NRK Meny
Normal

Romantiske stiltrekk

Komponistene i romantikken var opptatt av stemninger, og brukte mye variasjon i klang for å få fram dette.

Lys og instrument
Foto: Kasper Nymann / https://www.colourbox.com

Orkesteret

Haydn partitur

Haydn partitur

Ett av de viktigste romantiske stiltrekkene er det stadig voksende orkesteret. Komponistene i romantikken var opptatt av stemninger, og for å få fram disse var variasjoner i klang viktig. På 1800-tallet ble blåseinstrumentene kraftig forbedret og dermed mer interessante å bruke i orkestersammenheng. Blåsergruppene vokste jevnt og trutt både m.h.t. antall stemmer i hver instrumentgruppe og ved å ta i bruk nye instrumenter som piccolofløyte, engelsk horn, bassklarinett,, kontrafagott og ulike typer dype messinginstrumenter. Mange av disse nye instrumentene er med på å utvide orkesterets register både i høyde og dybde. En naturlig konsekvens av at antall blåsere i orkesteret økte var at også antall strykere måtte øke for ikke å bli overdøvet. Tendensen gikk altså mot stadig større orkestre, fra Haydns standardorkester på rundt 25 til ofte opp imot 100 i høyromantikken (sammenlign Haydn og Berlioz sitt orkester i illustrasjonen).

Klaveret

Pianoet og flygelet var under konstant utvikling på 1800-tallet. Blant mange viktige forbedringer var filthamre, sostenutopedal, jernramme og tre strenger i stedet for to på hver tone over bassregisteret. Det er lett å forstå at alt dette påvirket både klangmuligheter og spilleteknikk, og komponister som f. eks. Liszt var involvert i utformingene av nyvinninger som gjorde det mulig med rask repetisjon av én tone (dobbelt hammerutløsning). Romantikken fostret mange virtuoser, og presset var stort på flygelprodusentene om å utvikle et instrument som kunne matche de tekniske ferdighetene til utøverne og samtidig imøtekomme komponistenes ønske om variasjonsmuligheter i klang og dynamikk.

Harmonikken

Det må kunne sies at harmonikken nesten blir et hovedinteresseområde i romantikken. Akkordene ble bygget opp av stadig flere toner, og alterering (kromatisk endring) av akkordtoner bidro til at komponisten raskt kunne komme til fjerne tonearter og samtidig oppnå kromatisk stemmeføring.

Vekseldominanter

ekseldominanter

Et viktig middel til å øke den harmoniske friheten var å ta i bruk den altererte vekseldominanten. Som det framgår av illustrasjonenen var det tre typer som var i bruk; fransk-, italiensk- og tysk vekseldominant. Studer hva som er forskjellen på dem.

Altereringen av akkorden gir mulighet til rask modulasjon til fjern toneart. En fransk vekseldominant i C-dur (D7-5) kan med enharmoniske toner omtolkes til å bli fransk vekseldominant i Gess-dur (Ab7-5), som det vi framgå av neste illustrasjon:

En kan altså bruke akkorden som en omtolkningsakkord og dermed sjonglere mellom f. eks. C-dur og Gb-dur som tonalt sett ligger maksimalt fjernt fra hverandre (tritonusforhold).

Vekseldominant

Vekseldominant

Et annet fokus hos de romantiske komponistene var å utforske mediantforbindelser, det vil si overganger mellom akkorder eller tonearter i tersforhold.

Mediantforbindelse

Mediantforbindelse

Mediantene kan ha større eller mindre grad av slektskap med hverandre alt etter hvor mange fellestoner de har. 1. grad har to fellestoner, 2. grad har en og 3. grad har ingen. 2. grad var mest brukt i romantikken.

Her er et lite studium av harmonikken hos Liszt (Klaversonate i h-moll):

Oppgave:

  • Studer de 8 siste taktene av Griegs Siri Dale Visen, op 66 nr 4. Hvilke akkorder er alterert, og hvordan kan de forstås ut fra funksjonsharmonikken?
Song of Siri Dale

Song of Siri Dale

Melodikken

Wienerklassisismen søkte balanse og likevekt, og dermed var temaene ofte overveiende periodiske. I 5. symfonien til Beethoven kan vi imidlertid finne tendenser til en tematisk tenkning som blir mer vanlig utover i romantikken. I 2. sats av Skjebnesymfonien finner vi et eksempel på hvordan han utvikler et tema fra det periodiske til en mer utvidet melodisk form. Fra skissene hans vet vi at temaet først hadde denne utformingen i starten.

Tidlig utkast

Tidlig utkast

Det endelige resultatet baserer seg på sammme tematiske idé, men ved å utsette den naturlige avrundingen av for- og ettersetning, skaper Beethoven et fantastisk levende tema som bærer i seg mye intensitet:

Melodiens endelige utforming

Melodiens endelige utforming

Her kan du høre forskjellen på de to temavariantene:

Rytme og tempo

Man vil ikke finne hyppige taktartsskifter på linje med hva som ble vanlig i det 20. århundret, men noe av effekten kan en finne ved bruk av aksentueringer og bindebuer som bidrar til å tilsløre den oppgitte taktarten. En nærmere titt på åpningen av Brahms' 3. symfoni gir et godt bilde av dette.

Pauken noter

Pauken noter

Taktarten er 6/4 og paukene deler takten i to med underdeling på tre. Fiolinene deler takten i tre med underdeling på to. I bratsj finner vi overveiende synkopert rytmikk, mens celloene ligger på jevne fjerdedeler. Det rytmiske bildet er altså sammensatt og tilslørende for taktarten.

Tempo kunne svinge mellom ekstremt langsomt til ekstremt raskt, relatert til musikkens stemning, og det var ikke uvanlig med raske temposkift. Rubato ble også et viktig virkemiddel for å utforske musikkens stemning.

Dynamikk

På det dynamiske planet ble ytterpunktene dyrket (som pppp og ffff). Komponistene var begeistret for store kontraster og var veldig nøye med å notere dynamikken detaljert. De etterlot med det naturligvis problemer for utøverne. Hvor går forskjellen mellom ff og fff?

Mye av musikken i romantikken var ekspressiv, og dynamiiken ble et viktig virkemiddel for å få fram følelsessvingningene.

Toneart

Hovedfokuset er fremdeles på dur og moll, men spesielt i den delen av romantisk musikk som henter inspirasjon fra folkemusikken, finner vi bruk av modale tonearter. En vil f. eks. finne stort innslag av lydisk tonalitet i Griegs musikk.