Electronic Dance Music

EDM – et paraplybegrep eller en sjanger?

Elektronisk basert dansemusikk har røtter tilbake til diskobølen på 1970-tallet. Diskokulturens fokus på et elektronisk orientert lydbilde og studioinnspilt musikk, møtte imidlertid motstand fra rockeentusiaster mot slutten av 1970-tallet. Rockerne var opptatt av å spille egenskrevet musikk på akustiske instrumenter. Det hele toppet seg i 1979 med hendelsen Disco Demolition Night hvor en container full av diskoplater ble sprengt i lufta på en baseballstadion i Chicago. Diskofeberen var på et historisk lavmål. Men diskoen var ikke død. Den elektronisk orienterte dansemusikken ble en del av undergrunnskulturen; klubber hvor DJ-er underholdt et dansende publikum i byer som Chicago og Detroit.

På slutten av 1980-tallet spredte klubbkulturen seg til England. Electronic Dance Music var i utgangspunktet et samlebegrep for musikksjangre tilknyttet denne klubbkulturen. House, techno, trance, drum and bass, jungle, ambient og triphop. Lista kunne vært enda lengre. Dette mangfoldet av sjangernavn skiller musikken fra hverandre på et, unødvendig vil mange si, detaljnivå. Likevel er det kanskje først og fremst et uttrykk for en tid med musikalsk eksperimentering som følge av musikkteknologi i rask utvikling. I artikkelen Det nye dansegulvet kan du lese mer om den elektroniske dansemusikken på 1990-tallet.

Mange foreldre ble sjokkert da det på slutten av 1980-tallet ble allment kjent at den elektroniske dansemusikken ofte var knyttet sammen med bruk av partydopet ecstasy. På såkalte ravepartys danset ungdommer, gjerne utendørs, akkompagnert av høy musikk og heftige lysshow. Koplingen til narkotika førte til at store ravepartys ble forbudt i flere land utover på 1990-tallet. Selv om ravebølgen dabbet av, fortsatte den den elektroniske dansemusikken å utvikle seg på små og større klubber rundt om i Europa og USA.

Etter 2010 har imidlertid EDM-begrepet sakte endret betydning fra entydig å være en samlebetegnelse på all elektronisk dansemusikk til oftere å bli brukt som en sjangerbetegnelse for musikk som dette:

Journalist Simon Reynolds i avisa ”The Guardian” skriver i artikkelen ”How rave music conquered America” om hvordan musikkbransjen i USA etter 2010 har forsøkt å fjerne den elektroniske dansemusikken fra tilknytningen til narkotika og ravepartys ved å kalle musikken for EDM i stedet for f.eks. techno eller house.

I stedet for å arrangere ravepartys, arrangeres det nå store EDM-festivaler. En av de viktigste har vært Coachellafestivalen i California. Følgende utsagn fra en konsertarrangør i LA illustrerer hvorfor man unngår ord som techno og rave:

"The association of techno with ecstasy, we really had to overcome that stigma," says Gary Richards of the LA-based promotions company Hard Events. "If you approach a venue owner or local authority for permits and you use the word 'rave', your business model is doomed."

At EDM presenteres som en egen sjanger i NRKs familieprogram ”Stjernekamp”, er også et eksempel på at den elektroniske dansemusikken har beveget seg opp fra undergrunnen:

https://tv.nrk.no/serie/stjernekamp/KMTE60004915/sesong-4/episode-9#t=47m14s

Musikalske kjennetegn – et forsøk

Det finnes neppe et entydig svar på om EDM er en sjangerbetegnelse på musikk med bestemte musikalske kjennetegn, eller et paraplybegrep for elektroniske sjangre som techno, dance eller jungle. Musikken som har blitt presentert som EDM etter 2010 har forskjellig uttrykk. Vi finner låter både med vekt på popvokal, låter som har et utelukkende elektronisk lydbilde uten vokal og remiks av tidligere hiter i ny elektronisk drakt. Likevel er det mulig å peke på noen fellestrekk.

