– Thor? hvisket jeg forundret.
For der sto Thor Thorsen. Den spyende lensmannen fra Utsira, med svette dryppende fra luggen.
– Shhh!
Han la en finger foran leppene idet han satte seg på kne bak bilen. Han holdt en pistol i den andre hånden. Med en bestemt bevegelse kommanderte han meg ned på bakken.
– Hvor er hun?
– Synnøve? Jeg aner ikke, svarte jeg.
– Du blir her, snerret han og tittet febrilsk rundt seg.
Før jeg fikk sagt noe, hørtes lyden av en dør som ble sparket opp.
– DERE FÅR MEG ALDRI! rallet en stemme.
Noe overivrig rullet Thor seg over panseret i beste San Francisco-stil. Jeg hørte kjappe fottrinn.
– STOPP FOR HELVETE! ropte Thor.
Så smalt det mot bilen. Jeg dukket unna et regn av glasskår og gnister. Bilradioen gikk på, og Watermelon Man tutet ut over parkeringsplassen.
På kne mot asfalten så jeg fem politibiler og en ambulanse vrenge inn på plassen. Kjerringa fra kafeteriaen kom skrikende ut.
Før jeg visste ordet av det, dukket det opp tungt bevæpna politi på alle kanter. Helvete slapp løs.
Nye skudd pepret karosseriet. Dette var ikke et blivende sted. Jeg styrtet over parkeringsplassen, retning et skogholt, og rakk å slenge meg ned i grøfta idet nye skudd pep over huet.
– Synnøve!
I gjørma lå Synnøve med blodig skulder og blåblek hud. En AG3 hvilte naturlig i hånda hennes.
– Hva faen? sa jeg i rein vemmelse.
Høye rop lød fra parkeringsplassen. Thor hadde fått fatt på en megafon eller noe.
– FORFATTER! KOM DEG UNNA. HUN ER EN LIVSFARLIG TERRORIST!
Synnøve reiste seg halvveis opp med et stønn og hamret løs. Patronene fløy. Jeg presset meg så langt ned i gjørma jeg kunne.
– JEG MENER DET! HUN SPRENGTE MØLLENE OG HAR FLERE DRAP PÅ SAMVITTIGHETEN. KOM NÅ!
Synnøve lente seg mot den friske og speidet
forsiktig opp av grøfta. Jeg så mot henne med en nyvunnet frykt.
– Ikke hør på dem, sa hun kontrollert.
– Men vindmøllene? stotret jeg. – Jeg hørte det på radioen da jeg …
– Hør! Til å være poet, er du ikke særlig glup!
– Hva mener du?
– En radiosending på Cementen? Hvor ofte har du hørt radioen på et utested? Dessuten: et par minutter etter midtnatt, rett etter en angivelig eksplosjon, klarer NRK å melde nyheten. NRK?! Hallo?
– Men hvorfor? spurte jeg.
– Du skulle aldri ha gitt meg visittkortet ditt. De trodde du var en av oss.
– FORFATTER. JEG TELLER TIL TI! DETTE ER FAEN MEG IKKE NOE BOKBAD!
Hjertet hamra ukontrollert. Blodbad. Jeg kunne høre motordur. De flytter fram bilene som skjold, tenkte jeg. De kom til å storme oss, ingen tvil om det.
– Hodet fra kaien var Bin Ladens. Synnøve presset hånden over den blødende skulderen.
– Bin Laden? Kødder du?
– EN! Thor hadde begynt å telle. Nå var det lite som minnet om en lokal lensmann.
– Amerikanerne tok ham av dage for flere måneder siden.
– TO!
– Her?
– Når dette kommer på de ordentlige nyhetene, må de trekke seg ut av Afghanistan og Irak, skjønner du? Så de måtte holde ham vekke.
– TRE! Stemmen i megafonen økte i intensitet.
– De holdt ham fanget på Utsira for avhør. I oktober gikk avhørene for langt, kan du si.
– FIRE!
– Bin Laden var deres eneste påskudd for å forlenge okkupasjonen. Jeg har vært på jakt etter dem i over to år. Synnøve strammet grepet rundt AG-en. Dusørpengene.
– FEM! DU VIL VEL KOMME FRA DETTE I LIVE? Megafonen var kald og upersonlig.
– Hvem tror du har bygget og finansiert ”vindmøllene”? Og tror du at de vil la deg gå?
Synnøve lo hånlig.
– SEKS!
- Du så partneren min …
– SYV!
– Om du tar denne, kan vi fremdeles klare å komme oss unna.
Hun slengte over en nødblusspistol.
– ÅTTE!
– Ta den, mann!
– NI!
– Ranet? Hva med ranspengene? peip jeg.
– Det var ikke noe ran. Pengene tilhørte de amerikanske agentene. Dusørpenger for Bin Laden. Det var dem vi var ute etter. Og de blir våre om vi kommer oss ut av dette. Blikket hennes var ikke til å misforstå. Det var opp til meg nå.
Hjemme lå manus og ventet sammen med stipendsøknadene. Det er sant, tenkte jeg. De beste historiene blir aldri skrevet ned. De forsvinner sammen med forfatteren. Synnøve hoppet opp av grøfta. Jeg fulgte etter, rettet blusspistolen mot bilene. Jeg kunne kjenne hvordan kulen av ild presset seg ut gjennom løpet og ut i den iskalde lufta.
– TI!