Hun kom som en reddende engel

22 menn er allerede døde. Åtte ligger med livstruende skader i den eneste bygningen som står igjen i bygda. Så daler en reddende engel fra himmelen.

Sykepleier Ella Krogh hopper ut i fallskjerm over Karasjok i 1945

Her blir militærsykepleier Ella Krogh droppet ned over Karasjok i mai 1945.

Foto: MILITÆRHISTORISK SAMLING _ GAUSTAD

Kilde: NRKs arkiv, Militærhistorisk samling - Gaustad, Aftenposten

Karasjok, 3. mai 1945, cirka klokken 19: I den åpne døra på Dakota C-47 treffer iskald luft ansiktet hennes. På bakken ser hun en enslig bygning. Ved siden av henne står en mann stroppet fast i veggen.

Sykepleier Ella Krogh og doktor Wergeland i flyet før hoppet

Doktor Hjalmar Wergeland og sykepleier Ella Krogh om bord på Dakota-flyet før droppet i Karasjok.

Foto: MILITÆRHISTORISK SAMLING -GAUSTAD

– Jeg skal love deg en ting, Ella, ned kommer du i alle fall, roper kaptein Rørholdt. Så får hun et klask i ryggen. Hun er i fritt fall. Noen minutters muntlig instruksjon er alt hun har fått om fallskjermhopping.

– Det første sekundet, jeg var altså bevisst, men jeg greide ikke å puste. Så kjente jeg et veldig rykk, jeg tittet opp og så denne kjempe paraplyen over meg. Da var jeg glad, og da var det en veldig behagelig følelse.

Slik beskriver hun selv fallskjermhoppet over Karasjok for 70 år siden; kvinnen som av de skadde soldatene senere blir beskrevet som engelen sendt fra himmelen. Intervjuet med Ella Krogh gjorde NRK i 1990:

– Jeg husker jeg tenkte at har de bruk for oss der nede, så kommer vi vel ned i god behold. Det gjorde vi jo.

Her kan du høre programmet:

Døde og sønderrevne soldater

Karasjok, 1. mai 1945, cirka klokken 9.30: 30 mann fra Kompani Tøndevold i Feltbataljon II får en leksjon i minetjenesten. Planen er å desarmere miner som ligger igjen etter de tyske troppene som har vært i Karasjok siden 1940, men som har forlatt stedet høsten 1944. Ikke langt fra der hotellet i Karasjok i dag ligger, er det funnet en stridsvognmine.

Instruktøren forteller soldatene at minen i teorien tåler et trykk på over 300 kg. For å vise dette i praksis hopper en soldat på minen. I samme sekund er katastrofen og tragedien et faktum. 18 menn ligger sønderrevne og døde på bakken. Elleve menn er hardt skadet, noen av disse med livstruende skader.

Kompanisjef Tøndevold skriver i sin krigsdagbok 1. mai: «09.45. Mineulykke. En tellemine eksploderte under instruksjon for tropp 2 ved nesttroppsjef for pionertroppen, sersj. Borgen. 18 drept på stedet, 4 døde senere på dagen, 9 såret.».

Noen kilometer nedenfor bygda er troppfører Gunnar Eikli på vei oppover med sine menn. Eikli er teolog og politisoldat i 1945. Underveis hører de et kraftig drønn.

– Smellet ble kommentert av mine karer; «Nå må de ha funnet miner i Karasjok, for nå har de detonert en av dem». Det var smellen som hang sammen med den forferdelige ulykken, forteller Gunnar Eikli.

De skadde og sårede blir fraktet over elva, og lagt inn i kirka som er den eneste bygningen nazistene ikke satte fyr på da de trakk seg tilbake fra Karasjok. Blant soldatene er det flere medisinstudenter som utfører førstehjelpen. Situasjonen er kaotisk.

– Det er nok en dag som blir blant de dager som jeg husker lengst. Det var en begivenhet som satte dype spor i sinnet og tanker, forteller Gunnar Eikli i intervjuet med NRK i 1990.

Artikkelen fortsetter under bildet

Sårede i Karasjok kirke i 1945 etter mineulykken

Sårede og skadde ble operert i Karasjok kirke.