Vi har sett at røttene til EDM finnes i diskomusikken. Selv om den elektroniske dansemusikken har flyttet seg fra små diskoteker til store stadionkonserter, er hensikten med musikken fortsatt å få folk til å bevege seg. Rytmen eller beaten er derfor det aller viktigste musikalske elementet i EDM. ”To remove the beat, and than bring it back, is one of the most powerful things a DJ can do”, skriver Mark Butler i boka Unlocking The Groove – Rhythm, Meter, and Musical Design in Electronic Dance Music. Butler peker på følgende felles musikalske kjennetegn:

• En jevn 4/4-takt hvor basstromma betoner alle fire slagene. Dette rytmemønsteret kalles ofte ”four on the floor”.
• I deler av låta fjernes bassen fra lydmiksen, for så å gjeninnsettes.
• Tempoet ligger ofte mellom 120–180 bpm.
• Låtene har gjerne repetitive innslag.
• Låtene er laget for å avspilles på høyt volum.
• Bassen ligger langt framme i lydbildet, ofte i et svært lavt register.
• Låtene består i hovedsak av kombinasjoner av elektronisk produserte lyder, såkalte samples.

Her får du høre tre ganske ulike låter som alle har fått merkelappen EDM klistret til seg. Hvilke av de musikalske kjennetegnene som er nevnt over, hører du?

”Where are Ü now”, Skrillex, Diplo, feat. Justin Bieber:

”Titanium”, David Guetta feat. Sia

”Strobe”, Deadmau5

Produsenten – fra bakmann til popstjerne

Den italienske produsenten Giorgio Moroder (f. 1940) er en pionér for utviklingen av den elektroniske dansemusikken. I produksjonen av diskolåten ”I feel Love” fra 1977 bruker han omtrent bare lyder fra Moog-synthesizeren. Basstromme og vokal er de eneste akustiske elementene:

Det var imidlertid ikke Moroder selv, men den amerikanske sangeren Donna Summer folk flest forbandt med Moroders diskohiter. Takket være Moroders ”Love to love you baby” (1975) og ”I feel Love” (1977), ble Donna Summer 1970-tallets diskodronning. Giorgio Moroder forble i platestudioet, og opptrådte ikke selv på scenen. Det samme kan sies om den tyske produsenten Frank Farian (f. 1941). Under pseudonymet Boney M sto han bak hiter som ”Daddy Cool” og ”Baby Do You Wanna Bump”. Da etterspørselen etter den ikke-eksisterende gruppen Boney M ble enorm, satte han sammen en gruppe og sendte dem på turné. Selv fortsatte Frank Farian å jobbe i studio.

Dagens EDM-produsenter har selv tatt steget opp på scenen og fram i rampelyset.

Mange mener at den franske produsentduoen Daft Punk opptreden på Coachella-festivalen i 2006, for første gang viste hvordan man kan nå ut til et fullsatt stadion uten bruk av tradisjonelle stadionrockvirkemidler, som tunge elgitarer eller en karismatisk vokalist. Daft Punk benytter ingen tradisjonelle instrumenter på scenen. Publikum får servert et heftig lysshow kombinert med live DJ-ing.

Etter 2010 har vi sett svært mange liknende opptredener, fra Daft Punk og Skrillex, men også fra navn som Swedish House Mafia, Avicii, Deadmau5 og vår egen Kygo. Og at både konsertformen og musikken fenger publikum viser tall fra bransjebladet Musictrades: I USA har publikumstilstrømningen til såkalte EDM-festivaler økt med 41% mellom 2002 og 2012. Til sammenlikning har det totale antall publikummere som går på konsert bare økt med 3%. Det betyr at svært mange konsertgjengere velger konsertopplevelser knyttet til EDM.

Selv om produsent-duoen Daft Punk selv er fokuspunktet under konserten, stiller de med hjelmer slik at på publikum ikke ser ansiktene deres. Det samme gjelder for produsent Deadmau5 som går på scenen med en hjelm formet som et enormt musehode.

Forkledningen gjør at Deadmau5 og Daftpunk samtidig kan være både scenefigurer og anonyme bakmenn. Dermed kan vi kanskje si at de fortsetter tradisjonen fra 1970-tallsprodusentene Moroder og Farian.

Produsenter som Avicii, Swedish House Mafia og Kygo har i enda større grad inntatt en tydelig popstjerne- og frontfigurrolle hvor fokuset er på live DJ-ing. Her fra en av Swedish House Mafias konserter i Miami i 2012:

På sine eldre dager har imidlertid også Giorgio Moroder tatt steget opp på scenen:

Fra lydeksperimenter til live sceneshow

Vi har allerede sett at dagens EDM har røtter tilbake til diskoen på 1970-tallet. Men den elektroniske popmusikken har også røtter utenfor populærmusikken, i det som ofte omtales som kunstmusikk. Karlheinz Stockhausens (1928–2007) eksperimentering med akustiske og elektronisk lydkilder i ”Gesang der Jünglige” fra 1956,

eller den amerikanske minimalisten Steve Reichs (f. 1936) repetitive og suggererende looping i ”It´s gonna rain” fra 1965:

I 1966 bestemte The Beatles seg for å slutte å turnere. Musikken de hadde spilt inn i studio sammen med produsent George Martin, var så vanskelig å reprodusere live at de bestemte seg for at det var best å la det være, og heller la musikken møte publikum gjennom albumet Revolver.

