Musikeren spiller på tangenter og de første elektroniske pianoene var konstruert med hammere som ved hjelp av tangentene slo på korte metalltunger. Svingningene blir fanget opp av mikrofonlignende "picuper" og signalet videreført til forsterker og høyttaler. På mange måter kan elpianoklangen minne mer om klokkespill enn piano.
De mest kjente elpianoene var Fender Rhodes og Würlitzer, mens en mindre type produsert av Hohner ble ikke like utbredt. Det var derimot Hohners clavinet som først og fremst forbindes med disco og funk, f.eks i Stevie Wonders "Superstition" eller Walter Murfys versjon av Beethovens femte symfoni slik vi kjenner den fra "Saturday Night Fever".
Noteskrivingen blir som for klaver, dvs med to linjer eller med riff/figuerer/melodilinjer i kombinasjon med besifringssymboler.
Elpianoets klang ble gjerne farget av choruseffekt, med wahwah, og ikke sjelden med ulike dingser som kunne få den til å minne mye om sytnhesizer.
Forsøket på å lage instrumenter som lignet mer på klaver i klangen ga på slutten av 70-tallet pianoer med kortere strenger enn vanlige pianoer med lignende pickuper for lydforsterkning.
På 80-tallet fikk vi elektroniske pianoer som lydmessig kunne ligne på akustiske klaver. Disse var ikke elektromagnetiske som elpiano, men synthesizere/samplere der lydavspillingen forgikk med tangenter som på ulike måter var veid slik de vi finner på akustiske klaver.