Foto: MILITÆRHISTORISK SAMLING - GAUSTAD

– Bakken kommer alltid tidligere enn man regner med

Sundsvall i Sverige, 2. mai 1945, klokken 9: Den 24 år gamle Røde Kors-sykepleieren Ella Krogh blir oppringt av doktor Hans Fabrisius fra forvaltningskontoret i Stockholm. Hun tjenestegjør på forlegningen i Sundsvall.

– Han ba meg møte opp på Sundsvall flyplass klokken tre. Da skulle det komme et amerikansk fly og hente meg. Det var ikke spørsmål om jeg hadde lyst eller ville; det var rett og slett en beordring selv om jeg hadde sivil status, forteller hun i intervjuet med NRK i 1990.

Doktor Hjalmar Wergeland var allerede om bord i flyet som hentet sykepleieren. De flyr nordover og lander på Kalax lufthavn ved Luleå. Her blir utstyret pakket slik at det kan droppes over Karasjok. Klokken ett natt til 3. mai flyr de nordover.

Vinterisen på elva ville ikke bære vekten av det tunge Dakota C-47 flyet. Derfor måtte både personell og utstyr droppes ned med fallskjerm.

Dette var Ellas første virkelige flytur. Da hun fikk beskjeden om å reise nordover ble det ikke sagt noe om fallskjermhopping. Kaptein Rørholdt hadde ansvaret for ekspedisjonen, minnes hun.

– Han ga oss intruks i fem-ti minutter. Vi fikk beskjed om å ta en slags slalomstyring ned mot bakken, og vi fikk vite at bakken kom alltid tidligere enn man regnet med. Jeg tror ikke jeg forsto rekkevidden av det den gang. Javel, sa jeg bare, men jeg var ikke så kjekk da jeg sto i døren altså, forteller Ella.

I Karasjok er det tykk tåke, og etter litt sirkling over må flyet vende tilbake til Luleå.

– Nede på bakken hørte de flyet, men da lyden forsvant, var det mange av mennene som gråt, forteller Krogh i NRK-intervjuet.

Artikkelen fortsetter under bildet

Sykepleier Ella Krogh og overlege Carl Boye Semb i Karasjok i 1945

Ella Krogh og Carl Boye Semb utenfor Karasjok kirke i 1945.

Foto: MILITÆRHISTORISK SAMLING - GAUSTAD

Fløy lavt inn

Kalax, Luleå, 3. mai 1945, klokken 13.30: Det amerikanske Dakota-flyet letter påny. Doktor Wergeland skriver i sin dagbok:

– Før vi visste ordet av det så vi Karasjok kirke på en tang i elven under oss, en masse ruiner og en del mennesker her og der. Jeg fikk ordre om å være klar, døren ble åpnet, automatutløseren festet og stod i døren ferdig til hopp. Det var en eiendommelig følelse, ikke nervøsitet, men nærmest spendt forventning, noe av den samme følelse som på toppen av fartsstilladset på en hoppbakke, eller på toppen av et fjeld i det du ser utfor.

Etter at Wergeland hadde hoppet var det Ella sin tur.

– Han vinket til oss fra bakken. Det var ikke mange hundre meterne vi fløy over bakken. Den amerikanske piloten fløy så lavt han kunne. Jeg husker ham meget godt; han var av irsk avstamning, hadde knallrødt hår og grønne øyne. Så var det min tur å hoppe, men jeg var nok ikke så kjekk som Wergeland var.

Hun kjente den iskalde lufta i ansiktet, og sitringen i kroppen. Like etter landet hun på kanten av elva i snøslapset.

Om bord i flyet var også overlegen Carl Semb. Meningen var at han bare skulle være med flyet nordover, men da omfanget av skadene ble kjent, fikk også han beskjed om å hoppe ned i fallskjerm ettersom han var kirurg ved Ullevål sykehus i Oslo.

Døren til sakristiet ble operasjonsbord

Før teamet med kirurgen, legen og sykepleieren ble sluppet ned, hadde en lege og to sykepleiere gått på ski fra Skoganvarre til Karasjok. Disse hadde imidlertid minimalt av medisinsk utstyr tilgjengelig.

– Da utstyret og medikamentene ble pakket i Sverige var det ingen lege som kjente til omfanget av skadene. Vi måtte improvisere mange ting fordi vi ikke hadde utstyret som vi trengte, forteller Ella Krogh.

