Den flamske skole ca 1450-1500

Etter burgundskolen fortsetter det flamske området å ha en sentral plass i utviklingen av vokalmusikken. Det er fremdeles kirken som er arenaen for den fremste kunsten innen denne form for musikk, men komponistene skrev også mye verdslig vokalmusikk. I mange musikkhistoriske framstillinger blir komponistene fra denne perioden referert til som den flamske skole. Skjematisk kan dette presenteres i en tidslinje (se over). Vi kommer her til å legge vekt på 2. og 3. periode.

Det viktigste komposisjonsprinsippet fra denne tiden er den såkalte imitasjonsteknikken. I det etterhvert svært avanserte arbeidet med kanon oppdager komponistene imitasjonens verdi med hensyn til musikkens oppbygging.

Tidligere var mye av kirkemusikken basert på en gregoriansk sang som cantus firmus (melodisk grunnlag). De øvrige stemmene forholdt seg til den, og musikken hadde preg av kontinuerlig utvikling med få gjentagelser. Selv om isorytmikken bidro til å gi musikken strengere struktur, er det likevel vanskelig å oppdage denne strukturen bare ved å høre på musikken. En kanon derimot, fungerer stikk motsatt. I den er det i prinsippet én strofe som gjentas og bearbeides.

Johannes Ockeghem

Johannes Ockeghem (ca 1410-1497?) regnes blant de ypperste kanonkomponistene. Kanskje kan det ha en sammenheng med at han også var en racer i matematikk?

Det er generelt usikkert, om komponistene fra denne tiden virkelig er opphavsmenn til alle de verk som er tilskrevet dem . Med stadig bedre kildekritikk krymper faktisk verklistene deres litt etter litt. Med overveiende sannsylighet har Ockeghem skrevet 14 messer, 5 motetter, 21 chansons og 1 rekviem. Rekviet er allmenn kjent som det første bevarte rekviem.

Som en vil se, nevnes det ikke noen kanon i verklisten. Det skyldes at Ockheghem ikke skrev kanon i folkelig forstand, men benyttet seg av kanonregler i sine verk. Dette innebærer at disse reglene ga et mønster på hvordan flere stemmer eller en hel sats kunne utvikles fra én eneste stemme. Disse reglene omfattet variasjonsteknikker som;

• omvending: melodiens intervaller spilles i motsatt retning av det opprinnelige

• kreps: melodien spilles baklengs:

Allerede hos Machaut fra middelalderens Notre Dame-skole finner en bruk av slike variasjoner:

Lytt til musikken på Spotify her

Missa Prolationum er en messe av Ockeghem som i stor grad er basert på kanonteknikker. Her opererer han med bl. a. dobbeltkanoner, som vil si å framføre to kanoner samtidig. Vi finner også innslag av augmentering (forlenging av noteverdier). Dette kommer tydelig fram i Hosanna delen av Sanctus satsen.

Noteeksempelet gir et godt bilde på hvor komplisert musikken til Ockeghem var skrudd sammen. Han opererer med noe som kan noteres som fire forskjellige taktarter som konsekvens av augmenteringen av originalmelodien (mensural kanon). De to kanonene er også toneartsmessig så forskjellige, at det kan være hensiktsmessig å notere dem i forskjellig toneart (kanon 1 i C-dur, kanon 2 i F-dur). Start- og sluttakkord gir likevel lytteren inntrykk av en F-dur-tonalitet.

Lytt til Sanctus på Spotify. Eksempelet er hentet fra satsens siste del Hoseana

Kanonteknikker brukt på denne måten er med på å skape grunnlaget for imitasjonsprinsippet som ble så viktig utover i renessansen. Teknikken gir komponistene friere tøyler i forhold til regler, men gir likevel i stor grad samme effekten, i og med at stemmene starter med samme motiv[i].

Josquin des Prez

Josquin des Prez (ca 1450 - 1521) tar opp og videreutvikler idéen om imitasjon som et bærende prinsipp innen komposisjon, men skriver innen de fleste sjangre i samtiden, fra den enkle italienske frottola (El Grillo) til de mest avanserte kanonmessene (Missa L'homme armé super voces musicales).

I El Grillo kan vi se en enkel homofon tekstur i en syllabisk stil (stemmene er lite selvstendige og det synges overveiende én stavelse på hver note).

El Grillo på Spotify

I Missa L'homme armé super voces musicales finner vi denne satstypens rake motsetning. Den bygger på samme prinsippet som Ockeghems Missa Prolationum, og er en trestemt mensuralkanon.

I Agnus Dei -satsen fra denne messen synger de tre stemmene samme melodi, men i forskjellig tempo (med forskjellige noteverdier). Stemmen i midten synger langsomst, den nederste stemmen dobbelt så fort som denne, og den øverste tre ganger så fort som stemmen i midten. Satsen blir dermed polyfon (satt sammen av selvstendige stemmer), og den er også overveiende melismatisk.

Josquin var én av mange komponister fra det flamske området som også tjenestegjorde i Italia, både hos fyrster i Ferrara og Milano og under paver i Roma. I en del av hans musikk vil en finne kombinasjoner av den strenge kontrapunktiske stilen fra hans flamske bakgrunn, og den enklere og mer folkelige italienske stilen. På verklisten hans finner en også en god blanding mellom verdslige (chansons, frottola) og kirkelige verk (messer, motetter). Han skrev antagelig musikk som var myntet på instrumental framførelse, men her er kildene usikre.

I chansonen Mille regretz kan en få inntrykk av denne blandingen av flamsk og italiensk stil.