Fransk opera på 1800-tallet

Antall operascener ble redusert til tre:

• Opéra (Nasjonaloperaen), som framførte alvorlige operaer med resitativer
• Opéra-Comique, som framførte verk med talt dialog på fransk
• Théâtre Italien som framførte importerte italienske operaer

I tillegg til dette fantes det vaudevilleteatre og revyscener.

Gaspare Spontini, Napoleons favoritt, skrev verk for Nasjonaloperaen og videreførte Glucks tragédie lyrique inn i det 19. århundret. Hans La Vestale (1807) og den spektakulære operaen Fernand Cortez (1809) blir viktig for utviklingen av den senere franske grand opera.

Men den lysere og lettere opéra-comique-formen (f. eks. verk av Boiëldieu og Isouard) lå kanskje nærmere det franske publikummet, og operaer inspirert av Rossinis opera buffaer i Théâtre Italien vant også stor popularitet. Rossini ble forøvrig leder for dette operahuset i 1823 og førte det inn på økonomisk sikker grunn. Men selv vendte han oppmerksomheten mot Nasjonaloperaen, hvor han fikk framført Guillaume Tell i 1829, som på grunn av sin lengde (opp imot seks timer) og sitt politiske innhold ikke gjorde særlig lykke i første omgang.

Guillaume Tell var kanskje ikke i utgangspunktet en suksess, men den innevarslet en ny genre, som kom til å dominere den franske operascene ut århundret. Grand Opéra ble en opera i stor skala med heroiske og historiske emner. Den hadde store sangerbesetninger og orkestre. Kostymene var overdådige og det var ofte imponerende scenografi og sceniske effekter. I tråd med fransk tradisjon hadde balletten en viktig rolle. Fanebæreren for denne genren var Giacomo Meyerbeer. Hans første verk i Frankrike var operaen Robert le diable (1831), som vakte stor oppsikt med ballettsekvensen i 3. akt hvor nonnespøkelser stiger opp av sine graver. Hans Les Huguenots og Le Prophète ble veldig berømt i sin samtid, men har ikke holdt sin popularitet opp mot vår tid. Det hevdes at den viktigste grand opéra var det Verdi som stod for med sin Don Carlos, framført i Paris i 1867.