(Edward) Benjamin Britten (1913–76) var en engelsk komponist, dirigent og pianist som fikk stor betydning for utviklingen av opera og musikkpedagogikk i etterkrigstidens England. Han kom til å dominere engelsk kunstmusikk i det 20. århundre ved sin interesse for både musikerens og publikums rolle. Britten ville ha ”alle” med i kunsten, kanskje som en av de første i så måte. Hans mest kjente verk i denne genren er utvilsomt ”The Young Person’s Guide to the Orchestra”, der han tar et tema av barokkomponisten , og forsøker å vise frem alle orkestergruppene og hvordan de kan benytte dette kjente temaet i et variasjonsverk. Stykket spilles jevnlig av orkestre over hele verden, som det fremste eksempel på introduksjon av orkesteret til barn og unge.
Det var ikke noen bestemt politisk retning som drev ham til det, snarere troen på musikkens betydning for de fleste mennesker, om de bare fikk naturlig tilgang til den. Brittens musikk oppnådde tidlig en bred internasjonal anerkjennelse, som siden har holdt seg. Han var en meget praktisk og oppfinnsom musiker, som skapte musikk for de mest forskjellige sammenhenger, men ble først kjent for sin fornyelse av engelsk opera, som ble innledet med suksessen til forestillingen Peter Grimes i 1945. Av den suksessen fulgte en rekke nye verk, og han etablerte flere institusjoner for å sikre fortsatt levedyktighet for musikkdramatikken.
George Maran og Benjamin Britten, ca. 1960
Foto: George Maran / WikipediaHan var levende opptatt å bidra til oppsøkende virksomhet til et bredere publikum, særlig barn, i et forsøk å øke publikums nasjonale musikalske leseferdighet og bevissthet. Spesielt kan man nevne det pedagogiske verket ”Let’s make an opera!” som var veldig populært. Like viktig i dette var hans insistering på å skrive en lett tilgjengelig musikk. Han avviste den modernistiske ideologien om at musikken utvikles med nødvendighet mot et hemmelig mål, og utviklet i stedet et særpreget tonespråk som tillot amatører og profesjonelle både å elske sitt arbeid og å nyte å spille og lytte til musikken han skrev.
I hans komposisjoner ligger også skjulte henvisninger til hans eget privatliv, først og fremst hans homoseksualitet, og noen mer offentlige, som hans sterke antikrigsholdning, som preget verkene og som tillot publikum å kjenne lidenskapen og overbevisningen bak dem selv om man var uvitende om deres fulle betydning. Han forsøkte også å stille seg åpen for nye impulser fra ikke-vestlige kulturer, og forsøkte å få til en uvanlig integrering av ulike asiatiske musikalske tradisjoner med sin stadig mer lineære stil. Han var også sterkt opptatt av krigens ødeleggende betydning for sivilisasjonen, og hans War Requiem er en flammende protest mot alle former for krig.