– Døren til sakristiet ble hektet av og lagt på to trebukker. Det var beinhardt å ligge på døra som altså ble gjort om til operasjonsbenk. Jeg brukte sokkelen til døpefonten som assistansebord. Tavlene som ble brukt til salveversene, ble tatt ned og brukt som et slags gipsbord, forteller hun.

Artikkelen fortsetter under bildet

Karasjok kirke 1945: Etter mineulykken ble den gjort om til sykehus

Slik var situasjonen utenfor Karasjok kirke i maidagene i 1945.

Foto: MILITÆRHISTORISK SAMLING - GAUSTAD

Hjalmar Wergeland formidler det de første timene etter at de gikk inn i kirka i dagboka si:

«I en fart ble det gjort i stand operasjoner, pasientene ble sortert etter prioritet og operasjoner begyndte. Det ble ikke så meget egentlige operasjoner, latenstiden for infeksjon var langt overskredet og de fleste sår syntes infiserte. En mann med sønderskudt genitialia og uretrafistel ble først behandlet.»

I over tolv sammenhengende timer opererte de. Først etter dette fikk de noen timers søvn. Etter hvert ble de skadde sendt med fly til Boden i Sverige.

Freden kom dagen etter

Karasjok, 6. mai 1945, klokken 16: De 22 ofrene fra katastofen begraves. Disse mistet livet:

  • Peder Endre Andersen
  • Kåre Olav Andersen
  • Hans August Borgen
  • Magnar Bråten
  • Eilif Øivind Edvardsen
  • Odd Eliassen
  • Øivind Ludvig Forfang
  • Rolf Fredrik Hagh
  • Holger Georg Hansen
  • Egil Karsten Ingvaldsen
  • Henry Benjamin Jensen
  • Arne Moe
  • Lars Marius Anderson Moen
  • Martin Olai Myrnes
  • Kjell Rønning Møkleby
  • Emil Ludvik Nilsen
  • Johan Norman Nilsen
  • Odvar Røed
  • Helge Skjærpe
  • Harry Leif Svendson
  • Alfred Såheim
  • Odd Vangen

Kompaniets hjelpeprest, sersjant Gunnar Eikli holdt minnetalen og pastor Berg foretok jordpåkastelsen. Det skjer bare to dager før friheten kom, 8. mai 1945.

I intervjuet med NRK som første gang ble sendt 1. september 1990, forteller Ella Krogh:

– Da alle pasientene var sendt, fikk vi høre over radio at freden var kommet. Det var svært tragisk. Mange av guttene som var der oppe, men som ikke var skadet, fikk sjokkskader. Disse fikk varige men for resten av livet.

«Vår Ella»

Oslo, 19. august 2000, Aftenposten side 15: «I all stillhet tok hun farvel med oss. Det var ikke så mange igjen som kjente henne.»

Slik begynner nekrologen. Mannen som befant seg fire-fem kilometer nedenfor Karasjok 1. mai 1945 er forfatteren: Teolog og veteransoldat Gunnar Eikli.

79 år gammel dør kvinnen som hoppet ut av Dakota-flyet over Karasjok, på et rehabiliteringshjem i Oslo. Eikli forteller om innsatsen Ella som senere giftet seg og fikk etternavnet Lundberg, gjorde i Karasjok.

«Først da førtiårsjubileet for freden nærmet seg, begynte flere og flere å tenke på at også de triste minnene burde tas vare på. Noen av dem som hadde opplevd Karasjok-tragedien sammen med Ella, prøvde å oppspore henne. Men det var ikke enkelt.», skriver Eikli.

Etter hvert klarte de å finne «vår Ella». Teologen forteller også om avisoppslaget «De fant sin engel igjen etter 41 år». Dette bidro til at krigsveteranene fra Finnmark fant hverandre igjen. Slik avslutter Gunnar Eikli nekrologen i Aftenposten:

«Veteranforeningen, som Ella var medlem av, skylder henne takk for trofast kameratskap. Alle skylder vi henne heder for den store innsats hun gjorde i en tid da det røynet som hardest på.»

Frihetsmedaljen

Ella Krogh, Carl Semb og Hjalmar Wergeland fikk Haakon den 7. frihetsmedalje i mars 1946.

Foto: MILITÆRHISTORISK SAMLING - GAUSTAD