskjellige planer og sinnstemninger. I teateret ville noe slikt vært nytteløst, men Mozart klarer på magisk vis å lime alt sammen med sin musikk og gi det mening. Dette gjør han ved å gi musikken en meget klar oppbygging og en rik orkestrering som gir de nødvendige nyansene som kreves for å følge utviklingen i dramaet.

Video NRK Finale fra akt II fra Figaro

Don Giovanni er en mørkere versjon av en opera buffa. Også her er lidenskapen tema: Giovannis umettelige behov for å erobre kvinner. Men et viktigere tema er kanskje Giovannis kompromissløse karakter. Dette kommer godt fram i operaens finalescene hvor Giovanni går til grunne etter å ha nektet å gi etter for Kommandantens befalinger om å vende om. Også her viser Mozart sitt mesterskap i den musikalske skildringen av de tre personene på scenen, den livredde tjeneren Leporello, den staute Giovanni og den fryktinngydende og manende Kommandanten.

Die Zauberflöte danner en slags overgang mellom wienerklassisismens syngespill og romantikkens tyske store opera. Operaen er bygget opp som et syngespill med talt dialog og et tilsynelatende nesten meningsløst innhold basert på eventyr og fabler. Men mange har funnet mye symbolikk i denne operaen, spesielt med tanke på at Mozart og librettisten Schikaneder var frimurere. Uansett har Mozart her lykkes med å skape fantastisk underholdning hvor han tar i bruk former fra alle tidens operaformer og hvor de musikalske høydepunktene følger etter hverandre som perler på en snor.

Historien har i seg to selvmordskandidater, Pamina og Papageno som synger hver sin arie. Igjen kan vi se hvordan Mozart gjennom sin musikk gir karakterene forskjellig tyngde. Paminas arie har opera seria-preg og går i g-moll, som Mozart oppfattet som en av de svarteste toneartene. Denne musikken gjør at vi tror på Paminas fortvilelse og at det er en reell fare for at hun gjør alvor av det hun synger om.

Papagenos arie derimot starter i G-dur, som representer det glade i Mozarts musikk. Den har nærmest en folkeviseaktig karakter. Kontrasten er stor, og selv om også denne arien har innslag av g-moll, blir disse partiene i denne sammenhengen bare komiske. Ikke et menneske tror på Papageno når han synger at han skal henge seg.