NRK Meny
Normal

Henry Purcell og opera i England

".....the greatest Genius we ever had." Dette var hvordan Thomas Tudway, en av Purcells samtidige, beskrev komponisten etter hans altfor tidlige død i 1695. Mer enn 300 år senere regnes han fremdeles som en av Englands fineste komponister.

Kopi Purcells manuskript When on my sick bed I languish (c. 1680)

Purcells manuskript When on my sick bed I languish (c. 1680)

Foto: Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=25743211

Engraved portrait of Purcell by R. White after Closterman, from Orpheus Britannicus

Purcell av R. White

Foto: Robert White / CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=16084893

Henry Purcell (ca 1658 - 1695) introduserte en ny æra i engelsk musikk. Hans virksomhet falt sammen med gjenoppbyggingen av monarkiet etter Cromwell-tiden, og han skaffet seg i løpet av sitt korte liv en sterk posisjon innen kirkemusikken i selveste Westminster Abbey, der han også er begravet. Han tjente under kong Charles II og kong James II som begge var katolikker. Dette førte til et stort behov for kirkemusikk til den musikalske aktiviteten i kirkene. Charles II ble populært kalt "Merrie Monarch" (den lystige monarken). Dette henviser til det glade livet ved hoffet, men også at det under hans styre ble lettet på Cromwells puritanisme slik at teatre kunne gjenåpnes og at pressen ble friere. Da den protestantiske Wilhelm av Oranien styrtet James II i 1688, sank behovet for den glansfulle musikken i kirken, men aktiviteten ved teatrene fortsatte å blomstre.

Alt dette fikk betydning for Purcells virksomhet som komponist.

Purcell hadde ganske varierte oppgaver i The Chapel Royal. Han jobbet som kopist av andre komponisters verk, holdt orglet og andre instrumenter i Westminster Abbey ved like, skrev musikk for kongens "Twenty-Four Violins" og ble etterhvert organist i Westminster.

I sin kirkemusikk løftet Purcell tidens anthemtradisjon (salmemusikk) opp på et nytt kunstnerisk nivå gjennom å skrive dem for kor, soli og instrumentakkompagnement. Dette la et godt grunnlag som et viktig element i Händels senere utvikling av det engelske oratoriet. Han fikk også i oppdrag å skrive oder til forskjellige anledninger som for eksempel kongelige fødselsdager. Av de mest kjente oder er likevel Ode for St Cecilia's Day. Også hans musikk til begravelser er berømte, som f. eks. den han skrev til Dronning Mary II.

Teater og opera

Men Purcell hadde flere ben å stå på. Han skrev en god del for teatret, spesielt etter at kong William III overtok og behovet for kirkemusikk avtok. Det vil være upresist å referere til disse stykkene som operaer. De er heller teaterstykker som har musikalske innslag som ouverture, mellomspill, balletter, arier og kor og bør heller betegnes som semioperaer. Eksempler på slike er King Arthur og The Fairy Queen.

Et lysende unntak er hans opera Dido og Aenas, som, av alle ting, hadde sin urpremiere på Josias Priests pikeskole i Chelsea (ca 1688). Dette er Purcells eneste opera uten talt tekst og en av de første av sitt slag i England. Hans forgjenger som organist i Westminster, John Blow, var enda tidligere ute med sin opera Venus and Adonis, og Purcell har nok kikket ham over skuldrene og hentet inspirasjon med hensyn til struktur og helhet.

Operaen henter også i stor grad inspirasjon fra den engelske masque-tradisjonen. På samme måte som det franske hoffet deltok i teaterlignende forestillinger med ballett som en viktig ingrediens, dyrket en maskespillet ved det engelske hoffet. Også i maskespillet var musikk, sang, dans og skuespill viktig, men i tillegg ble det naturlig nok brukt masker, og dekorasjoner og kostymer hadde også en sentral plass.

Operaens innhold er basert på Vergils Aeniden og librettoen er skrevet av Nahum Tate. Tilsynelatende ufarlig innhold, men det er godt mulig at det er tenkt allegorisk:

  • Dido: Dronningen som blir sviktet/det engelske folket
  • Aeneas: Kongen som svikter Dido forledet av heksene/Kong James II som svikter folket forledet av den katolske kirke

Selv om operaen er en tragedie, er den ikke uten lettere scener som f. eks. i Sailor's song. "Take a boozy short leave of your nymphs on the shore, and silence their mourning with vows of returning, though never intending to visit them more".

Men ogå i dette kan det ligge et alvorligere budskap som representerer stykkets moral; at unge kvinner ikke bør gi etter for lidenskaplige unge menn og deres fagre løfter!

Med sine varierte virkemidler er operaen ikke ulik Monteverdis L'Orfeo, men en kan høre at musikken har utviklet seg på de 80 årene som ligger mellom dem. Harmonikken er mer funksjonell, og monodien er dempet og erstattet med mer melodiøse små arier. Kroneksempelet er operaens mest kjente arie When I am Laidhar slik melodisk og dramatisk kraft at den med små endringer kunne gått inn som en ballade i en moderne musikal.

Arien starter med en kromatisk fallende basslinje etterfulgt av en fullstendig tonal kadens. Denne basslinjen gjentas identisk 11 ganger i arien som dermed er basert på en ground (populær variasjonsform i England). Den fallende kromatikken må anses som symbol på døden, i tråd med barokkens figurlære.

Melodien som legges oppå dette bassostinatet består av fraser av ulik lengde, som bryter med regulariteten i bass-stemmen på en genial måte. Det er vanskelig å unngå å bli berørt av virkningen av akkurat dette fordi Purcell med det oppnår å skape en enorm intensitet i sin musikk.

Et annet virkemiddel er den hyppige bruken av forholdningstoner i akkompagnementet (bare strykere + basso continuo). Det bidrar til at musikken aldri hviler, noe som bygger opp under den uro Dido må føle når hun synger dette. Når så Dido nærmest skriker ut "remember me" på ariens høyeste tone oppå denne intensiteten og uroen, er drama og musikk satt sammen i en høyere enhet.

Oppgaver

  • Studer forholdet mellom melodiske fraser og bassostinat i denne videoen.
  • Oversett generalbassymbolene til moderne besifring etter å ha studert generalbassystemet i vedlagte pdf.