NRK Meny
Normal

Muntert om misjonen

«Oh my God» på Rogaland teater tar misjonsbyen Stavanger anno 1950-tall på kornet. Det er blitt en underholdende forestilling som blir vel påståelig mot slutten, mener vår anmelder.

"Oh my God" Rogaland teater

Skuespillerne gjør sine saker utmerket. Fra venstre Even Stormoen, Ole Christoffer Ertvaag, Cato Skimten Storengen, Ingrid Rusten, Hugo Mikal Skår, Helga Guren og Roar Kjølv Jensen.

Foto: Emile Ashley

Det er selvsagt på sin plass, og på tide, at misjonen får sitt teaterstykke, og at det skjer i Stavanger som jo er, eller i alle fall en gang var, misjonsbyen framfor noen.

Og «Oh my God» som hadde urpemiere på Rogaland teaters hovedscene lørdag, tar oss nettopp med til det som en gang var – til 1950-tallet, da misjonsbevegelsen ennå var på sitt høydepunkt.

Tilbake til 50-tallet

Forfatter og regissør Yngve Sundvor kaller «Oh my God» for en dramedy - en kombinasjon av drama og komedie. Det er blitt en underholdende forestilling som godt kunne utfordret mer.

Vi er altså i misjonsbevegelsens lokaler – fiffing modellert av scenograf Arne Nøst, med bevegelige vegger som vekselvis danner trøstesløse korridorer og kontoret der det er trangt om plassen både fysisk og åndelig - alt holdt i tidstypiske bruntoner.

Mennesker på vent

"Oh my God" Rogaland teater

Ole Christoffer Ertvaag som Fritjov og Cato Skimten Storengen som Jacob.

Foto: Emile Ashley

Her møter vi mennesker med livet på vent.

Den sosialt hjelpeløse Jacob (Cato Skimten Storengen) som venter på sitt kall fra Gud. Han drømmer om misjonsmarken, men er i stedet henvist til å lage lysbildeserier fra de fjerne stedene til bruk på bedehusene. Sammen med ham er hans saktmodige, men evig mildt smilende forlovede Edith (Helga Guren) og den forknytte ungdommen Fritjov (Ole Christoffer Ertvaag), som frykter helvete og drømmer om å lage film.

Syndens inntog

Og det er når misjonens styreformann (Roar Kjølv Jensen) gir dem lov til nettopp det - det vil si å klippe og kommentarlegge filmer tilsendt fra misjonærene ute - at deres trygge verden begynner å rakne.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

"Oh my God" Rogaland teater

Synden gjør sitt frigjørende inntog når misjonens filmeavdeling ansetter en svensk filmkonsulent.

Foto: Emile Ashley

Om det er selve filmmediet, eller den innleide svenske filmkonsulenten Maria (Ingrid Rusten) som bringer synden med seg – eller kanskje bare mer moderne tanker fra verden utenfor som ubønnhørlig presser på - skal være usagt, men ingenting blir i alle fall noen gang som før.

Mange problemstillinger berøres – hjelpernes syn på de som skal hjelpes, motsetningene mellom kunst og propaganda, synd og livsglede, frigjøring og underkastelse – men behandlingen av dem blir aldri på langt nær så utfordrende for oss her og nå, som det var for menneskene den gang. Kanskje blir de også vel mange.

Kjønnsdriften tar overhånd

Best er forestillingen når den konsentrerer seg om kampen om sjelene via filmrullene, og Jacobs strid med sitt uteblivende kall - oppfinnsomt framstilt i effektfulle drømmescener.

"Oh my God" Rogaland teater

Lys og bilde brukes effektfult når Jacob drømmer om et liv på misjonsmarken.

Foto: Emile Ashley

Etterhvert tar den undertrykte kjønnsdriften mer og mer plass, stykket får en mer tradisjonell komediestil, og mot slutten – når alle tråder skal samles og alt skal «gå opp» blir også forestillingen vel påståelig i sitt budskap om at kjærlighet og livsglede slett ikke er Gud imot.

Godt underholdt

Men på veien dit har vi vært godt underholdt. Her er oppfinnsom bruk av filmmediet, lyseffekter og salmer og sang og barnekor. Skuespillerne tar også sine karakterer på kornet, og byr på en rekke morsomme situasjoner og replikker - og ikke minst er her en god dose nostalgi å glede seg over.

Jo visst harselerer «Oh my God» med misjonen anno 1950-tallet, men ikke så mye at det skulle forarge noen. Og tenker vi oss om mens vi ler, oppdager vi at det nok er et og annet å plukke opp også for oss i dag, om hvordan mennesker behandler hverandre i en god saks navn.