Mary Miller med bok

Direktør for Stavanger2008, Mary Miller, kommer med kritikk av både styre, lokalt kulturliv og media i en bok om kulturhovedstadsåret.

Stavanger 2008 Bok
Foto: Wenche Lamo Hadland / NRK

Miller innrømmer at det var interne konflikter og samarbeidsproblemer, og legger mye av skylda på negativ mediaomtale.

De direkte og ærlige formuleringene i boka kan bli oppfattet som sutring, mener sosiolog Erik Fossåskaret.

Boka om Stavanger2008 lanseres i ettermiddag, og direktøren for det europeiske kulturhovedstadsåret langer ut mot de fleste - både media, kulturfolk og folk flest.

Mary Miller

Mary Miller

Foto: Hansen, Alf Ove / SCANPIX

Bokas stemme er Mary Millers, og redaksjonen består stort sett av mennesker fra Stavanger2008. Den kommer i tillegg til annen forskning rundt kulturhovedstadsåret, må sees som et rent partsinnlegg, sier sosiolog Erik Fossåskaret ved Universitetet i Stavanger.

-Jeg har ikke lest boka, men hvis vi minner hverandre på at dette er et partsinnlegg, så er det helt greit. Selvbiografier er også interessante. Også eksterne folk, forskere og journalister, har fordommer. Ingen gir et helt objektivt bilde, sier sosiologen, som også forsker på mediadekningen av kulturhovedstaden.

-Mary Miller har rett i at det var mye negativ mediaomtale i årene før, sier Fossåskaret. Det skyldtes jo blant annet at Stavanger2008 gikk åpent ut og inviterte alle til å foreslå prosjekter. De inviterte også til store forventninger. Redaksjonene satset på dekningen, og kulturfolk sendte inn forslag til prosjekter. Mange fikk nei og ble leie, så gikk de til media. Dette la kulturhovedstaden selv opp til.

Kan boka bli oppfattet som sutrete?

- Ja, fordi en stor del av forklaringen på det som ikke gikk bra blir lagt utenfor direktørens ansvar og utenom organisasjonen. Mange vil sikkert være uenig, og plassere mer ansvar på Miller og co.

Mary Miller har varslet en ærlig bok. Er den det?

- Ja, det virker slik. Hun formulerer seg slik at hun må vite at folk vil bli frustrerte. At hun ikke maskerer sine meninger av pur vennlighet, det er en god egenskap.

Selv sier Mary Miller at hun overhodet ikke har ment å sutre.

- All klagingen de første årene må blant annet sees i lys av at det ikke hadde vært noen konkurranse med andre norske byer på forhånd om å bli kulturhovedstad, slik det ofte er i andre land. Dermed hadde det ikke bygget seg opp noen entusiasme.

Hvorfor har du valgt å bruke så ladede beskrivelser og være så direkte, i stedet for å gi en mer nøytral beskrivelse?

-Jeg vil videreføre mottoet vårt "Åpen Port". Historien blir da også mer interessant og viktig. Det blir morsommere å lese, og hjelper folk til å huske året også.

Kan det oppfattes som sutring?

- Nei. Dette ser slik det var og et utgangspunkt for diskusjon, ikke en klage.

Burde du ikke heller ta mer ansvar selv, i stedet for å klage på media, styre og kunstnere?

-Jeg innrømmer klart i boka at vi ikke kommuniserte godt nok. Dette er ikke klaging, men et åpent og ærlig bilde av hvordan vi var og hvordan media opererte.

Hva er ditt eget ansvar i forhold til interne problemer som du beskriver og folk som sluttet?

-Jeg kunne ha gjort mange ting bedre. Vi hadde kort tid på oss. Dette var aldri gjort før. Selvsagt gjorde vi feil, men når jeg ser tibake er jeg stolt av hva vi gjorde.

Boka blir delt ut til eiere, frivillige og prosjektansvarlige i kulturhovedstadsåret, men blir ikke lagt ut for salg.

Nedenfor er noen sitater fra boka:

"Å gå ut med åpen invitasjon ble som å stikke hånden inn i et vepsebol. Forventningene steg til urealistiske høyder".

"Uansett - kommunikasjonen i prosessen hadde ikke vært god nok, eller tiltrekkelig åpen og tydelig. Vi mottok over 700 søknader, og stressnivået økte"."

"Våre smakebiter på programmet presenterte en meny som nok var i overkant eksotisk for en region der den vanlige dietten var veletablert og hvor man forholdt seg relativt likegyldig overfor nye smaker."