Mens Steve Reich fysisk måtte klippe opp lydbåndet og lime det sammen flere ganger for å lage en loop, gjør moderne musikkteknologi det mulig å lage en loop ved hjelp av et tastetrykk på en datamaskin. Mens Beatles ikke hadde teknologi til å ta med seg alle de rare lydsporene de hadde laget i studio opp på scenen, trenger man i dag bare å ta med laptopen. Karlheinz Stockhausens lydlaboratorium fylte et helt rom. Musikkteknologiprogrammer som Logic og AbletonLive gjør det mulig å ha et helt lydstudio i laptopen.

Å hevde at dagens EDM-hitmakere som Skrillex, Avicii og Deadmau5 står på skuldrene til lydpionérer som Karlheinz Stockhausen og Steve Reich, og eksperimenterende produsenter som George Martin og Giorgio Moroder, er neppe en overdrivelse.

Musikk for den digitale tidsalderen?

Alle under 25 år har vokst opp med PC og internett som en naturlig del av hverdagen. Dagens tenåringer har dessuten hatt tilgang til både smarttelefoner og nettbrett gjennom store deler av oppveksten. For dagens unge er digital teknologi nærmest en forlengelse av kroppen. Her får vi imidlertid et innblikk i en musikalsk generasjonskløft når medlemmer fra rockebandet The Doors møter produsenten Skrillex:

Apples musikkteknolgiprogram GarageBand, som finnes på alle iPader, gjør det mulig for selv små barn å sette sammen looper og samples til små komposisjoner. Man trenger ikke lenger å kunne spille et instrument for å være kreativ med musikk. Her forteller rapper Sophie Krüger om hvordan hun startet med GarageBand:

Noen har derfor hevdet at EDM er millenniumsgenerasjonens punk. Slagordet til punken på 1970-tallet var ”alle kan spille”. Man trengte ikke kunne synge vakkert eller spille lange, avanserte akkordrekker for å spille i band. Tre akkorder og mot til å rope inn i mikrofonen var mer enn nok. Høy iPad-tetthet gjør ”alle kan produsere musikk” til et relevant slagord for dagens tenåringer.

Kanskje er alt dette noe av forklaringen på den elektroniske dansemusikkens enorme gjennomslagskraft i dagens populærmusikk?

Her er oppgaver du kan jobbe med når du har lest artikkelen.

Kilder:

• Bein, Kat (2016): ”deadmau5 to Instruct Private Music Production Lessons With MasterClass: Exclusive”, The Billboard Magazine
• http://www.billboard.com/articles/news/dance/7580279/deadmau5-music-production-class-online-masterclass
• Butler, Mark J (2006): Unlocking the Groove- rhythm, meter and musikal design in electronic dance music, Indiana University Press
• ”Just how big is EDM?” (2013), artikkel i bransjebladet Musictrades, www.Musictrades.com
• Kjus, Ingvar og Danielsen, Anne (2016): ”Live meditation: performing concerts using studio technology”, i Popular Music, volume 35/3. Cambridge University Press
• Mason, Kerri: ”The Year EDM Sold out: Swedish House Mafia, Skrilleg an Deadmau5 Hit the Mainstream”.
• Millard, Drew (2013): ”Is EDM a Real Genre?”, https://noisey.vice.com/en_ca/article/is-edm-a-real-genre
• Molde, Audun, og Salvesen, Geir (2000) Ekko2. Musikkorientering. Gyldendal Norsk Forlag
• Reynolds, Simon (2012): ”How rave music conquered America”, The Guardian https://www.theguardian.com/music/2012/aug/02/how-rave-music-conquered-america
• Zeiner-Henriksen, Hans (2012): ”1980- og 1990-tallets pop og rock” i: Hovland, Erlend (red): Vestens musikkhistorie, Cappelen Damm
• Zeiner-Henriksen, Hans (2010): ”Moved by the Groove: Bass Drum Sounds and Body Movements in Electronic Dance Music” i Danielsen, Anne (red) Musical Rhythm in the Age of Digital Reproduction, Ashgate Publishing Limited
• http://www.rollingstone.com/music/news/watch-daft-punks-legendary-2006-coachella-set-in-documentary-clip-20151210
• https://en.wikipedia.org/wiki/Electronic_dance_music