I denne artikkelen ser vi nærmere på populærmusikkens samfunnsengasjement på 80-tallet, et rocktiår blant som annet huskes for de politiske og veldedige aktivitetene. Men var det egentlig så spesielt for 80-åra?
Gammel vin i nye sekker. Eller omvendt.
Musikk har til alle tider blitt sett på som dannende for menneskers følelsesliv og meninger. Derfor dukker også musikken opp med jevne mellomrom når målet er å vekke opunion for og overbevise om noe. I et historisk fugleperspektiv er det interessant å merke seg at de antikke tenkerne satte musikken i samme kunstgruppe som retorikken, og i den klassiske musikkens utvikling møter vi på gråsonen musikk/virkning flere ganger. Ta bare barokkens affektlære, eller romantikkens strid omkring programmusikkens berettigelse. Også perspektivet musikk og veldedighet dukker flittig opp i musikkhistorien, og siden vi var innom barokk så kan vi jo merke oss at Georg Fredrich Handel reiste til Dublin for å uroppføre sitt Messias i forbindelse med en veldedighetsmarkering.
Tilbake i populærmusikken, så er ikke meninger og veldedighet noe som kom med 80-tallet. Satt på spissen var vel rocken i seg selv en samfunnsreform da den kom, ettersom den fødtes som et resultat av tilnærming mellom afroamerikansk dominert kunst og angloamerikansk industri. Videre var 60-tallsrocken spekket av samfunnsengasjement, for eksempel gjennom soulmusikken, protestsangernes inntog og hippiebevegelsens antikrigskampanje. Over i 70-åra kan vi merke oss George Harrisons Concert for Bangladesh i 1971, et arrangement som blir å regne som en pioner i forhold til senere happeninger som for Live Aid.
Freedom - No Compromise
Overskriften er hentet fra tittelen på en av Little Stevens 80-tallsplater, og nettopp E-Street-gitaristen og Sopranos-skuespilleren Stevens er verdt å merke seg som pådriver for den politisk og idealistisk motiverte bølgen i populærmusikken på 80-tallet. Han stod i 1985 i spissen for prosjektet Artist United Against Apartheid, motivert blant annet av tidligere Genesisvokalst Peter Gabriels politiske singel "Biko" fra 1980. Stevens prosjekt samlet en unik bredde av musikere, fra en jazzmusiker som Herbie Hancock, via hip-hop ikon som Africa Bombaataa og Run DMC til Stonesgitaristene Keith Richards og Ron Wood. Det handlet om protest mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika, med spesiell adresse til fonøyelsesmetropolen Sun City, en by som lenge hadde vært et konsertmål for samtidens rockestjerner.
Nevnte Peter Gabriel var for øvrig også en av deltakerne på sommerturneen A Conspiracy of Hope i 1986, en turne som promoterte Amnesty Internationals arbeid i USA. Et U2 på terskelen til gigantgjennombrudd og et Police som på tre av konsertene gjorde minigjenforening, var blant attraksjonene på en turne som tydelig viste at kombinasjonen av postpunktiårets energi og aggresivtt idealistisk arbeid som menneskerettighetskamp var en vellykket kombinasjon.
Artistkor for Afrika
Det var også midtveis i tiåret det virkelig tok av med populærmusikkengasjement knyttet til u-hjelp. Første tunge prosjekt ut var britisk/irske Band Aid, en veldedighetshappening som i 1984 samlet et bredt spekter av artister frontet av låta "Do they know it's christmas" som var skrevet av Midge Ure og Bob Geldof. USA lot ikke vente lenge på seg, og våren 1985 ga artistprosjektet USA for Africa og singelen "We are the world", skrevet av Lionel Richie og Michael Jackson. Supersolister foran store, svaiende kor til inntekt for det sultrammede Afrika ble snart en populærmusikkfarsott globalt. Norge hadde blant annet sin variant i Sammen for livet.
Bob Geldof regnes som selve Live Aid generalen, her med This Is The World Calling
Klimakset kom derimot 13. juli 1985, da gigantkonserten Live Aid gikk av stabelen fra Wembley Stadium i London og Jon F. Kennedy Stadium i Philadelphia (i tillegg til støttekonserter mange flere steder rundt i verden). Målet for pengeinnsamlingen var den pågående sultkatastrofen i Etiopia. Happeningen har blitt stående som en "larger than life" fortelling i populærmusikkhistorien, kringkastet til over 60 land og om lag 2 milliarder seere. Og midt i all ståheien fikk verden også mange minneverdige musikalske øyeblikk. Konserten markerte et av U2's viktigste liveøyeblikk tidlig i karrieren, en ung, fremadstormende Madonna vakte oppsikt, Mick Jagger og Tina Turner leverte en heseblesende lang versjon av "It's only rock'n roll but I like it", Dire Straits og Sting gjorde duett i "Money for nothing" og Phil Collins fløy Concorde mellom kontinentene og deltok på begge arenaene. Bare for å nevne noen ganske få godbiter.
Dire Straits og Sting i låta Money for Nothing var en av mange gobiter fra Wembley under Live Aid. Her er videoen til den samme låta:
Det meste må derimot finne seg i å stille i skyggen av det som skjedde da komikerparet Mel Smith og Griff Rhys Jones introduserte 16. innslag på Wembley. Med første del av Bohemian Rhapsody åpnet Queen en seks låters medley som bokstavlig talt trollbant publikum. Innslaget har senere blant annet blitt kåret til rockehistoriens beste opptreden av såvel artister som kritikere. Ørlite ironisk kanskje, ettersom Queen var et av bandene som ble kritisert for virksomhet i Sør-Afrikanske Sun City så sent som under The Works turneen i 1984. Slikt var det derimot ingen som tenkte på denne spesielle dagen.
Ønsker du å oppleve dette historiske øyeblikket lar det seg enkelt søke opp, for eksempel på youtube .
Veldedighet eller veldighet?
Men det kan kanskje være med og ta oss over til en annen innfallsvinkel til populærmusikkens idealistiske arbeid. Debattene er nemlig mange rundt sammenhengen rock og samfunnsengasjement, noe som er både utfordrende og riktige. Det må være lov å stille seg konstruktivt kritisk spørrende til posisjonen en artist som for eksempel Bono har fått i verdenslobbyen. Ikke fordi Bono eller lignende artister gjør noe galt, men fordi han har havnet i dagens posisjon fordi han er rockestjerne. Er det en legitim grunn til å være der? Og hva med den krevende gråsonen mellom motiv og virkemiddel? Når Bono og U2 sammen med Green Day gir ut Skids' låt The Saints are coming som støtte for hjelpearbeidet etter flommen i New Orleans, hvem tjener egentlig mest på det? De hjelpetrengende eller artistene? Er artistene seg selv så nære at det bare blir påtatt engasjement og legitimering av egen veldighetstrang?
Kanskje snakker vi her enkelt og greit om win win, og dermed en tulledebatt å bruke tid på. Rocken har nært sagt i sin egenart dualisme som får i utgangspunktet ulikheter til å trives sammen. Helt kunst og helt kommers tok vi opp innledningsvis i arbeidet med rocken. Kanskje ser vi her en slektning i helt ego og helt idealist, en blanding som i rockegryta trives utmerket. For om vi går tilbake til eksemplet med U2 og Green Day, er det vel slik at de som reddet livet på hustaket fordi et helikopter sponset av rockepenger trakk deg vekk fra flommen neppe sender klage fordi ressursene kom inn på en politisk ukorrekt måte?
Oppgaver
Her er til artikkelen du nettopp har lest.