"Til tross for folks gjentatte krav om at vi måtte "vise hva Stavanger2008 dreide seg om", syntes de fleste å være ganske sløve og uinteressrte i å åpne øyne og ører".

"Staben ble også tidvis sterkt preget av en gjentagende serie negative utbrudd i media, noe som virket lite motiverende."

"Medarbeidere ble mer og mer slitne, noe som nok gjorde indre konflikter vanskelige å unngå".

"Lokale kritikere sutret - var det ingen i Norge som var gode nok for Stavanger2008?"

"Noen personer, som gjerne tidligere hadde representert regionen ved offisielle anledninger, regnet med at de automatisk ville få ambassadørfunksjoner for kulturhovedstaden, og brukte sin status og sin misnøye til å få mediedekning."

"Stavanger2008-staben tilbrakte mange timer i møter med noen svært bestemte kunstnere, som uten unntak ble bedt om å legge fram forslag og ideer, som de så lot være å levere."

"Inbal Pinto dansekompani ble imidlertid ikek alltid like godt mottatt av Stavanger-regionens lokale dansekompanier. Noen syntes å se på Pintos arbeid som en invasjon på deres territorium. Dette var vedlig synd.."

"Pressen var ofte til stede på styremøtene."... "Løsningen ble uformelle lunsjer før hvert styremøte, hvor diskusjoner og kritiske kommentarer var mulig. Slik unngikk vi misforståelser som kunne føre til uriktig eller misforstått pressedekning."

"En trehodet toppledelse medførte problemer både for de tre og for resten av staben. Dels skyldtes dette personlighet, dels en ujevnt fordeling av asnvar, og dels den enkle sannhet at tre er en for nye i et samliv."

"Noen ansatte følte en svikt i tilliten mellom avdelingene og følte seg derfor usikre. Lederteaemet, som hadde egne problemer rundt roller og ansvar, løste ikke dette. "

"Den allmenne, negative holdningen og misoppfatningene i pressen, og derfor også i folket, om kompleksiteten i planlegging og gjennomføring, var utmattende. Eksternt press på de ansatte i Stavanger2008 ble uutholdelig."

"Da vi dessuten hadde interne problemer med tillit og støtte, var trykket ubehagelig. Vi mistet ansatte. Ikke nødvendigvis på grunn av dette typen probelmer: noen flyttet til andre byer eller høyere lønninger, men slikt bidro til mer frykt. Stavanger Aftenblad hjalp ikke. I mangel av kunnskap om erfaringer fra andre byer valgte de å beskrive situasjonen som "ikke mindre enn en krise".

"Et prosjekt i visuell kunst klaget over å måtte undertegne en kontrakt. De satte nesa i været:kunstnere var hevet overslikt. For oss var dette en plage, og vitnet om den verste typen "stor fisk i liten dam"-mentalitet. Arbeidet med våre internasjonale ensembler var slående annerledes."

"I ettertid ser vi at vi tidvis strakk oss for langt; for mange prosjekter å informere om, for lite penger til markedsføring og PR, for få folk til å håndtere dette."

"Denne tiden vise den nasjonalepressen lite interesse. Ganske naturlig, siden deres hovedinformasjonskilde var vår lokale presse, og dens lidenskap forå finne feil ved organisasjonen."

"Stavanger2008 kunne ha gjort mer ved å bruke mer tid i Oslo til å dyrke fram forbindelser til journalister der, ved å presse oss mer lydsterkt fram foran politikere. Men også her var tid og ressursmangel mot oss."

"Det var frustrerende å oppleve at Stavanger, som den andre kulturhovedstaden, ble gitt lite anerkjennelse av Liverpool Culture Company. Det var nedslående å oppleve, gang på gang, når man ringte dem, at personen i andre enden svarte: St....hva? Kan du stave det?"

"Sett i etterkant skulle styret ha spilt en mye mer aktiv rolle i etableringen av en organisasjonsstruktur, og vært tydeligere i hvordan de så for seg sammenhengen mellom de ulike lederrollene."
"Det oppsto alvorlige problemer rundt anvisningsansvar, med lite støtte når endringer var påkrevd"

"De første årene følte vi oss mer som overlevende i steden for som et lag i gang med å utføre en misjon. Og kritikken utenfra, manglende forståelse og utålmodighet var skadelig for arbeidet i staben."

Har Mary Miller rett i sin kritikk?