Stilig lek med kjønn og identitet

Orlando er en ung adelsmann i England på 1500-tallet. Konsul i Konstantinopel på 1600-tallet. Ung adelig kvinne under klassisismens 1700-tall, Victoriatidens 1800-tall og på det moderne 1900-tallet. Orlando er et menneske. Som leter etter sin identitet og sin plass i livet og tiden, og vet lite annet enn at han/hun ønsker å skrive.

Det er en historie om hvor vanskelig det er å finne den kjernen som er oss selv, midt i påvirkningen fra den tiden vi lever i.

«Jeg holder på å bli voksen. Jeg har mistet en illusjon. Kanskje det er på tide å finne en ny», sier Orlando, i Nina Ellen Ødegårds skikkelse, flere ganger i Rogaland teaters versjon av Virginia Woolfs roman fra 1928.

Verken kjærlighet, berømmelse eller status, viser seg nemlig å være svaret på det helt store spørsmålet: Hva er meningen med livet?

Effekter som ikke overdøver

På Rogaland Teater er det få illusjoner. Her er alt synlig – fra sceneskift til omkledning, og til og med filming. Vi er aldri i tvil om at vi er her og nå, at dette er teater. Skuespillerne både spiller og opptrer som fortellere. Det fungerer godt, selv om det til tider blir litt vel mange ord, særlig i starten, før rytmen i forestillingen får satt seg skikkelig.

Regissør Sigrid Strøm Reibo og scenograf Olav Myrtvedt benytter seg av en lang rekke effekter for å framstille Orlandos lange reise gjennom hundreårene – musikk, dans og video og live-filming. Det er både oppfinnsomt og i hovedsak elegant gjort, slik at effektene underbygger og komplementerer, men ikke overdøver historien.

Ironisk og lekent

Rogaland Teaters ”Orlando” tar dessuten vel vare på Woolfs ironiske blikk på både samtid og nåtid. Her er kostelige scener, blant annet med Even Stormoen som engelske dronninger og konger, fra Elisabeth den første til dagens Elisabeth, Anders Dales sjølopptatte forfatter-guru, og Øystein Martinsen herlige erkehertuginne Harriet.

Men først og fremst er dette Nina Ellen Ødegårds forestilling. Hennes Orlando rommer både ungdommelig undring, heftig lidenskap og fortvilelse, og bitende ironi – alt formidlet med små, men uttrykksfulle virkemidler – både som mann, og når hun omtrent midtveis i livsløpet våkner opp som kvinne.

Alt i alt er ”Orlando” på Rogaland Teater blitt en stilig lek med kjønn, identitet og tidsånd.

Og hva meningen med livet er? Tja, hvem vet ….